---
Straffelovens § 185: Hatefulle ytringer
Med bot eller fengsel inntil 3 år straffes den som forsettlig eller grovt uaktsomt offentlig setter frem en diskriminerende eller hatefull ytring. Som ytring regnes også bruk av symboler. Den som i andres nærvær forsettlig eller grovt uaktsomt fremsetter en slik ytring overfor en som rammes av denne, jf. annet ledd, straffes med bot eller fengsel inntil 1 år.
Med diskriminerende eller hatefull ytring menes det å true eller forhåne noen, eller fremme hat, forfølgelse eller ringeakt overfor noen på grunn av deres
a) hudfarge eller nasjonale eller etniske opprinnelse,
b) religion eller livssyn,
c) homofile orientering, eller
d) nedsatte funksjonsevne.
---
– Her har en gjeng med privilegerte mennesker, som ikke har noen identitetsmarkører som gjør dem til gjenstand for hets og hat, begått en slags akademisk øvelse i å tenke filosofisk rundt noe som bare angår dem på et abstrakt nivå, sier Marian Abdi Hussein fra Oslo SV, 3. vararepresentant på Stortinget.
De privilegerte menneskene hun snakker om, er atten samfunnsdebattanter, forskere, professorer og kulturpersonligheter. Den akademiske øvelsen er å skrive under på et opprop mot den såkalte rasismeparagrafen, publisert i Aftenposten i forrige uke.
– Enten så vet de ikke bedre, eller så velger de å ikke ha et realitetsforhold til det som faktisk skjer med minoritetspersoner i Norge, sier Hussein.
Oppropet mot straffelovens § 185, som den egentlig heter, er ført i pennen av Carl Müller Frøland og Nina Hjerpset-Østlie. Siden publiseringen har debatten rast i sosiale medier, på kronikkflater og i Dagsnytt Atten. Rune Berglund Steen, Ervin Krohn og Sindre Bangstad kalte kronikken «sterkt misvisende» i et tilsvar på Aftenpostens debattsider. «Ord er ikke bare ord. Ord er ideer, symboler og oppfatninger som leder til handling», skrev Lisa Esohel Knudsen samme sted. Forfatter Zeshan Shakar kritiserte underskriverne for å være «maktprivilegerte» i et intervju i Dagsavisen.
I samme avis mener Elin Ørjasæter, dosent i HR og arbeidsliv, at «rasistiske utsagn er faktisk ytringsfrihet». Der trekker hun frem dommen fra februar i år, hvor en 71 år gammel kvinne ble dømt til 24 dager i fengsel for å ha kalt samfunnsdebattant og poet Sumaya Ali Jirde for en «korrupt kakerlakk».
– Når vi snakker om nedkjøling av debatten, må vi også se på alle minoritetsstemmene vi har klart å skremme bort, sier Hussein.
Når vi snakker om nedkjøling av debatten, må vi også se på alle minoritetsstemmene vi har klart å skremme bort.
— Marian Abdi Hussein, Oslo SV
Under tvil. Kulturhistoriker og forskningsleder ved Senter for utvikling og miljø, Nina Witoszek, er en av de atten underskriverne. Hun var i tvil om hun skulle signere oppropet.
– Jeg kan bli rasende av hatkulturen i Polen, hvor den katolske Radio Maria sender antisemittisk innhold og myndighetene ikke gjør noe for å stoppe det. Jeg oppfatter systematiske hatytringer som en alternativ form for attentat. Men jeg reagerer på noen av formuleringene i den norske lovteksten. Den omhandler jo ikke bare hatytringer, men også hån og ringeakt.
Witoszek trekker linjer fra den greske komediedikteren Aristofanes til opplysningstidens ytringsfrihetshelt Voltaire og frem til satireavisen Charlie Hebdo. Alle har bidratt til det frie, demokratiske Europa, mener hun.
– De har gjort det gjennom satire og ironi med en god porsjon respektløshet, hån og ringeakt. Når dette er sagt, så er jeg litt av en renegat i gruppen: Jeg tolker oppropet dit hen at vi bør presisere og omformulere paragrafen. Ikke kvitte oss med den fullstendig.
– Det står: «Vi oppfordrer Stortinget til å oppheve § 185.» Det høres ut som om dere vil fjerne den?
– Vi trenger ikke kaste ut barnet med badevannet. Jeg er en haberamasianer – for en omformulering, presisering og en kontinuerlig debatt om grensene mellom ytringsfrihet og vern om svake grupper. Jeg betrakter vårt opprop som en stemme i denne debatten.
Professor i historie ved UiO, Øystein Sørensen, som også har underskrevet oppropet, vil, i motsetning til Witoszek, sette er rød strek over hele paragrafen.
