– Det trengs en diskusjon om hvor grensen går for hvilke bagateller man kan kalle for krenkelser, slik det også trengs en diskusjon om grensene for sladder, sier Marianne Stidsen gjennom telefonrøret.
Lektoren ved Københavns Universitet ble et kjent navn i den større, skandinaviske litteraturoffentligheten i fjor, da hun kastet seg inn debatten omkring Svenska Akademien med innspill som gikk imot det meste man ellers kunne lese av kommentarer og analyser rundt omkring på avisenes kultursider. Ifølge Stidsen måtte mye av kritikken mot Svenska Akademien – som ble utløst av en artikkel i Dagens Nyheter der 18 kvinner anklaget ektemannen til et av Akademiens medlemmer for seksuelle overgrep og trakassering – betraktes som et venstrepopulistisk fremstøt.
«For meg handler det ikke om gammelt versus nytt, eller menn versus kvinner, men om demokratisk reform versus totalitær revolusjon», uttalte hun i et intervju her i Morgenbladet.
Nå har Stidsen utdypet kritikken i den ferske essayboken Den nordiske MeToo-revolution 2018 der hun i tillegg til å ta for seg saken om Svenska Akademien, også går inn i hendelsene som førte til at rektoren ved den danske Forfatterskolen i fjor fikk sparken, samt stridigheter ved hennes eget universitet om institusjonens adferdsregler og hva som utgjør krenkende oppførsel.
Stidsen er svært kritisk til medienes dekning av metoo-bevegelsen og dens beveggrunner. I boken argumenterer hun for at sakene om Svenska Akademien og den danske Forfatterskolen i virkeligheten dreide seg om radikalfeministiske aksjoner for å vinne kontroll over de respektive institusjonene.
– For meg ser metoo-bevegelsen i dag ut som en usunn og fordekt måte å føre maktkamp på. Man fremfører idealistiske ambisjoner, men i virkeligheten forsøker man å få makt over institusjonene, særlig kulturinstitusjonene. Og ikke bare det: Man forsøker også på totalitært vis å utrenske alle avvikende elementer, sier Stidsen.
Sur måke.
Saken rundt Forfatterskolen er ifølge Stidsen et eksempel på hvor problematiske kollektive metoo-aksjoner er. Rektor Jeppe Brixvold fikk sparken etter at 55 forfattere og tidligere elever sendte et brev til styret med henvisning til en avistekst der forfatteren Katrine Marie Guldager etterlyste et oppgjør med «taushetskulturen» på skolen. I brevet oppfordret de styret til å undersøke ryktene om seksuell trakassering og upassende oppførsel. Ingen konkrete anklager ble rettet mot Brixvold.
Samtidig ble det satt opp en whistleblower-ordning (varslerordning) der nåværende og tidligere elever kunne melde inn hendelser der skolens «nåværende eller tidligere ledelse eller ansatte har utvist uakseptabel adferd eller medvirket til krenkelse eller sjikane av annen art». I alt mottok Forfatterskolen 43 innberetninger.
– Men når man undersøker hvilken virkelighet som ligger bak disse tallene, så ser man at det blant annet dreier seg om at en lærer for 20 år siden kalte en elev for en sur måke, eller en annen som innberettet at teksten hans ble behandlet nedlatende i en undervisningstime for mange år siden, sier Stidsen, og fortsetter:
Når man undersøker, ser man at det blant annet dreier seg om at en lærer for 20 år siden kalte en elev for en sur måke.
— Marianne Stidsen
– Du vil ikke finne noe sosialt rom som fungerer helt perfekt, og der ingen på noe tidspunkt er kommet til å kalle noen andre for en sur måke. Å gå derfra til å innberette den slags som alvorlige forbrytelser, er et fryktelig stort skritt. Vi blir nødt til å begynne å skjelne mellom det som faktisk er alvorlige overgrep, som det skal settes hardt tilbake mot, og det som ikke på noen måte, etter min mening, kan kalles overgrep eller krenkelser.
– I whistleblower-ordningen til Forfatterskolen var det ikke en eneste beretning som førte til politianmeldelse, ikke én, sier Stidsen.
– Men det betyr vel ikke nødvendigvis at det ikke har skjedd noe kritikkverdig? Reglene på en arbeidsplass eller et lærested er jo normalt strengere enn straffeloven?
– Det er riktig. Men det er jo med henblikk på et rettferdig og rimelig arbeidsmiljø for alle parter. Ikke med henblikk på å innskrenke de alminnelige demokratiske frihetsrettigheter vi har som borgere i det moderne samfunn. Eller med henblikk på å skape ulike vilkår for forskjellige grupper. Det må også være tillatt å nevne at mange av innberetningene til Forfatterskolen kom fra folk som ikke selv hadde vært utsatt for noe, men som derimot ville fortelle om noe som de hadde hørt at andre ble utsatt for. Hvorfor kommer ingen med alternative granskninger av hva motivasjonen bak den store innberetningsiveren kunne være?
