Due med lugg, 94 poeng

Hør Ellen Lande Gossner og Håkon Gundersen fortelle mer om sitt møte med det norske duemiljøet på Morgenbladets podcast. Abonnér gratis via Itunes. Eller lytt her:

«Jeg har kone, barn, jobb, hus og hjem. I dueslaget kan jeg være meg selv.» Dette kom fra en due­mann, det er sikkert, men om det var en raseduemann eller en brevduemann, skal vi ikke ha sagt, for det var under den siste cognacen de fortrolige ordene falt, på Sola, på Quality Airport Hotel, etter festmiddagen under den felles landsutstillingen til Norsk Rasedueforbund og Norsk Brevdueforbund.

Det er ikke hver dag de to dueforbundene spiser sammen, for å si det sånn. Du merker det ennå, særlig på brevduefolket. De kan ikke dy seg. «Kaller du det der ei due?» Det er brevduenes kongepokalvinner Kenneth Silkebækken som peker på en indisk høystjert. «Jeg vet ikke om jeg engang vil kalle det en fugl!» Som sportsmenn føler brevduemennene seg hevet over jåle­bukkene i praktduemiljøet.

Nå er begge leirer truet av felles fiender, og av rekrutteringsproblemer, så de siste to årene har de slått sine pjalter sammen og avholdt felles landsutstilling.

Hvem truer? Brevduene er truet av rovfugl. Vandrefalken er tilbake. Dermed er brevduemennene, med og uten gevær, truet av ornitologer. Og av fylkesmenn. Løfter vi blikket, ser vi at brevduehold er forbudt av terrororganisasjonen IS og at turtelduen er på retur ved Middelhavet, dels på grunn av økning i bruken av limpinner. Raseduefolket er på sin side truet av dyrevelferdstanken. Og dermed av Mattilsynet, og sikkert også av fylkesmenn. Alt dette vil løpende bli redegjort for etter hvert som vi oppnår innsikt selv, gjennom to netter og tre dager på duenes hotell.

Litt forberedende lesning: «Kunngjøring om duehold». Det sto å lese i alle landets aviser 10. oktober 1941: «Med hjemmel i Reichskommissars forordning av 1. mai er det forbudt å holde duer i Norge. Alle duer, med unntagelse av praktduer med liten flyveevne, som parykkduer, må avlives.» Radioene var beslaglagt, posten sensurert, brevduene gjensto. Men for alle tilfellers skyld beholdt tyskerne en del duer selv, internert i egne leirer. Bergensduene i første omgang i et dueslag på Nygårdstangen, men de ble senere satt sammen med duene østafjells i en større leir på Bygdøy. Lite er kjent om denne Bygdøyleiren, men i bergensmiljøet minnes man det sørgelige faktum at da freden kom, var bare åtte av bergensduene i live.

Hjelpen kom fra broderfolkene: Femti brevduer ble skaffet fra Sverige (Linköping), mens praktduestammen fikk tilskudd fra Danmark. Morgenbladet 3. januar 1946: «Det danske fagbladet ‘Raceduen’ har tatt initiativet til innsamling av danske raseduer til Norge. 136 raseduer er allerede sendt oppover.»

Så fulgte en storhetstid. I Norge som i Tyrkia og i Bibelens land og Mesopotamia: Duehold var og er også urbant. Man kan ikke ta med seg kyra når man flytter til byen, men duer kan man ha, om så på taket. I Norges by, Bergen, omkranset duekleivene fjellsidene fra Minde til Laksevåg og fra Sandviken til Landås, og vi ser det her på landsutstillingen 2016: Bergensmiljøet er ennå dominerende, og medlemslistene viser at det norske miljøet har fått tilskudd av nye landsmenn fra Det nære østen, Kasakhstan og Pakistan. Det iboende grenseløse ved sporten var tydelig under brevdueauksjonen fredag.

