Vi som går sykkelveien

For oss som ikke eier bil og er avhengige av toget, bussen, trikken eller banen for å komme oss til og fra arbeidet hver dag, er det en lettelse når våren kommer. Da triller vi ut våre gamle sykler, de med store hjul, høyt styre og brede, gode seter. Frie og lykkelige flyter vi gjennom bylandskapet på tre, i høyden syv, gir. Vi nyter overblikket, vinden i håret, suset i serken og selve det faktum at vi kommer oss frem ved hjelp av egne krefter. Hvis vi ser hovmodige ut, skyldes det at vi vet at det er vi som har skjønt det: Det er vi som klumper oss sammen i gang- og sykkelavstand fra de store kollektivknutepunktene, som har miljøet, helsen og estetikken på vår side.

Ingen er uenige i at privatbilismen må begrenses og at sykkelen er fremtiden, særlig i de største byene. Likevel er det ikke flere, men stadig færre som sykler i Norge. Fra 1992 til 2009 gikk prosentandelen nordmenn som sier at de sykler, ned fra 7 til 4 prosent, og den relative nedgangen er størst blant unge mellom 14 og 17 år. Hva kan det skyldes?

Svaret, skal vi tro journalist og syklist Linda Eide, ligger ikke hos de enkelte borgerne som sier at de gjerne vil sykle mer, men i de store offentlige grepene. I den prisbelønte dokumentaren DBS – Døden Bak Styret, viser hun hvordan det å sykle i Bergen er en risikosport hun bedriver på eget ansvar, med livet som innsats. Det er rett og slett ikke lagt til rette for sykling i norske byer. Syklistene regnes ikke med som en naturlig del av trafikkbildet slik som i Nederland, hvor det er egne lyssignaler og godt oppmerkede felter for syklistene, ved siden av bilistenes. Eller som i Colombias hovedstad der de største veiene stenges for biler hver søndag, slik vi kunne lese i Morgenbladet forrige uke.

Her hjemme er bildet et annet. Syklistene er i veien for bilistene, og bilene hindrer syklistene, som igjen er en fare for fotgjengerne. Debatten mellom bilister og syklister er mildt sagt opphetet. Et blikk på aftenposten.no gir inntrykk av kaos og alles kamp mot alle i den norske bytrafikken. Det største problemet, ved siden av mangel på folkeskikk og vanlige hensyn til andre, synes det likevel å være enighet om: fraværet av sammenhengende veinett for sykkel.

Det er mot dette bakteppet at 14. juni kan bli syklistenes nye festdag. Onsdag denne uken fikk KrF flertall i Stortinget, også blant regjeringspartiene, for et krav om «en mer offensiv sykkelpolitikk» fra regjeringen ved samferdselsminister Magnhild Meltveit Kleppa. Flertallet krever både bedre tilrettelegging for sykling og utvikling av trafikkregler som er forståelige for alle. Dette stiller vi oss helhjertet bak.

Den obligatoriske norske sykkelhjelmen forteller at syklisten er en truet art her til lands. La oss håpe at den snart blir overflødig.

Økonomi og moral

Arbeid, aktivitet, utdanning. Det er oppskriften for vellykket integrering. Den største forskjellen mellom Jens Stoltenbergs og Audun Lysbakkens utvalg ligger i perspektivet. Mens Brochmann-utvalgets overlegninger er utelukkende økonomiske, er Inkluderingsutvalgets iøynefallende moralske. Foreløpig er det vanskelig å se forskjell på innhold og konklusjoner i den siste månedens to svære rapporter om innvandringsfeltet. Det skal bli interessant å se hva som skjer når uenighet oppstår.

MKS