Martin Krasnik er sjefredaktør i Weekendavisen. I 2013 intervjuet han Yahya Hassan i et 13 minutter langt tv-innslag som skulle gjøre forfatteren berømt, men også føre til at han mottok drapstrusler for sine utsagn om islam. Intervjuet ble starten på et vennskap, og kort tid etter flyttet Hassan inn hos Krasnik og bodde hos ham i to måneder. Krasnik gjorde også det siste intervjuet med Yahya Hassan, ved utgivelsen av hans siste bok, Yahya Hassan 2, som er nominert til Nordisk Råds litteraturpris. Intervjuet kan du lese her.
Ofte har jeg prøvd å forestille meg Yahya som eldre. At tiden ville slipe ned kantene og sprekkene, som brenningene sliper ned en stein, glatte ut de ru, mørke flekkene, at bølgene med tiden ville gjøre ham utmattet og rund. Som 30-åring kanskje falt en anelse til ro, sikkert med et barn og kanskje med en ny diktsamling om noe helt annet enn ham selv, skrevet med små bokstaver til og med. Som 40-åring sikkert fraskilt, nå med flere barn, men kanskje med en fast leilighet. Som 50-åring med flere diktsamlinger og to-tre romaner bak seg. Som 60-åring. Som 70-åring. Et forfatterskap. Barnebarn. Et helt liv.
Selvfølgelig har tankeeksperimentet aldri lyktes, for jeg har ikke trodd på det. Som alle andre har jeg tenkt at det ville gå galt, spørsmålet var bare hvordan og hvor ille. Jeg er ikke det spor sjokkert over hans død. Men jeg kan vanskelig forklare hvor lei meg jeg er for det. Ingenting er så trist som den varslede tragedien.
Yahya ville ikke være her, nei, det er galt. Han ville selvfølgelig helst leve, men han kunne ikke. Hvorfor ikke?
Det var så mye vilje og livskraft i ham. Da vi først møttes, var han siktet for væpnet ran av et supermarked sammen med sin fetter. Det hadde gått helt galt, på en sånn amatørmessig måte, og han sto overfor en skikkelig fengselsdom. Det snakket vi mye om, for det ville jo ødelegge alt det som nå var i ferd med å skje, bokutgivelsen, mottagelsen, begeistringen. Hva hadde politiet på ham? Hvordan kunne han slippe? Kunne vi finne en bedre advokat? Nå handlet det om å slippe fri. Fra institusjonene, vergene, ghettoen.
«AF MINE FORFÆDRE HAR JEG IKKE LÆRT ANDET/ END AT SPISE STEN», skrev han i et dikt, og det var det første han snakket om, da vi først møttes og diskuterte hva han skulle gjøre nå som han tilsynelatende hadde brent alle broer. Relasjonene hans var alt ødelagt, sa han, selv til søsknene. På det tidspunktet bodde han på en hybel i Brønshøj og kunne bare komme seg hjem ved å ta bussen gjennom Nørrebrogate, hvilket ville være uklokt fordi han kvelden i forveien, på landsdekkende tv, hadde proklamert at han ville pisse på Allah og hans sendebud. Jeg skal aldri tilbake, sa han.
Så han bodde hos meg. Vi snakket ikke særlig mye om litteratur eller livet hans før utgivelsen av diktene. Det gikk mer i sånt som: Vil du spise med oss i kveld? Hva skal du i helgen? Skal vi gå en tur? Hvordan har du det? Fint! Var du lenge oppe? Ja, jeg tog en natter (kveldsjoint). Den slags. En mellomting mellom en stor hjemmeboende tenåring og en god romkamerat.
Når jeg spurte om familien hans, sa han ikke så mye mer enn det som sto i diktene. En enkelt gang fortalte han om en dag da faren hans hadde banket dem alle sammen med en pinne eller en kjepp, først ham, så brødrene, simpelthen gjennombanket dem, og at han forsøkte å skjerme og beskytte sine små søsken, noen han ikke hadde lykkes med. «Faren min sa alltid at han angret på at han noensinne hadde fått oss», sa Yahya. Jeg har selv brukt oseaner av tid på å skrive om hva jeg selv kommer fra, om mine foreldres og besteforeldres historie og kultur, og det føles som en latterlig bortskjemt, selvopptatt stiløvelse ved siden av hans.
Foreldrene hans hadde lært ham å spise sten, skrev han, ingen kjærlighet, ingen omsorg, ingen anerkjennelse, ingen øyekontakt, ingen nærhet, ingen kyss, ingen humor, ingenting. Hans mor betød mye for ham, selvfølgelig, men henne skulle han også beskytte.
Hvor kom energien hans fra? Jeg har lyst til å si poesien, for han sa det selv; jeg vil leve og dø for mine dikt. Den setningen som har satt seg fast i hodet på meg, er jo selsomt vakker: «AF MINE FORFÆDRE HAR JEG IKKE LÆRT ANDET/ END AT SPISE STEN». Men saken er at alt sammen kom fra ham selv, og ikke fra noe annet sted. Det han hadde i seg var både destruktivt og skapende, mørke og lys, sorg og humor, død og liv, og siden jeg ikke tror på at noen hadde plantet poesien i ham, snarere tvert imot, holder jeg meg til at han lyktes med å bli sitt eget verk. Jeg vet godt at det lyder litt patetisk, men tilgi meg i dag, nå som han er død: Yahya var selv poesi, et omvandrende dikt.