Mor til mor Theresa. Ettermiddagen var gått til rigging, innsetting og årsmøte i Norsk Rasedueforbund. Men klokken 21 trillet Quality-personalet inn øltappekran. Det ble bar i brevdueauksjonen i møterom Albatross. 42 dyr skulle under hammeren. (De sier «dyr» om duer.)  Katalognummer 1, 2 og 3, avlet av Dr. med. Willi Ohnesorge i Bad Oeynhausen nede i Westfalen, gikk før vi fikk opp notatblokken, men nå er vi med. Ingvar Kluge fra Jæren Brevdueforening henter opp fra buret, og auksjonarius roper ut stamtavler og kappflyvningsplasseringer:

– Mora var syster til mora til mor Theresa!

– Elleve hondre for denne duå?  Hørte eg femtenhondre? Det er billigt. Barnebarn av nasjonalvinner i Barcelona? Eg synes du løfta på pengetasko?

– 2 tusen. 2500! Første, andre, tredje gang. Solgt!

Etter pause er det rift om en fugl fra Atle Larm i Blomsterdalen i Bergen, hvis mormor er halvsøster til en champion fra Belgia som ble nummer femti på et stort slipp i Sør-Afrika. Den kommer opp i fem tusen kroner, og om kjøperen sier vår sidemann ut av munnviken at «han er rørleggjar, han tene godt».

«Fattigmanns veddeløp» kaller de kappflyvning med brevduer i Belgia, forteller Svein Ivar Blom, han hadde sett seg ut en enkelt due, en fra den gamle ringreven Herlof Herlofsen i Søgne, og fikk den for 1500. For en vinnerdue av verdensklasse kan prisen nede i Belgia komme opp i flere millioner, forteller Blom, og går til bilen med duen.

– Det er ikke noe problem å la den ligge der i natt.

For noen er det kappflyvning, for andre er det utstillinger, for atter andre er det avlen, og for mange er det alt sammen. Så er det en ting til. Det synes ikke slik her, og man snakker ikke så gjerne om det, men det er en risikosport. Vi kommer til det, men må gå omveier. Temaet er betent. Men vi kan jo nevne at duefolk i 1916 fikk utbetalt skuddpremie på 14 falker. Det er ikke skuddpremie på falk lenger.

Mat og make. Et halvt tusen duer opptar hotellets største konferanserom, kalt Hangaren. Dommere i hvite frakker skrider langs burene og skriver med autoritet på kortet som følger hver due. I to dager ser vi på fugler og mennesker, men først til desserten under festmiddagen annen dag, får vi egentlig tak på hvordan man flyr en brevdue.

Det var tid for sang. En røslig kar fra bergensmiljøet stemte i, mens resten av restauranten nynnet med:

Lille postbud min due,

kom til meg med ditt brev. 

Det er sikkert fra mor min,

for til henne jeg skrev. 

– Det som kommer nå er meningsløst, vet du, sa oppsangeren gjennom munnviken.

Lille fugl fly tilbake,

ta et kyss med til mor, 

Så skal jeg deg ledsage,

når jeg bare blir stor. 

– Du kan ikke sende en due frem og tilbake på den måten, sa bergenseren, og forklarte at alt er basert på at duen vil hjem.

– Hva gjør dere for å lage det så hyggelig hjemme at de vil hjem? 

– Jeg flyr naturlig. Jeg flyr dem på egg og unger. Da har de en partner hjemme, og unge. De skal hjem til familien, sier Hans Lyssand, en veteran fra Os.

– De tar ikke av med en de flyr fra slipp med?

– Nei, de er monogame. Så godt som.

– Du sa at du flyr naturlig. Hva er det å ikke fly naturlig?

– Da flyr du enkesystem. Med enker eller enkehanner. De holdes adskilt, men gires opp ved å være nær partneren før de reiser, enten er de inne hos hverandre eller på hver sin side av veggen, og så vet de at maken står og venter i kassen når de kommer hjem. Da får de en times tid i lag, til de blir skilt igjen. Uansett system, så er det hjem til matfatet og maken. Mat og sex er det de vil ha. Men så er det enkelte som bruker peanøtter i kassen. De blir helt tussete etter peanøtter, og så flyr de på peanøttene hjem, for­klarer Lyssand.

