---
Kortkritikk
Kirsten Thorup
Indtil vanvid, indtil døden
426 sider
Gyldendal (DK) 2020
---
Kontrasten og fargemetningen er skrudd til maks i Kirsten Thorups første roman siden hun vant Nordisk råds litteraturpris i 2017. Det er 1942. En dansk kvinne har mistet mannen hun elsker over alt i verden, far til hennes to barn. Han har fløyet for Luftwaffe på tysk-finsk side i krigen mot den røde fare, med selvforståelse som nordisk frihetskjemper, ikke nazist. Om seg selv sier hun at hun står med «et ben i hver lejr», men «nok mest på højrebenet». For å gjenvinne sjelefreden takker kvinnen ja til et vennepars invitasjon til å besøke dem i München, midt i mørkets hjerte.
Romanens patos er noe tungtygget innledningsvis. Forbrente trær står med «sorte grenstumper som skrifttegn mod himlen», menneskene gnisser mot hverandre på det enormt overfylte toget mot den kål- og krigsdunstende bayerske hovedstaden, «kjoler syet af aflagte tweedfrakker gnider sig mod væskende hudafskrabninger». Og dette bare på den første halve siden.
Men så tar det seg heldigvis opp, periodevis til de ypperste thorupske høyder. I likhet med et par-tre av sine danske generasjonsfeller, har hun et nærmest Thomas Mann-aktig grep om hva som utspiller seg når den lille og den store historien knekker over et brytningspunkt. Hun får virkelig bruk for dette blikket når hovedpersonen involveres i husholdningen til et par i byens nazielite. Litteraturlisten, takksigelsene i etterordet og den roen romanen selv utviser i møte med materialet tyder på at det er saklig dekning for de fyldige og skremmende beskrivelsene av livet på den andre siden av den historiske krittstreken.
Vår heltinne har dessuten personlighet og moralsk kompleksitet nok til å drive oss godt gjennom de mest høystemte partiene av denne romanen, som er sterk, om enn ikke helt på høyde med den forrige.