Fremtidige lærere har brukt sommeren på kurs i matematikk. Denne uken hørte vi resultatene: Tre av fire klarte ikke bestått, det vil si å karakter fire. I tillegg valgte 20 prosent av dem som hadde meldt seg opp, å avstå.
Hva slags konsekvenser får regjeringens beslutning om å øke mattekarakterkravet i lærerutdanningen fra tre til fire? Kravet er problematisk av minst tre grunner.
Den første er at vi styrer mot lærermangel. Søkertallene til lærerutdanningen har gått ned med 4 prosent i år, i en situasjon der det allerede er lærermangel i grunnskolen. Nedgangen skyldes trolig mattekravet. Ifølge professor i pedagogikk Karl Øyvind Jordell er det knapt mulig å fylle de «lukkede» profesjonsstudiene innen høyere utdannelse – som medisin og ingeniørfag – med slike mattekrav. Hvordan skal man da fylle de 3000 plassene som står tomme i lærerutdanningen?
For det andre reiser kravet en debatt om kunnskapssyn. Man kan barske seg og hevde at de som ikke får fire i matte på videregående ikke er flinke nok uansett. Men fremfor å idiotforklare et helt studentkull, la oss åpne for at eksamen faktisk var «slemt» vanskelig, slik studenter har berettet om i Aftenposten. Og da bør vi spørre oss: Er det strengt tatt nødvendig at alle lærere behersker videregående matematikk på relativt høyt nivå? En matematikklærer må selvsagt kunne det – men bør ikke lærerne i KRLE eller engelsk heller kunne vise til toppkompetanse i egne fag? Bør matematikk være en så sterk silingsmekanisme og ikke norsk, som er skolens viktigste fag? Det er en kjensgjerning at menneskers talent ofte er konsentrert på enkelte felt, forestillingen om at «de flinke er flinke i alt» er hverken sann eller sympatisk. Slik kan regjeringens bestemmelse sees som utrykk for et rigid kunnskapssyn. Prodekan ved Høgskolen i Hedmark – der bare 2 av 33 studenter sto – peker på dette i Aftenposten. Hun fortviler over alle de sterkt motiverte lærertalentene hun har sett, som nå må forlate lærerdrømmen.
Et tredje problem er at slike krav – hvis det ikke følges av andre tiltak, som økt lønn – plasserer årsaken til lærernes beryktede statusfall på lærerne selv. Man kan forstå lærere som synes argumentene lyder som mistillit mot arbeidet de gjør. I Dagsnytt 18 på NRK denne uken hørte vi lærerstudent Christina Hjørungdal, som ønsket å bli lærer i samfunnsfag og engelsk på grunnskolen, men som ikke besto matteeksamen. Hun kjente seg naturlig nok snytt over at studenter som hadde lavere snitt enn henne – og dårligere karakterer i hennes utvalgt fag – skulle få jobben «hennes», fordi de hadde bestått mattetesten. Mot henne satt fungerende kunnskapsminister Elisabeth Vik Aspaker, som kunne belære oss om hvor viktig matte faktisk var for samfunnsfag og ellers snakke varmt om behovet for «flere kompetente lærere». Det er ikke underlig om studenten forlot radiostudio med en følelse av å bli nedvurdert. Den deler hun med mange eldre lærere som har opplevd at det alltid er noe grunnleggende «feil» med skolen, som en R94, R97, et kunnskapsløft eller en M87, l97, Lk06 skal rette opp. Lærerne har et akutt behov for arbeidsro. Og lærernes statusfall handler slett ikke bare om deres egen kompetanse, men er et felles samfunnsansvar: Hva slags holdningsproblem har et samfunn, som ikke gir sine lærerne den høyeste status?
Regjeringen holder fast ved mattekravet. Staten har dermed brukt 10 millioner kroner på et sommerkurs som ga oss færre lærere enn det vi trenger. Fremover er ikke dette god ressursbruk, det er det enkelt å regne ut.
LL