Gordon Hølmebakk var en familiekjær mann. Det ligger ingen tilfeldighet, og slett ikke noen ubetenksomhet, bak det dristige valget av navn til boligen han ervervet til familien i Ullernkollen. Eiendommen, som hadde tilhørt Harald Grieg og Gyldendal – de to var praktisk talt én og samme juridiske person – ble overført til den da nyansatte forlagsredaktøren på gunstige betingelser i 1958, og fikk det offisielt registrerte navnet «Harmonien».
Det ligger overhodet ikke noen ironi i dette navnevalget. Gordon tilhørte ikke ironigenerasjonen. Han anvendte ordene til pålydende verdi og nesten alltid med stort alvor. Humor og spøkefulle bemerkninger kunne selvsagt forekomme, ikke minst dyrket han det underfundige understatement og iblant den mer eller mindre malisiøse sarkasme, mens ironisering, fleip og kvikke vitser var utelukket. Det lå utenfor hans register. Navnet Harmonien var uttrykk for et sterkt ønske om å bygge et godt hjem for seg og sine. Harmonien var et livsprosjekt.
Det var et vågalt navnevalg. Man kunne tenke seg at skjebnen ville ha tatt det som en utfordring og gjort det optimistiske navnet til skamme. Ironi er jo skjebnens foretrukne formspråk. Og Gordon beveget seg på elitenivå i den moderne litterære verden, der harmoni ikke alltid engang er etterstrebet, og enda sjeldnere forekommer som normaltilstand. Men dette huset har fungert etter planen. Det har vært et harmonisk barndomshjem og en trygg ramme om oppveksten for Gordon og Inger-Sophies tre barn.
Gordon var sine barns far. For dem var han pappa.
Gordon, kort og godt. For oss andre og i vide kretser var han Gordon, kort og godt. Gordon var ikke bare noe han het, det var noe han var. Den langsomt veltalende, skarrende baryton, den sindige mannen i tweed, piperøykeren, det skarpe blikket, det strenge pokerfjeset, det nysgjerrige, nyfikne oppsynet, den nesten lydløse latteren. Slik noen kan ha absolutt gehør, var han absolutt fotogen. Og for noen av oss, særlig blant oversetterstanden, var han selve Gyldendal.
Gordon var ikke bare noe han het, det var noe han var.
For oss var han ikke bare en redaktør og oppdragsgiver, han var den som i vår tid bar fakkelen videre, bærer av en litterær kultur, han var i egen person dette forlaget som i sine beste år må ha vært Norges største – om ikke i omsetning, så i omdømme. Med djervt forleggeri, moderne markedsføring og aktiv myteskapende virksomhet hadde Harald Grieg i triumvirat med Sigurd Hoel og den mer tilbaketrukne Nils Lie, samt med styreformann Francis Bull, etablert et solid og fremgangsrikt forlagshus som nøt høy anseelse i allmennheten. Gordon bar denne tradisjonen og anseelsen på sine skuldre. Ikke alene! Det må føyes til: Gyldendal var mer enn Gordon Hølmebakk. Men i et visst perspektiv var det han som ble stående som det kulturbærende forlagets emblem.
Talent på kultursidene. Den unge Gordon Hølmebakk ble headhuntet av forlagsdirektøren personlig. Det var slik Harald Grieg likte å rekruttere sine medarbeidere; han oppdaget talent ved å følge med på kultursidene i avisen. Denne bondestudenten fra sørvestlandet, stud.philol. Gordon Hølmebakk, som raskt hadde funnet seg til rette i hovedstadens studentliv – han deltok aktivt i Studentersamfundet som kandidat for DKS og overtok redaktørpulten i tidsskriftet Minerva allerede etter sitt første semester ved universitetet, høsten 1951 – Gordon skrev om utenlandske forfattere og anmeldte bøker i Morgenbladet. Denne skribentvirksomheten var ikke ment som en jobbsøknad til Gyldendal, men slik fungerte det. I første omgang ble han engasjert som ekstern konsulent og fikk oppdrag som oversetter. Han rakk å ta eksamen i engelsk, historie og fransk og kunne sannsynligvis ha drevet det mye lenger i akademisk retning, hvis ikke Harald Grieg og han selv hadde villet det annerledes. Han hadde også rukket å gifte seg. Inger-Sophie Manthey var hans jevnaldrende medstudent. De slo sine pjalter sammen i juli 1955 og ble boende på Sogn Studentby så lenge de begge fortsatte å studere. Samlivet kom til å vare livet ut.