Color Line Superspeed. Fra krigshistorien kjenner man til at dyktige dueoffiserer skal ha flydd dem begge veier ved å ha mat ett sted og maken ett annet, men brevduer flyr i regelen ikke tur/retur, bare retur. Hvordan foregår transporten ut? De slippes opptil femti mil hjemmefra. Så må det vel bli mye kjøring? Og mange fartsbøter om du skal hjem før duene? De flyr i 100 kilometer i timen. Vi er på viddene med slike spørsmål:

– Duene flyr hjem. Det vi gjør, er å frakte dem bort. Vi sender med spesialhenger bygget for brevduer til slippstedet, forklarer duemennene. Eller de sender dem med buss, eller tog, alt etter som.

– Har vi slipp lørdag, møter alle opp på klubbhuset om morgenen, registrerer duene, setter dem inn i en korg, plomberer korgen, og så blir de kjørt alle sammen med en pensjonist som er fortrolig med duer. Han leser inn på en telefonsvarer som alle kan ringe til: «Duene ble sluppet klokken to. Lykke til alle sammen.»

Fra Kristiansand blir vi fortalt at når duene skal fly over Skagerrak, reiser de alene med Color Lines Superspeed over til Hirtshals, og hvis ikke danske duefolk har anledning den dagen, så slipper mannskapet fuglene ut av burene i Hirtshals.

– Så er det førstemann hjem.

Så går det en time, flere timer, alt etter som, så plinger det, for duen har chip rundt foten, og straks den er inne i slaget, blir det registrert. Man sitter altså hjemme og flyr konkurranse. Man behøver ikke engang gå ut i slaget, men kan sitte i stresslessen og vente på at duene plinger inn i telefonen?

– Ja. Og da går det for seg: Har du fått due? Har du fått due? Et par dager etter møtes vi på klubbhuset med registreringsboksene og får godkjent resultatet. Den som har gjort flest kilometer pr. minutt, vinner.

Selv de mest digitaliserte duefutene – det er også en betegnelse – synes likevel det aller fineste er å vente i slaget.

– Når du har unger, så kommer duene lett i andre rekke. Snakk med Kenneth Silkebækken. Vi andre har jo kjerring og unger. Kenneth er nettopp skilt. Det er ingen som klarer å matche Kenneth nå. Han bor i dueslaget, han.

Darwin i dueslaget. – Ja, jeg er glad i å være i slaget. Vet dere hva som er det fineste? Det er lyden. Lyden du hører før de kommer. Den lyden. Jeg får gåsehud, sier Kenneth Silkebækken, han er ellers bussjåfør. Han ble overrøst med utmerkelser under premieringen lørdag, både for utstillingsduer og for tidligere flyvninger. Dessuten fikk han kongepokalen. Han har virkelig et eget lag med duene.

– Dette er en silkebækkendue, sier Silkebækken om brevduen han holder frem. De er alle sammen en variant av arten klippedue, foredlet til det ytterste når det gjelder muskler og orienteringsevne.

Raseduen, derimot, er det blant menneskets husdyr som er avlet frem til flest ulike fasonger og farger. Charles Darwin var mye i due­slaget og drev avl før han skrev Artenes opprinnelse. Du ser det på navnene. Raseduene, eller praktduene, prydduene, heter slikt som Hvitvinget Wiener, Pommersk Kroppert, Norwich Puster, Hollandsk Ballong, Engelsk Parykkdue og Orientalsk Mefikk. Så er det de tre norske rasene: Norsk Tomler. Bergens Tomler. Norsk Petent.

Språk og due.  – Vi som driver med brevduer, gir dem navn etter oppdretterne. Selv kaller jeg dem «kosegutten» eller «kosejenta», sier Kenneth Silkebækken.

Så går vi over grensen med Silkebækken. Vi går over til praktduefolket. De har en liten ­potteplante på toppen av hvert bur. Silkebækken rister på hodet over jålebukkene, men så stopper han ved en due som forsiktig pikker på sprinklene.­ Kenneth kurrer. Han kurrer mot en tomler. Det er Norges nasjonaldue. Tomleren kurrer tilbake. Kenneth nikker. Tomleren ­nikker tilbake. Kenneth nikker dypere. Duen ­nikker dypere.

– Nå er den gira. Den kommer til å kurre i hele kveld, sier Silkebækken.

