Vår far i himmelen?

Denne julen fikk vi en liturgisk huskelapp da vi ankom til kirken 1. juledag. Fadervår, bønnen de fleste som oppsøker landets mange kirker kan teksten og melodien til uten å tenke over det, heter ikke lenger fadervår, men «Vår far i himmelen». Bønnen skal ikke lenger synges, men snakkes. Hva er det som skjer?

Den tidligere blåbloggeren Bjørn Stærks essay om konservative kristne som en minoritet i den kristne minoriteten i Norge, har vakt oppsikt. I teksten gjør han rede for sin lavkirkelige bakgrunn – og forsvarer det religiøse ståstedet han selv har forlatt. Stærks hovedbudskap er behovet for mer forståelse og toleranse, også for de som ofte kalles «mørkemenn». Det er ikke lenger slik at de konservative kristne er de mest islamskeptiske, og de sekulære og verdiliberale de mest muslimvennlige, mener han å se. I stedet for den populære spådommen om at konservative kristne og muslimer skulle finne hverandre og samarbeide om å tvinge sine reaksjonære verdier på storsamfunnet, øyner han en annen mulighet: At de en dag vil finne hverandre i en tolerant allianse, der de gjør felles sak for å holde stand mot «flertallets verdiveivalsere».

I løpet av to dager i romjulen var teksten lest av flere enn 100 000 på aftenposten.no, og likt og delt av flere tusen på Facebook og Twitter. I Morgenbladet denne uken trykker vi et redigert utdrag av det som ble dominikanermunken Arnfinn Harams siste lange tekst, om bønn og humanitet. «Mennesket er blitt ein teologisk flyktning som er i ferd med å krysse sine spor», skriver han. «Stundom er det vanskeleg å skjøne livet sitt, behalda dømekrafta, vite kva som hender og kva som ventar». Kirken har alltid vært en trygg havn for mennesker i nød. Mange holder på kirken som seremonimester ved livets store overganger, selv om man ikke lenger har noe forhold til innholdet. Det er ikke noe galt i å trekke i bunaden og synge «Deilig er jorden» før ribba er ferdig på julaften. Men det er litt trist at sjenansen for å snakke om Gud har beveget seg helt opp på prekestolen.

Trond Bakkevig, prost i Vestre Aker og en av Norges mest innflytelsesrike kirkeledere, advarer mot å gjøre de konservative kristne til ofre. Og han har antagelig rett i at de fortsatt er en solid maktgruppering innad i kirken. For den troende minoriteten er det de konservative som forvalter kirkens sjel. Det ser vi blant annet når det skal velges nye biskoper. Som regel dukker det opp en konservativ kandidat, som ville ha fått jobben hvis kirken kunne bestemme selv, uten statlig innblanding. Den konservative minoriteten har lenge vært overkjørt, uten noen vektig stemme i offentligheten. Før nå, kanskje. Den nytilsatte biskopen i Agder og Telemark bispedømme, Stein Reinertsen, har for eksempel aldri viet fraskilte.

Tanken med den nye liturgien er antagelig å gjøre språket mindre gammelmodig og gudstjenesten mer tilgjengelig, åpen og moderne. Den inkluderende folkekirkens legitimitet som tilfluktssted for folk i krise, er sterkere etter 22. juli enn på mange år. Det er imidlertid vanskelig å se at den moderniserte liturgien er mindre fremmedgjørende enn den gamle. «Vår far i himmelen?» Forskjellen er at nå er alle, både den stående konservative hæren og den julekvelds, krise- og overgangskristne reservestyrken, like usikre. Skal vi synge nå? Kan vi sette oss?

MKS