Det ble sagt i avisen i forrige uke at Gordon var prestesønn. Det er ikke langt fra sannheten, men det er likevel helt feil. Å vokse opp som sønn av en embetsmann i statskirken ville ha vært noe ganske annet enn å stamme fra en småbruker og legpredikant på Feda. Gordon var nest yngst av åtte barn, gården var ikke stor og predikant-virksomheten kastet heller ikke mye av seg. Man kan ikke forestille seg annet enn at oppveksten må ha vært preget av nøysomhet i det materielle og pietisme i det åndelige, men kulturløst var barndomshjemmet ikke. Ordet og skriften står sentralt i det lavkirkelige miljøet. Her forkynnes det en lære i mild strid med den rådende teologi. Gordon er egentlig oppvokst i en motkultur, dypest sett i opposisjon til staten og øvrigheten. Jeg tror det går an å se Gordons anarkistisk anløpne verdikonservatisme som en konsekvens av denne kulturen. At Gordons bror Sigbjørn engasjerte seg på venstresiden i norsk politikk, bekrefter bare denne hypotesen. De to brødrene Gordon og Sigbjørn var ikke motsetninger, de var komplementære størrelser, og begge var grunnleggende kritisk innstilt til den herskende ideologien i samtiden.
Etter Hoel. Sytten år gammel, kort etter frigjøringen i 1945, begynte Gordon på Morten Ringards skole i Flekkefjord. Det var der han oppdaget skjønnlitteraturen. Og det var der han forsto hva et kall er. Dette har Gordon skrevet om, ikke utførlig, men insisterende. Et kall er noe litt annet enn å bestemme seg for en yrkeskarriere. Gordon beskriver det i en bisetning, det er «når man føler en annen skjebne på seg». Litteraten, publisisten og læreren Morten Ringard har betydd mye for mange, og for Gordon ble han avgjørende for et livsvalg. Veien fra skolen i Flekkefjord til forlagshuset med den tunge kobberdøren sto ikke på noe eksisterende kart, men som vi vet, den veien fant han.
Det var i 1957 Gordon ble fast ansatt i Gyldendal. Å si at han «overtok jobben etter Sigurd Hoel» er ikke helt presist. Sigurd Hoel, som innførte praksisen med å utgi serier med oversatte bøker som han egenrådig mente publikum burde etterspørre, eller som han syntes det norske åndslivet kunne ha godt av å kjenne til – og dette er jo en praksis Gordon videreførte og perfeksjonerte – Sigurd Hoel var fortsatt i aktiv tjeneste da Gordon kom inn i Gyldendal. Og Gordons stillingsinstruks var på mange måter forskjellig fra den kontrakt frifanten Sigurd Hoel i sin tid hadde inngått med sin venn direktøren.
Med forfatterne. Gordon var 29 år da han ble ansatt, og han ble ikke sjefredaktør med det samme. I førstningen var det den norske litteraturen som var hans arbeidsområde. Noen år senere, da han fikk hovedansvar for den oversatte litteraturen, fortsatte han som redaktør og rådgiver for noen utvalgte norske forfattere. Han avlastet så å si norskavdelingen ved å ta seg av noen spesielle tilfeller som Agnar Mykle og Jens Bjørneboe. Og Anders Bye, en forfatter som Gordon hadde usvikelig tro på.
Han avlastet så å si norskavdelingen ved å ta seg av noen spesielle tilfeller som Agnar Mykle og Jens Bjørneboe.