Og det er sant. Vi gikk tilbake ved midnatt, alene med duene, og hørte bare en jevn, lav og jeg vil hevde søtladen lyd, i alle fall en lyd man blir så aldeles saktmodig av. Slik til sinns gikk vi langs raden av av raseduer og leste hva dommerne hadde skrevet.

Fordeler: God nebbvinkel. Godt hode. Godt kryss. God krone. Fin fotbefjæring. God figur. God farge.

Ønsker: Strammere fjærdrakt. Bedre vinge­føring. Mer reisning og bedre farge. Jevnere ­rosetter. Fyldigere bryst. Kortere kropp. Kortere hale. Kortere i ryggen. Litt bedre pust.

Feil: Åpent nebb.

Den vakreste duen på hele utstillingen, «Best in show», ble Alf Knutsens Komorner. Navnet kommer fra en ungarsk by.

– Lurer på hva de hadde sagt om meg, sier Ellen fotograf på veien ut i foajebaren, hvor hun blir eneste høne i kurven.

Sjeldenhetsjegeren. Bjørn Olav Tveit er medlem av Norsk Sjeldenhetskomite for Fugl. Betyr det at han setter pris på en hvitvinget wieners hvite vinger, vorteduens vorte, en nebbduskduens dusk? Eller i alle fall skjønnhetsbrevduens skjønnhet? Svaret er nei. Sjeldenhetskomiteen Tveit er med i, er innenfor Norsk Ornitologisk Forening, og Tveit er blant dem som kvalitets­sikrer fuglekikkernes observasjoner.

– Jeg setter stor pris på sjeldne og underlige fugler, men utelukkende dem som forekommer naturlig. For oss fuglekikkere er det en plage når folk som holder eksotiske fugler i bur slipper dem ut, enten med vilje eller av vanvare.

– Synes du synd på fuglene, eller er det trøbbelet de skaper for fuglekikkernes registreringer som plager deg?

– Begge deler. Når en sjelden fugl har flydd feil og kommer til Norge fra Amerika, ser vi det som en idrettsprestasjon, men har den rømt fra nærmeste oppdretter, er det jo ikke noe. Alt hadde vært enklere for oss sjeldenhetsjegere, som vi kaller oss, hvis vi hadde sluppet forurensning av fangenskapsfugl i naturen.

– Men jeg bærer ikke nag til dem som holder duer, men personlig synes jeg synd på en del av fuglene, de ser så bisarre ut. Det finnes 10 000 fuglearter i verden som er unike og flotte på hver sine vis, og som er blitt til gjennom naturlig seleksjon av formålstjenlige egenskaper. Det burde ikke være nødvendig å avle frem nye, spør du meg, sier Tveit.

Nasjonalduen. Norsk tomler er vår nasjonalrase. Den var i mange år så kortnebbet at den ikke kunne fostre opp ungene sine. Det skyldtes den situasjonen vi nevnte fra etter krigen, da det var så få igjen at man fikk opp tomlere fra Danmark. Blant disse var en hel del kortnebbede tyske. Gjennom bevisst avlsinnsats har nå Norges nasjonaldue omsider fått tilbake sitt opprinnelige nebb. I medlemsbladet Raseduen er dyrevelferd i det hele tatt et tilbakevendende tema.

– Det er godt, for det de driver med, kan jo for oss andre se ut som dyreplageri i en del tilfeller, sier ornitologen Bjørn Olav Tveit.

Men de duene vi har rundt bena i byene, hvem er de? Det er en forsoffen variant av brevdue som en gang var klippedue, om vi forstår Tveit rett.

– Byduer er resultatet av at fremavlede varianter av den naturlig forekommende klippe­duen har sluppet ut av fangenskap og dannet store bestander som nå forpester byer i hele verden. De er også en trussel mot den naturlige klippeduen, som nå er truet av at genmateriale fra slike manipulerte bestander blander seg med de naturlige. Det er genforurensing, sier Tveit.

