Amerikanisering for klima

Storstua i Oslo tingrett, sal 250, er i bruk igjen, denne uken og neste, til klimasøksmålet mot selveste Staten, og det er stappfullt, som under 22. juli-rettssaken og Jensen-Cappelen-føljetongen. Greenpeace og Natur og ungdom er saksøkere. De har for øvrig lagt fra seg ablegøye-effektene som har preget klimaaktivismen i mange år. Bare de fra Besteforeldrenes klimaaksjon har kledd seg ut. I bunad.

Men de formelle saksøkerne til side, for nå. Initiativet til å få grunnlovens paragraf 112, miljøparagrafen, prøvd for retten, kom fra herren i blå blazer og stripete skjorte på tredje publikumsbenk.

Håkon Gundersen dekker klimasøksmålet for Morgenbladet. Følg med på morgenbladet.no og vår facebookside for referater og refleksjoner.

Bakmannen. Forretningsadvokaten Pål W. Lorentzen, gjennom årene styregrossist i bank og industri, herunder offshore, tok i 2010 initiativ til Norsk klimastiftelse, med midler fra Sparebanken Vest, hvor han siden har vært styreleder. Det er en liten organisasjon, en bakspiller bak prosessen.

– I 2010 traff jeg klimaforskeren James Hansen, som inviterte meg over til USA og et miljø av fagfolk som holdt på å forberede rettssaker om klimaansvar. Der har de et rettslig grunnlag som vi ikke har i Norge, så jeg begynte å se på miljøparagrafen i Grunnloven.

Denne ble inntatt i Grunnloven i 1992, etter forslag fra Arbeiderpartiets Einar Førde og Liv Aasen, den gang som paragraf 110b. Den gir borgerne rett til et miljø som sikrer helsen, bevarer mangfoldet, og at naturressurser forvaltes ansvarlig.

– Det var en tilnærmet ubrukt bestemmelse, men jeg så at forarbeidene beskrev dette som en sentral menneskerett, og at denne retten kunne påberopes for domstolene. Så skjedde jo det at Stortinget i forbindelse med grunnlovsrevisjonen i 2014 skjerpet bestemmelsen, nettopp for å få den til å virke. Snart pekte 23. konsesjonsrunde, utlysingen av letetillatelser i Barentshavet, seg ut som en egnet sak, sier forretningsadvokaten.

Amerika. Regjeringsadvokat Fredrik Sejersted fører saken på vegne av Staten og vi hører han fnyser under sitt innledningsforedrag, av det han kaller saksøkernes frirettslige tolkning av grunnlovgivernes intensjon. Han kaller det en «de lege ferenda-argumentasjon», og hva er så det? Jo, man argumenterer ut fra hvordan loven bør være, uten hensyn til hvordan den er.

Sejersted, som i dette tilfellet er staten, og staten det er han, har ellers som sitt hovedpoeng at petroleumspolitikken hører hjemme nettopp i politikken. «Saken er lagt opp både som en rettssak og en mye bredere forestilling hvor aktivitetene rundt skal påvirke den miljøpolitiske kampen. På en måte er det flott, det viser at det sivile samfunn fungerer, men det hører ikke hjemme i retten. Det er en amerikanisering av norsk rett.»

Ømt. Her lo aktivistene blant publikum, en hånlatter, men da Sejersted fikk forklart hva han mente er faren ved denne rettsliggjøringen av politikken, lo de ikke: «Klima og oljeleting har nettopp vært tunge temaer i valgkampen, det er et område hvor den demokratiske debatten er mest levende, på de arenaer den hører hjemme. Dette bør ikke amerikaniseres», sa han igjen, og la til at statens tyngste hensyn i denne saken er hensynet til maktfordeling og demokrati.

Dermed traff han trolig et ømt punkt blant mange i salen, folk som ikke ønsker å heve viktige saker ut av politikken, og som er imot oljeleting i Barentshavet. Og inspirasjonen Pål W. Lorentzen fikk fra USA, kan tyde på at Regjeringsadvokaten har rett angående amerikanisering?

– Rettsliggjøringen økte da Stortinget for få år siden ønsket å integrere menneskerettighetene i norsk lov. Mange påpekte at det også kan innebære en fare for demokratiet, men Stortinget sa like fullt at «vi ønsker dette» og mente det er å sikre demokratiet, sier Lorentzen.

– Er noe vunnet, selv om dere taper saken?

– Å få staten til å måtte stå i retten og forsvare seg i et slikt søksmål, er uansett en styrke for demokratiet. Når det gjelder hva staten mener om miljøparagrafens intensjon, vil jeg minne om saken fra Manila for et par tiår tilbake. Et helt skoglandsskap var barbert av industrien. Advokaten Antonio Oposa anla sak mot myndighetene på vegne av sin lille sønn, og vant. Høyesterett på Filippinene sa at det finnes noen prinsipper som er så selvinnlysende at de ikke engang behøver å skrives. Det er hva Sejersted kaller et frirettslig resonnement, men det kan vinne frem, sier Pål W. Lorentzen, og legger til noe som gjør oss ytterligere oppmerksom på hans rolle som bakmann:

– Jeg har fått folk til å forske på denne bestemmelsen i Grunnloven, med penger fra Fritt Ord og en bank.

– Sparebanken Vest?

– Ja, og de avhandlingene stipendiatene har skrevet, er blitt en viktig del av det rettslige grunnlaget i denne saken. Når det gjelder debatten om rettsliggjøring, les Jørn Øyrehagen Sundes artikkel i siste nummer av Nytt Norsk Tidsskrift, «Klimasøksmål og demokrati». Han er en av de fire-fem professorene i Bergen som arbeider aktivt med dette nå.

Håkon Gundersen

Journalist i Morgenbladet siden 2002, før det høyskolelektor i journalistikk, Bodø, og journalist i NRK radio. Historiker av utdannelse og legning. Redigerer spalten «Morgenbladet for 100 år siden».

Odin Drønen

Fotograf