To lys

Hva skal vi egentlig mene noe om denne uken? Gatekamper i Frankrike, klimatoppmøte i Polen eller baksnakking i Venstre? Verden går videre, helt uavhengig av hva vi mener om den på lederplass i Morgenbladet.

Kloden blir varmere og havet fylles av søppel. Det kan virke litt smått, å hengi seg til pepperkakebaking, filtnisser og hjemmelagede dorullholdere, når alle de røde pilene peker i feil retning. Samtidig er juleverksted ved kjøkkenbordet kanskje noe av det mest opprørske vi kan gjøre akkurat nå, før desemberlønnen kommer og galskapen tar av for alvor.

Hovedorganisasjonen Virke har anslått at nordmenn skal bruke 58,5 milliarder kroner på julehandelen i år. En undersøkelse laget for DNB viser at hver og en av oss planlegger å bruke 12 288 kroner på årets feiring – en økning på 10 prosent fra beløpet vi planla å bruke i fjor. Det går bra i norsk økonomi, sier forbrukerøkonom Silje Sandmæl til E24, nordmenn økte feriebudsjettet i sommer, og nå «fortsetter vi å tråkke på forbrukergassen på vei inn i jula».

Det er lite som tyder på at vi, mennesket som art, kan overleve vår egen dumhet. Men vi orker rett og slett ikke å kritisere kommersialisering av julen og overforbruk denne uken. Vi har ikke krefter til å konkretisere irritasjonen over dem som hevder at egen Ipad til alle førsteklassinger er en god idé, en forutsetning for dybdelæring. Adventstiden kan også være en tid for stille ettertanke. Å tenne et lys av gangen, med Inger Hagerup, kan være en passende humanistisk markering av menneskets evige lengsel etter glede, håp og fred. Tenn lys!

Det blir av og til sagt – blant annet i en mye lest artikkel her i avisen – at vi må slutte å håpe og innse at vi er vitner til vår egen undergang. Pessimismen eller realismen fenger åpenbart. Samtidig er det mange talsmenn for håpet som filosofisk grunnholdning. Uten håp er det rett og slett vanskelig å holde det gående. Heldigvis er det mulig for oss mennesker å finne håp, også uten optimisme på artens vegne.

Et vennlig ord fra uventet hold, et åpent blikk som ikke viker, en oppriktig kommentar – alle demonstrasjoner av god vilje kan være tynne striper av lys i mørketiden. Det som skiller menneskene fra dinosaurene og alle andre utrydningstruede arter, er at vi kan fortelle historien om vår egen undergang. Og hvis vi kan fortelle historien, er det også mulig å endre den. If you can name it, you can tame it.

Før vi lar oss rive med i klaging over tidsklemme og kjøpepress og forventninger vi ikke klarer å innfri, la oss et øyeblikk stoppe og være takknemlige for at vi har mennesker i livene våre som forventer noe av oss – på jobben og hjemme. Et ansikt som lyser opp over å fortelle om en liten oppdagelse. Kanskje er det ikke mer som skal til, for å finne nye krefter.

MKS