---

I krig og fred

---

Tapt og funnet. Trolig pågår den hele tiden, denne flukten fra landsbygda til byene. På brevduesport.no finnes en spalte kalt «funnet/savnet due». Den siste innførselen er fra første juledag. En mann hadde allerede forlatt kakefatet og søkt seg ut i garasjen. «Under rydding i garasjen min fant jeg beinrester av en fugl. Gul ring med følgende merking […]»

Fra Vaksdal meldes om due funnet vandrende­ på «gulstripa i Dalseidtunnellen på E16. Dua er levande og vert teke hand om. Lilla ring med nr. 5». Og fra Brekke: «Hei. Da sitte ei due på trappa mi og vil inn. Ringmerka.» Videre er det en hel drøss rapporter om duer som lander på oljeinstallasjoner: «Det landet 2 brevduer om bord med oss i Nordsjøen ved Ekofisk. Posisjon N 56, 22 og Ø 003, 15. De var merket. Vi ga vann og knekkebrød.»

Og på skip i fart: «Hei. Jeg har hatt med en due om bord arbeidsfartøy fra England og inn til Haugesund.» Fra Stockholms skjærgård: «Hej! En sällskaplig och fin duva har bosatt sig hos oss på ö i norra Stockholms län. Vi tror att det står Norge på ringen.»

Det kan være flere grunner til at duer ikke finner hjem. Solstormer er én. Man har nemlig funnet små, magnetiske korn, av magnetitt, i duens hjerne, noe som styrker teorien om at de forholder seg til jordmagnetismen, i tillegg til solen og stjernene og strukturer langs bakken – blant annet veiene – når de navigerer. Solstormer endrer jordens magnetfelt, og derfor er det at brevduefolket følger med på solstormvarselet fra Nasa i tiden før slipp. En annen årsak til at de kommer på avveie, er forvirring. Skrekk og forvirring. Vandrefalken har vendt tilbake i stort antall, etter å ha vært på randen av utryddelse.

Falk og due. «Popcorn og soft-ice er inkludert», sto det i invitasjonen til landsutstillingen. Vi antok at dette, og da særlig popkorn, hadde sin årsak i noe med duer, men det viser seg å være feil. Alle Quality Ariport-hoteller har dette tilbudet. Hvorom allting er, vi fylte popkorn i et beger og slo oss ned med en veteran, Hans Lyssand fra Os:

– Dere legger ikke merke til dem, men med en gang du får brevduer, så ser du falken. På enkelte slipp har vi hatt 90 prosent tap.

Her blir det betent, her er noe det bare mumles om. Vi har hørt mumlet at noen sender de antatt dårligste duene fra slaget ut først, som kanonføde, til falken. Det vil ikke Lyssand være med på. Alternativet finnes: Havslipp. Bergensmiljøet får sendt duene ut i Nordsjøen og slipper dem fra Osebergfeltet, ja, fra enda lenger vest, fra Statfjord. Derfor alle tapt/funnet-rapportene fra oljeinstallasjonene.

– Er falken spesielt interessert i duer, eller alle slags fugl?

– Når de først har fått smaken på due, venter de til vi slipper duene ut.

– Hvor mange mister du i løpet av et år?

– Vi mener jo det er altfor mange rovfugl nå, men vi får mulkt hvis vi skyter.

– Dreper de?

– Av og til dreper de. Falken får tak i en due, men så skremmer den alle de andre også. Duene blir helt forvirret. Noen kommer tilbake etter noen timer. Men så er mange som bare forsvinner, sier Lyssand.

---

Duene i skriften

---

Den mørke hauken. «Alle mine duer kom hjem!» Det roper den som er duemor. Da svarer dueungene: «Nei, vi tør ikke – hauken tar oss!» Duemor roper så: «Kom likevel!» Duemor i leken vet ikke hva hun snakker om. I 2012 forsynte en spesielt mørk hønsehaukhann seg grovt av brevduene på Rolvsøy i Østfold. Faginstansene har hatt ulikt syn saken. Dueeier hadde forsøkt alt: Aktiv skremming av hauken, oppsett av plasthubro, variasjon i flyvetider, blafrende flagg. Ingenting hjalp! Dueholder søkte fylkesmannen om å få skyte. Han fikk ja. Ornitologene klaget. Miljøverndirektoratet sa nei, noe fylkesmennene heretter har å rette seg etter.

