«Man har trodd at antisemittismen kom fra sære aktører borti hjørnet. Slik var det ikke.»
Det sier historiker Lars Lien, som 19. februar disputerer ved Universitetet i Oslo med avhandlingen «'…Pressen kan kun skrive ondt om jøderne'. Jøden som kulturell konstruksjon i norsk dags- og vittighetspresse 1905–1925».
Lien har undersøkt hvordan jøder ble fremstilt i de største norske avisene og i den satiriske vittighetspressen mellom 1905 og 1925.
Så sent som i 1933 var det bare registrert 1500 jøder i Norge. I de harde debattene om norsk identitet etter frigjøringen fra Sverige i 1905 ble forestillinger om «jødene» likevel brukt for å sverte nærmest enhver meningsmotstander, ifølge avhandlingen. Hvordan kunne en ørliten minoritet i den norske befolkningen plutselig stå i sentrum for datidens viktigste stridsspørsmål, spør Lien, som til daglig jobber ved Senter for studier av Holocaust og livssynsminoriteter i Oslo.
– Hva har du funnet ut?
– Et hovedfunn er at antisemittismen i den norske dags- og vittighetspressen var mer utbredt enn tidligere antatt, både som akademisk disiplin og som folkelig forestilling om jødene. En tidligere antagelse er at den kom med den russiske revolusjon i 1917, men den ble relevant i pressen langt før.
– Hva mener du med «akademisk disiplin»?
– Antisemittismen i pressen kom ikke fra grasrota, den ble formidlet av akademikere, forfattere og kunstnere, i tillegg til av pressen selv.
– Det er vel kjent at antisemittismen var utbredt i Norge?
– Det er lite belyst at vi fant den på lederplass i store aviser som Aftenposten og Tidens Tegn, og i en rekke regionale aviser over hele landet, og at det ble skrevet av redaktør og profilerte journalister. At den systematisk ble brukt polemisk i høyaktuelle debatter i denne perioden, har vi visst mindre om.
– Hva bunnet den norske antisemittismen i?
– Den hentet inspirasjon fra etablerte kontinentale forestillinger som koblet jødene til moderne fenomener som kapitalisme og kommunisme, forestillinger man mente brøt med det nasjonale fellesskapet. At «jøden» var internasjonalist, noe fremmed, noe unorsk. Det var ikke først og fremst snakk om den fysiske jøden, men «jøden» som representant for samfunnsfiendtlige ideer. Man snakket om en «samfunnsforjødning».
– Litt som Siv Jensens «snikislamisering»?
– Det ligger i samme leia. Den kan minne om Anders Behring Breiviks anti-muslimske budskap, men hvem angrep han? AUF. Man tar det fremmede og knytter det til noe hjemlig.
– Du skriver at «jøde» ble brukt for å henge ut folk?
– Et eksempel er Sam Eyde, som startet Hydro. I 1905 fikk Norge frihet fra Sverige, og var avhengig av utenlandsk kapital for å bygge industri. Samtidig oppsto en proteksjonistisk nasjonalisme, som mente at en aksept av utenlandske krefter var som å selge unna den nasjonale friheten man akkurat hadde tilegnet seg. Derfor ble Sam Eyde tegnet i pressen som jøde.
– Du skriver også at «jøden» var en abstraksjon?
– Da norsk presse skrev om den faktiske jødiske minoriteten i Norge, var det nøytralt og positivt. Journalister som nærmest tok stikkprøver, og møtte norske jøder, fant ikke noe problematisk. «Jøden» som abstraksjon henviste ikke til faktiske jøder. «Jøden» var en kode for alt negativt i samfunnet, særlig knyttet til det moderne som brøt med tradisjoner og den nasjonale selvforståelsen.
– Hva kjennetegnet den norske selvforståelsen?
– Ærlighet, måtehold, fellesskapsidealer. I bondestanden fant man liksom det genuine og ekte. Dette sto i kontrast til den massive industrialiseringen etter 1905, da man fikk en motsetning mellom konservative som ville skape industri, arbeiderklassen og bøndene. Jøden ble et polemisk verktøy for å sverte meningsmotstandere.
– Hva syntes jødene selv?
– De slet med å komme til orde – de var en liten minoritet på cirka 1500 personer på landsbasis. Stemmene druknet, og skulle de svart på alt, måtte de gjort det hele tiden.
– Du har undersøkt de største avisene, men også «vittighetspressen». Hva var det?
– I hovedstaden hadde den stort opplag. Det var underholdning som typisk lå på venteværelser, på hoteller, i barbersalonger og så videre – man sier vittighetspressen døde med barberhøvelen. Men navnet er dårlig, for poenget var ikke å være vittig, men å kommentere samfunnsendringer, samfunnsmoralen og dagsaktuelle hendelser.
– Charlie Hebdo er i den tradisjonen?
– Det er riktig, de er del av en sterk fransk-tysk-italiensk tradisjon for politiske karikaturer. Den tidlige tradisjonen internasjonalt og i Norge var å angripe den faktiske makten. Men rundt 1880 fikk vi også en vittighetspresse som sparket nedover.
– Ser du noen likheter til debatter i dag?
– Ja, samtidig som jeg vil være forsiktig med å sammenligne. Jøden er sterkt knyttet til modernitet – det er ikke muslimer, som blir sett på som primitive. Det er en enorm forskjell. Likheten er at fiendebilder brukes i egen identitetsdannelse. Man vet ikke helt hva man er, men man vet hva man ikke er.