Gordon hadde aldri sans for det forlagsfaglige begrepet «forfatterpleie», men det var særlig ordet han ikke kunne fordra, samt kynismen som ordet oser av. Han var god til å omgås forfattere, enten de var nobelpriskandidater eller forsagte norske novelledebutanter. Hans omgang med levende forfattere var preget av gjensidig respekt. Ingenting i forfatterpleiens navn er mer effektivt. Det skal finnes et eksemplar av Bjørneboes Frihetens øyeblikk, med en dedikasjon der forfatteren takker sin konsulent A: for at denne boken overhodet ble skrevet, og B: for at den fikk lesbar form. Gordon oppgir i en fotnote at han har sett denne dedikasjonen, uten å røpe hvem den er stilet til.
Statarisk lesning. Gordon var en autoritet i det litterære miljø, det sto respekt av ham. Foruten evnen til pregnant formulering lå hans styrke i den litterære innsikten, evnen til statarisk lesning av forfatterskap, innlevelse kombinert med en makeløs oversikt over hele feltet, igjen kombinert med den litt diffuse egenskapen teft, som er den intuitive delen av dømmekraften. Gordon hadde teft. Han kjente igjen god litteratur når han så den. Og han hadde en tilsvarende følsom bullshit-detector. Hans rettesnor var at litteraturen måtte bety noe, ha betydning for livet her og nå, kort sagt være liv om å gjøre!
Nobelprisens betydning for bokmarkedet må ikke overvurderes, all virak til tross gir prisen usle utslag på salgsstatistikken. Det er i form av kulturell kapitaløkning denne prisen beriker litteraturens bakmenn, forleggerne. Gordons forfengelighet var ikke mindre primitiv enn at han gledet seg over hver nobelpris hans forfattere kom hjem med. Og rekken er lang, den skal ikke ramses opp her. Bare som et haleheng kan det nevnes at etter Gordons avgang i 1996 er de minst seks i tallet, de forfatterne som Gordon i sin tid har utgitt og solgt i forstemmende små opplag, før de altså så å si post festum er blitt tildelt Nobels pris for litteratur, og jeg nevner i fleng: Doris Lessing, Alice Munro, Orhan Pamuk, Vargas Llosa, Günter Grass og VS Naipaul. Kanskje rakk Gordon også å få med seg Elsa Ferrantes verdenssuksess med Napolikvartetten som en siste fjær i hatten, mange år etter at han tok hennes debutroman inn i den eksklusive Vita-serien.
Gordon hadde en mektig arbeidskapasitet; hans livsverk er ruvende.
Skikkelsen. Gordon hadde en mektig arbeidskapasitet; hans livsverk er ruvende. Fabelaktige novelleantologier, legendariske romanserier, brevsamlinger, essayer og festskrift! Noen komplett verkliste foreligger ikke, og vi har heller ikke nøyaktig tall på alle de ulike bøker han har inspirert eller igangsatt, arbeidet med, oversatt, redigert, komponert eller utstyrt med forord og omslagsbilde. Merittlisten – den uskrevne – er lang og mangfoldig. Klassikere, moderne klassikere, nobelprisvinnere, mesterverk kunne listes opp, sammen med ikke så rent få bøker som gjorde inntrykk i sin tid, men som senere er sunket hen i glemsel, fortjent eller ufortjent. Gordon hadde ingen illusjoner om litteraturens evige varighet, og han brukte forskjellige metaforer for å illustrere poenget. For eksempel bildet av skipet som synker, og havet som straks lukker seg over det.
Bildet kan brukes om lettglemte bøker; det passer ikke like godt på våre omgangsvenner. Havet lukker seg, ja, det vil si offentligheten slutter å bry seg kort etter at noen er gått ut av tiden. Men enkelte mennesker er uforglemmelige i kraft av sitt virke og sin personlighet. Gordon Hølmebakk vil bli stående som en av de store skikkelsene i norsk forlagshistorie, og jeg tror jeg trygt kan love at dette ikke er siste gang noen minnes Gordon og hedrer hans minne.
Vestre Gravlund 25. januar 2018