Arnault-saken.
I saken om Svenska Akademien førte anklagene frem til en politianmeldelse – og en dom. Jean-Claude Arnault, ektemannen til det mangeårige akademimedlemmet Katarina Frostenson, ble dømt til fengsel for to tilfeller av voldtekt mot samme kvinne i 2011.
Stidsen understreker at hun bare uttaler seg med utgangspunkt i de dokumentene som er allment tilgjengelig, men hun er kritisk til dommen:
– Jeg opplever det som svært problematisk at det kan felles en fengselsdom på det grunnlaget jeg er kjent med, sier hun, og fortsetter:
– Dommen er i stor grad felt på grunnlag av kvinnens utsagn om hva som er foregått, og hennes troverdighet, altså ikke på grunnlag av harde bevis, som man kaller det. Hvis vi ser på hva dommen kan danne presedens for, nemlig at kvinner mange år etter kan anklage en mann for voldtekt på bakgrunn av hva kvinnen erindrer og hva hun forteller, uten at det er noe som i og for seg kan bevises – så kan man jo godt forestille seg hvilke perspektiver det åpner for, hvilken fare det blir for justismord, sier Stidsen, som påpeker at hun ikke er den eneste som har stilt seg kritisk til dommen mot Arnault og dens mulige juridiske konsekvenser.
Menn og kvinner.
Stidsen mener at metoo-bevegelsens dynamikk også bør bekymre kvinner:
– Mange kvinner tenker ikke over at det menn blir anklaget for, like gjerne kan vendes om å gjelde kvinner, sier hun og trekker frem en annen svensk sak, som hun ikke behandler i boken, den såkalte Josefin Nilsson-saken fra tidligere i år: Da ble oppdragene til en skuespiller ved teatret Dramaten i Stockholm innstilt etter at det kom frem i en dokumentar at han var blitt dømt for mishandling av den nå avdøde musikeren Josefin Nilsson.
– Grunnargumentet var at selv om mannen hadde sonet straffen sin for parforholdsvold, så burde han ikke ha lov til å stå på scenen, sier Stidsen og trekker en parallell til en kvinnelig norsk forfatter som er dømt for fyllekjøring:
– Hvis det skulle gjelde samme regler for kvinner som for menn, burde man jo si at hun ikke bør få lov til fortsatt å utgi bøker. Fyllekjøring kan jo koste menneskeliv. Med en gang du krever noe av menn, blir du nødt til å kreve det samme av kvinner. Vi er nødt til å holde fast i prinsippet om at hvis man er dømt for en forbrytelse og har sonet sin straff, så har man lov til å få en sjanse til.
Tankeeksperiment.
Ifølge Stidsen er de moderne demokratiske prinsippene som går tilbake til opplysningstiden, i ferd med å settes ut av spill med metoo-bevegelsen. Offentligheten forvandles til en populistisk folkedomstol der prinsipper om rettssikkerhet, menneskerettigheter og rasjonell debatt kastes på båten.
---
Marianne Stidsen
Lektor ved Københavns Universitet og medlem av Det Danske Akademi (f. 1962).
Markerte seg i den skandinaviske litteraturoffentligheten i fjor under debatten om Svenska Akademien som en hard kritiker av metoo-bevegelsens metoder.
Aktuell med boken Den nordiske MeToo-revolution 2018.
---
– Det har tatt flere hundre år å bygge opp det samfunnet som gjør at for eksempel jeg – ikke bare er jeg kvinne, jeg kommer også fra den sosiale underklassen – likevel i dag kan kalle meg universitetslektor. Det er et produkt av en århundrelang kamp for menneskerettigheter, likestilling, sivilisasjon, for frihet til den enkelte til å søke sin egen lykke og utfolde sitt potensial. Og det kan ødelegges så lett som ingenting, sier Stidsen.
I sakene om Svenska Akademien, den danske Forfatterskolen og Københavns universitet er det denne samfunnsmodellen som settes på prøve, ifølge Stidsen:
– I moderne samfunn skal og må staten være en nøytral ramme. Institusjonene må ikke kunne la seg presse av noen politisk gruppering eller interessegruppe. Gjør man det, kan det i prinsippet være en ekstremistisk høyrefløy som i morgen får gjennomslag. Det er et tankeeksperiment man hele tiden må foreta seg: Hvis man åpner for presset fra ytterste venstre, kan det også skje fra ytterste høyre. Våre politikere og institusjoner må gjennomskue dette, og innse det prinsipielt viktige i ikke å la seg utpresse, sier Stidsen.