– Jeg tror ikke en paragraf i straffeloven er et egnet redskap til å fjerne det som måtte eksistere av hatefulle følelser hos folk, sier han.
Jeg tror ikke en paragraf i straffeloven er et egnet redskap til å fjerne det som måtte eksistere av hatefulle følelser hos folk.
— Øystein Sørensen, professor i historie
Det er formuleringer som «ringeakt» og «forhånelse» som er hovedproblemet.
– Blant annet dette med religion og livssyn. Det er formuleringer som kan tolkes i mange retninger, og som går svært langt i retning av å åpne for kriminalisering av uttrykte holdninger.
Meningsytringer. § 185 er, i motsetning til hva klengenavnet tilsier, ikke bare et vern for etniske minoriteter, men også for religiøse og seksuelle minoriteter, og mennesker med nedsatt funksjonsevne.
En oversikt fra domstolsadministrasjonen viser at tingrettene har behandlet 156 saker med referanse til hatytringer siden 2016. Hittil i 2019 står saker som omhandler § 185 for 0,5 prosent av innmeldte meddommersaker.
Tallene sier ingenting om hvor mange som er dømt.
– Det er ikke en veldig hyppig brukt paragraf, selv om vi ser en liten økning de siste årene. Terskelen for dom skal være høy, sier Adele Matheson Mestad, direktør for Norges institusjon for menneskerettigheter.
Forfatterne av oppropet skriver at det er en «grunn til stor bekymring at rene meningsytringer, om de oppleves aldri så frastøtende av andre, kan føre til domfellelse».
Mestad sier at § 185 ikke gir grunnlag for å straff av rene meningsytringer.
– Hvis vi ser på tilfellene hvor loven blir anvendt, er det snakk ytringer som er kvalifisert som krenkende eller innebærer om grove nedvurderinger av en gruppes menneskeverd, sier Mestad.
– Flere av dem som har skrevet under på oppropet, påpeker at ord som ringeakt og forhånelse er subjektive og en utvidelse av hatbegrepet. Det stemmer vel?
– Slik er det jo veldig ofte med strafferetten, vi har mange vage bestemmelser. Det er ikke unikt for denne paragrafen. Høyesterett har presisert at det er en relativt romslig margin for smakløse ytringer.
For Mestad er likevel det største problemet med oppropet at det mangler konkrete eksempler fra rettspraksis.
– Jeg skulle likt å vite hvor underskriverne mener at man har gått for langt i å beskytte minoriteter på bekostning av ytringsfriheten, sier Mestad.
Forskningsleder Nina Witoszek kommer ikke på noen saker hvor § 185 har kneblet det frie ordet.
– Ikke ennå. Men det finnes elementer av paragraf 185 som ligner litt på hvordan blasfemiparagrafen ble brukt mot Arnulf Øverland, Marcus Thrane eller Jens Bjørneboe.
– Men det gjaldt ikke denne paragrafen?
– Nei, men det bekymrer meg at § 185, i dens eksisterende form, har potensial til ikke bare å bremse hat, men også satire. Det jeg forsøker å uttrykke, er å være varsom når det gjelder lovverk som på noe vis strammer inn det frie ord.
Stygge og sårende. Det finnes ingen tilfeller i norsk rettspraksis hvor straffelovens § 185 er blitt brukt til å forhindre satire. Sammendrag av dommer hvor § 185 er referert, handler stort sett om nedsettende og rasistiske utsagn på offentlig transport, på utesteder og i sosiale medier.
«Fandens svarte avkom. Korrupt kakerlakk.» «Hun er og blir muslimsk. Vil hun rette våpen mot sine muslimske brødre eller skyte på oss om vi kommer i konflikt med folket hennes.» «Jævla neger.»
Øystein Sørensen holder fast ved at disse tilfellene bør være straffefrie.
– Folk må ha frihet til å danne seg de mest forrykte meninger og gi uttrykk for dem på måter som andre vil oppfatte som stygge, støtende og sårende.
Vi vender tilbake til satiren og Charlie Hebdo.
– Hvis man går igjennom noen årganger av det magasinet, kan man virkelig få se en overflod av verbale og visuelle uttrykk som kan oppfattes som stygge, støtende og sårende. Men ytringsfriheten bør gjelde både for Charlie Hebdo og for 70 år gamle damer fra Bergen som kaller andre mennesker kakerlakker.
Hussein husker et foredrag hun var på for noen uker siden, hvor tema blant annet var propagandategninger av jøder, før og under andre verdenskrig.
– Jøder ble jo også fremstilt som kakerlakker, som parasitter og som skadedyr. Det første steget mot vold og handling er å avhumanisere grupper, slik vi har sett fra Nazi-Tyskland og de amerikanske sørstatene til Srebrenica, Rwanda og Utøya. Jeg kan ikke forstå hvorfor det bør være straffefritt.