Klimatariatets diktatur

Enhver har rett til et miljø som sikrer helsen. Det er Grunnlovens 112. paragraf som taler. Greenpeace og Natur og Ungdom har trukket staten for retten. De mener utlysningen av nye oljefelter er et brudd på nettopp denne setningen. Denne uken tok søksmålet til.

Staten argumenterer for at dette er politikk, ikke juss. Regjeringsadvokat Fredrik Sejersted advarer mot en amerikanisering, der helt grunnleggende spørsmål i samfunnet blir avgjort av hvem som utnevnes som dommere, ikke hva folket beslutter gjennom valg.

«Én dom skal samle dem, én dom skal finne dem, én dom betvinge dem og i mørket binde dem.» Det er ikke vanskelig å forstå aktivistenes ønske om et våpen som kan få en slutt på menneskenes patetiske kjekling i møte med klimakatastrofens enorme lidelser. Men for klimasaken må håpet om å binde folket være en aller siste utvei. Ja, vi har rett til et godt miljø, men om man skal tro flertallet på Stortinget, er norsk oljeutvinning i maksimalt tempo til fordel for miljøet. Fikenbladet er at det finnes enda mer forurensende måter å lage energi på. Oljebransjens Karl Eirik Schjøtt-Pedersen sa det aller tydeligst på Dagsnytt atten denne uken: Norsk energi trengs, vi lever i en verden der helgeturer til New York er blitt vanlig.

Bullshit er en påstand som forsøker å overbevise oss, uten hensyn til hva som er sant. Argumentene for norsk oljeproduksjon stinker som den mest kyniske kvaliteten av selvrettferdig bullshit. Men det er et dominerende flertall av folket som stemmer for denne logikken, enten den fremføres av Ap, Høyre eller Frp. Det er åpenbart udemokratisk om domstolene skal avgjøre at folket har latt seg blende.

Men om rettsliggjøringen fører frem kan Stortinget skylde seg selv. Avstanden mellom ord og handling er blitt et juv på størrelse med isen som mangler på Sydpolen. Det er grunnlag for å vurdere om Stortinget holder folket for narr. Et provoserende eksempel er hangen til å møte krisen med å redigere ordboken. Regjeringspartiene og Venstre brukte valgkampen til å skryte at vi er «i rute med våre kutt». Kuttet? 53,4 millioner tonn i 2016 mot 53,5 i 2013. Det er et «kutt» fordi utslippene ville vokst dersom vi ikke gjorde noe som helst.

Samtidig, i atmosfæren, har de globale CO2-utslippene begynt å øke, med omtrent 2 prosent i 2017. Regnskapet er nå knallrødt. Skal vi unngå de mest katastrofale utfallene, må utslippene stupe. På 20 år må 90 prosent kuttes. Og da mener forskerne, om noen skulle være i tvil, det gamle ordet «kutt».

Den russiske revolusjonen kollapset inn i proletariatets diktatur, ideen om at de virkelige interessene til folket kom til uttrykk gjennom Arbeideren (les: Partiet). Dette var selvrettferdig bullshit. Men om det skulle finnes ett eneste eksempel på et moralsk forsvarlig diktatur, må det vel være «alle fremtidens levende skapningers diktatur over nåtidens egoister». Dyrene, øystatene som kommer til å synke i havet og fremtidens generasjoner har krav på hensyn, selv uten stemmerett i stortingsvalget.

Årene som kommer kan gi oss grønne, udemokratiske maktovertakelser, enten gjennom retten eller med våpen i hånd. Skal vi unngå rettsliggjøringen eller – enda verre – at det liberale demokratiet kollapser inn i grønne diktaturer, krever det politikere med vilje til å lede oss gjennom svært upopulære tiltak. Ingenting tyder så langt på at vi er siviliserte nok til det. For hvem blir vel valgt ved å kutte i helgeturer til New York?

SI