Statsministeren hadde kanskje ikke andre valg, men hennes tålmodighet ser selvutslettende ut, skriver Aslak Bonde.

Fremskrittspartiets utgang av regjeringen kom raskt og resolutt. De tre andre regjeringspartienes svar kom like kjapt: De vil fortsette med nye statsråder og videreføre den politikken alle fire partiene ble enige om på Granavollen for akkurat ett år siden. Det er et svar som det fort kan vise seg kom litt for raskt.

Erna Solberg, Trine Skei Grande og Kjell Ingolf Ropstad har i praksis bestemt seg for å respektere alle de grå og utydelige avtalene som de har inngått med Frp, mens Frps stortingsgruppe ikke har tenkt å følge opp et eneste et av de kompromissene som gikk dem imot i fjor. Beskjeden var klar på den historiske pressekonferansen der Siv Jensen kunngjorde slutten på Frps regjeringsdeltagelse: Frp vil frem til valget styre på basis av eget partiprogram – ikke på grunnlag av Granavoll-plattformen.

I Høyre, Venstre og KrF er det helt sikkert en god del tillitsvalgte som vil spørre seg om det er opplagt at det bør være slik. Skal virkelig Venstre finne seg i at de ikke kan gjøre det noe dyrere å kjøre bensin- og dieselbil, bare fordi Frp tvang igjennom et krav om uendret pris ved bensinpumpene i fjor? Nå som Frp er ute, vil Venstre ha mulighet for å trekke de to gjenværende regjeringspartnerne i grønnere retning, men den muligheten vil ikke partiet benytte.

I KrF vil det dukke opp tilsvarende problemstillinger – spesielt når opposisjonen på Stortinget fremmer akkurat de forslagene der de vet at KrF egentlig er enig med dem, men ikke kan si det fordi saken ble tapt i regjeringsforhandlingene på Granavollen for et år siden.

Det finnes gode svar på at de to partiene vil avfinne seg med en slik situasjon. Det beste av dem er at Venstre og KrF for tre år siden gikk til valg på den regjeringen som ganske så overraskende oppstår denne uken. De kommer også til å få flere statsråder enn de kunne drømme om i valgkampen i 2017. I løpet av uken er det sannsynlig at Erna Solberg vil gi KrF og Venstre en ekstra statsråd, mens Høyre får to eller tre. Da kan hun også fjerne noen av de statsrådsstillingene som bare ble opprettet for å få matematikken til å gå opp i firepartiregjeringen.

Det hadde vært vanskelig for mellompartiene i en slik situasjon å si at de ikke vil ha sin drømmeregjering – selv om den må styre på en regjeringsplattform som ikke er ideell. På samme måte ville det være vanskelig for Erna Solberg å si at hun ikke vil ha med seg de to sentrumspartiene. Hennes devise har alltid vært at hun vil regjere med de partiene som ønsker å være med – uten forbehold.

Likevel hadde det antagelig vært lurt – ikke minst av indremedisinske grunner – å ta en liten tenkepause. Den nye trepartiregjeringen kommer til å få det ekstremt vanskelig. Ikke nødvendigvis med å overleve frem til neste valg, men med å fremstå som tydelig og begeistrende. Høyre vet at Frp vil ta mange velgere fra dem, dersom partiet blir for imøtekommende overfor KrF og Venstre. De to mellompartiene vil hele tiden komme i situasjoner der de vil ønske å få Ap eller Sp som støtteparti i Stortinget, mens Høyre vil være redd for å skyve Frp for langt fra seg.

Erna Solberg er nemlig standhaftig: Det borgerlige samarbeidet er ikke dødt. Frp ønsker seg fortsatt henne som statsminister og det er allerede mange i Fremskrittspartiet som snakker om at partiet kan komme tilbake i regjering, bare Frp blir større og mellompartiene blir mindre – eventuelt mindre kravstore. I en slik situasjon er det nødvendig for Høyre-ledelsen å beholde et best mulig forhold til Frp.

Det var det Erna Solberg startet på mandag – på pressekonferansen umiddelbart etter at Frps partiledelse hadde annonsert sin exit. Statsministeren berømmet Siv Jensen for å ha vært ryddig og hun la vekt på alt det de hadde fått til de siste seks årene. Det ble ikke sagt et ord om det som mange i de tre gjenværende regjeringspartiene åpenbart må føle – at Frp har sviktet dem alle, og at det har vært nytteløst – og derfor dumt – å komme partiet i møte i så mange situasjoner tidligere. Det er nemlig ingen tvil i de tre andre regjeringspartienes sjel om at de har tapt – blant annet på at de lot Frp regissere bompengekrisen i fjor.

Når det er sagt: Den politiske situasjonen er slik at det kanskje er en nødvendighet for Høyre, KrF og Venstre å la Frp opptre slik at det kan virke ydmykende. Nå som Fremskrittspartiet blir sluppet fri i Stortinget, er det ikke umulig at oppslutningen kan nærme seg 20 prosent igjen. Det er akkurat så mye de tre andre regjeringspartiene kan trenge for å få gjenvalg om halvannet år.

Aslak Bonde

Frittstående politisk analytiker. Fast kommentator i Morgenbladet.