Svar på tiltale

Er det uetisk å lese skjønnlitteratur hvis de levende modellene protesterer? Psykolog og forfatter Sissel Gran stilte forleden spørsmålet i sin oppsummering av det siste årets debatt om virkelighetslitteratur her i avisen. Hennes konklusjon var at hun fortsetter å lese, fordi hun tror på følelsene i den virkelighetsnære litteraturen. Samtidig innrømmer Gran at hun foretrekker å vite minst mulig om forfatternes privatliv og at den offentlige samtalen om eventuell overlapping mellom litteratur og virkelighet, gjør det komplisert for vanlige lesere. Mange av oss visste faktisk ikke navnet til Geir Gulliksens ekskone, før hun sto frem i Aftenposten og fortalte at hun følte seg utlevert i hans bok Historie om et ekteskap. Nå har de fleste glemt hva hun heter igjen, men med denne ukens sensasjonelle romanutgivelse fra Kagge forlag, ser det ut til at vi har en levende modell med et offentlig gjennomslag som kan vare i mer enn fem minutter.

Juristen Helga Hjorths roman Fri vilje er et direkte svar på tiltale til søsterens Arv og miljø, en av fjorårets mest omtalte, solgte og leste bøker her i landet. Romanen er mye bedre og mindre hjelpeløs enn man kunne vente fra en godt voksen debutant. Fri vilje er en ganske vellykket roman, skriver Bernhard Ellefsen på i denne avisen. Fri vilje er en modig bok, som ifølge Aftenpostens Ingunn Økland vil «vekke avsky og sette en støkk i det litterære miljøet». Økland har som kjent hatt eksklusiv tilgang til forfatteren, og er selv til forveksling lik en Aftenposten-medarbeider i boken.

Avisen har fått mye og fortjent kritikk for den plumpe faktasjekkingen av Vigdis Hjorths roman i fjor høst, der datoer, e-poster og begravelseshefter ble trukket frem som bevis for at hendelsene i boken var tatt rett ut av virkeligheten. Man kunne gått løs på forlaget som utgir søsterens svar og dermed knytter den første romanen enda tettere til virkelige hendelser, men debatten denne siste utgivelsen reiser, er mer interessant enn som så. Overgrepshistorien i Arv og miljø kan ikke bevises eller motbevises. Det rettferdiggjør Vigdis Hjorths litterære metode. Det paradoksale er at det også rettferdiggjør søsterens. Skjønnlitteraturen er med dette blitt en slags offentlig rettssak, der forfatteren er hovedanklager, juristen forfatter og leserne moralske dommere. Hvordan havnet vi her?

Alle som har jublet for å rive ned grensen mellom litteraturen og forfatternes privatliv, er medskyldige i Helga Hjorths bok. Fra et ytringsfrihetsperspektiv er balansen gjenopprettet. Ytring møtes med ytring. Men grunnkonflikten blir stående: Familien anerkjenner ikke Vigdis Hjorths historie. Fri vilje bekrefter og forsterker beskrivelsen av familien i Arv og miljø, på en måte som ingen av aktørene har full kontroll over. Hva er «falske minner», hvor falske er de egentlig og hva er det vanlige reaksjonsmønsteret i familier hvor slike påstander dukker opp?

Lærdommen for den litterære offentligheten kan være at det entydige skillet mellom roman og dokumentar både gir og tar beskyttelse. En fortelling kan bli viktigere om vi aner at det ligger virkelige hendelser bak. Men å så tvil om sjangeren gjør forfatteren minst like sårbar som modellen. Den gjenkjennelige sannheten i denne familietragedien befinner seg uansett i det allmenne, og ikke i det spesifikke.

MKS