Vi har å gjøre med en av naturvernpolitikkens suksesser. Så har da også en falk tilhold i høyblokken i regjeringskvartalet. Derfor er det at den som har sin gange der, og har blikket mot bakken ved Høyesterett, ofte om morgenen vil se en hodeløs bydue i blomsterbedet.  Årsaken til at vandrefalken trives i vår tid, er at vi har sluttet å bruke plantevernmiddelet DDT og det mindre kjente DDE. Samt PCB, de polyklorerte bifenyler, som isolasjons-, smøre- og kjølemiddel. Falk som fikk dette i seg, la nemlig egg med tynnere skall, slik at de ruget eggene sine i stykker. Falkeeggskallene har nå fått tilbake opprinnelig tykkelse.

For øvrig er fangst ved hjelp av limpinner et problem omkring Middelhavet. Turteldue har gått tilbake med 30 prosent i Europa siden år 2000, enkelte steder er turtelduene ned 90 prosent. 1 million turtelduer drepes ulovlig rundt Middelhavet hvert år. De går i et nettverk av enorme fangstnett på Egypt-kysten og Libyakysten. Ikke ulikt garnfiske, dette, etter fugler.  Å få dem til å gå på limpinnen er mer å sammenligne med pilking.

Internasjonalisering og teknologi. Norsk Tidsskrift for Brevduesport brakte til hundreårsjubileet i 2012 en artikkel av daværende president Frode Brakstad om duesportens fremtid. Hva angikk rovfugl fant han grunn til optimisme: «Hjemme hos meg er duenes reaksjonsmønster totalt endret på de tolv årene som er gått siden mine duer første gang opplevde å bli jaget av vandrefalk», skriver Brakstad. «Den gangen satt duene som forstenet omkring på naboenes hustak et døgn etter at de var jaget. Men nå flyr de tett i flokk lavt over bakken, når falken jager. Med andre ord: De bruker hodet for å slippe unna. Jeg velger å tro at fremtidens norske due vil holde hodet kaldt og komme seg hjem til slaget.»

Brakstad konkluderer med at «de muligheter internasjonalisering og teknologi gir for vår sport er formidable».

Også i raseduemiljøet er den internasjonale holdningen markant. I siste nummer av bladet Raseduen skriver Paul-G. Scholz om forgubbingen i raseduemilljøet i lys av flyktningsituasjonen i Europa. Han tar til orde for å se på ankomsten av nye landsmenn som «positivt for hobbyen vår, ettersom de kommer fra områder hvor  duehold er vel så vanlig som hos oss. Vi må formidle hva vi har å tilby dem som vil holde raseduer», er oppfordringen.

De unge tilbake i slaget? Av en kollega i magasinet D2 har vi lært at den som skal oppdage trender, må lære seg å telle. Sånn: «En. To. Trend!» Skjegg. Kjøkkenhager. Strikking. Slengbukser. De mest uventede ting kommer jo tilbake på nye måter. Se bare nå etter påske, når april kommer, og mai, den skjønne milde, da vil motesyklistene, med sin selvfølgelige mine, innta sykkelfeltene på veltepettere.

Vil vi da også høre det hamre på takene? I byene? De nye skjeggemennene snekrer dueslag, åpner en IPA og hauker fra det ene taket til det andre om hvor langt de har kommet i digitaliseringen av dueslaget, det som har gjort sporten trendy. Appellen ligger også i kunnskapen som kreves, det praktiske og det teoretiske, snekring og genetikk.

Så er det den internasjonale kontakten og historien som sett gjennom duer gir opphav til epistemologisk party på taket i de lyse netter: Hva het den britiske brevduen som ble dekorert for sin krigsinnsats? Hvorfor var det at IS i Syria sommeren 2014 forbød brevduehold? Kommunikasjonskontrollbehov? Moralske grunner – overflyvning av kvinnenes kvarter? Eller var det bare det at dueholdet fordreier hodene på folk, bort fra Profetens ord? Salomo sang: «Min due i fjellkløften, la meg få se deg, la meg få høre stemmen din! For stemmen er myk og skikkelsen skjønn.»

Se, nå kom en oppdatering fra Silkebækken i Bergen. Han er «i et forhold». Det er ikke tvil: Snålingene flyr droner. De som drar damer, flyr duer.