Det er ikke for å ignorere baksiden; Yahya kunne være ubehagelig og voldelig. Han behandlet mange av kvinnene han var sammen med, dårlig. Han ble absurd utilregnelig når han gikk på stoff, og han behandlet dem som prøvde å hjelpe ham, forferdelig. Hvorfor tilga vi ham det? Hvorfor sa jeg ikke til ham at han måtte klare seg selv, finne et annet sted å bo?
Det er riktig at alle ville ha en bit av ham. Det ville jeg også.
Da Yahya fikk Weekendavisens Litteraturpris, skrev Lars Bukdahl i sin hyllest at han hadde ventet på Yahya hele livet; på en dikter som kunne rydde bordet totalt og med sine ord få samtlige andre stjerner til å blekne. Vi andre hadde også ventet på det han sa, på å få vite hva som egentlig foregikk i den parallelle verden hvor innvandrerne bor, vise oss hva vi hadde skapt i boligområdene, i ghettoene, i høyblokkene?
Fortalte han oss noe vi ikke visste fra før? Ja, selvfølgelig, han var jo den første. Om sosial kontroll, islam, religiøst hykleri og den slags. Men det han viste som var så overraskende, faktisk sjokkerende, var noe annet: At det på den andre siden av veien, rett der borte i Mjølnerparken, i Gjellerupparken eller i Trillegården, Århus V, steder som vanligvis kommer til uttrykk i statistikker og ansiktsløse historier om innvandrerkvinnene, palestinerne, muslimene og gjengene, faktisk bor mennesker. Virkelige mennesker, som bærer hele liv i seg, drømmer, håp, ergrelser, frustrasjoner, kjærlighet og poesi.
Hvis jeg skal velge et av hans dikt akkurat nå, blir det dette:
«DE SIGER VÅGN OP OG LUGT TIL KUSSEN/MEN JEG SÆTTER ILD TIL ORDENE/JEG SER VÆK/DE LIDER/MEN DET ER IKKE MIN KAMP/MIT KØD ER FREMMEDGJORT/FORTOVET ER IKKE MIT/JEG SMILER I SOLSKIN OG STEMNINGER/JEG VIL GERNE TALE/MEN IKKE OM DÉT/NOTÉR AT JEG ER BANGE/AT JEG SUGER PÅ ENDNU EN CIGARET/HOLD DIG FRA DETTE MØRKE/ALLE DER ELSKER DIG VIL RÅDE DIG SÅLEDES/ALLE VIL KNEPPE DIG/SNART LIGGER DU DØD I EN GRØFT/KVALT I DIN EGEN POESI/DINE BØSSEKRØLLER KAN IKKE REDDE DIG/MEN DET ER FOR TIDLIGT AT BLIVE SENTIMENTAL/FOR TIDLIGT AT RYGE EN JOINT/OG BLIVE SÅDAN EN DER GÅR OMVEJEN/UDEN AT HAVE ET ÆRINDE MED ALLAH/JEG VINKER FARVEL SOM ET LILLE BARN/1 2 3 MIDT I AL FORGÆNGELIGHEDEN.»
Han var det søteste og mest begavede menneske jeg kan forestille meg, vennligheten og høfligheten selv og allikevel med det skarpeste øye for alle de innbilninger han var omgitt av. Det er riktig at alle ville ha en bit av ham. Det ville jeg også.
---
Yahya Hassan
Dansk dikter, født 19. mai 1995, død 29. april 2020.
Yahya Hassans foreldre kom som flyktninger fra Palestina til Danmark på 1980-tallet.
Debuterte med diktsamlingen Yahya Hassan i 2013. Samlingen solgte over 100 000 eksemplarer bare i Danmark det første året, og vakte voldsom debatt. Hassan levde etter utgivelsen med politibeskyttelse.
Hans andre bok, Yahya Hassan 2, utkom i november i fjor.
Yahya Hassan bisettes i Århus tirsdag 5. mai.
---
Jeg kan overhodet ikke forestille meg hva det har krevd av Yahya å være sånn. Og samtidig kunne se opp over murene og gjennom alle fordommer, vriste seg fri fra tåkene fra fortiden, omfavnelsen fra institusjonene, presset fra alle, og dikte sånn om å være et menneske. Det krevde en umenneskelig styrke. Overmenneskelige krefter. Det er ikke så merkelig at han trengte hjelpemidler i pulverform.
«JEG FORTJENER IKKE MIN FØDSEL/JEG PISSER JO PÅ MIN EGEN GRAV OG PÅ GRAVEN VED SIDEN AF SOM MÅ VÆRE MIN FARS», skrev han.
Han fikk aldri noe av noen, tvert imot. Og likevel hadde han så mye å gi til oss andre. Tenk på hvor mange mennesker som finnes i verden, med samme talent, samme poesi rullende i seg, samme evne til å fortelle om livet, men som aldri gjør det fordi de ikke har styrken og kreftene og viljen.
Det hadde Yahya – og så likevel ikke til slutt. «JEG HAR TABT NOGET/MEN I DET MINDSTE HAR JEG HAFT NOGET», lyder det i et av de diktene han skrev da han hadde sittet i fengsel og enda en gang var på vei til lukket avdeling. Jeg spurte ham hva det var, han hadde mistet.
«Jeg har tapt penger, jeg har tapt relasjoner, jeg har tapt deler av min psyke, jeg har mistet kjærester, jeg har mistet flere år av mitt liv i fengselet og flere måneder i psyk. Jeg har mistet min toleranse for andre mennesker.»
Hva hadde han så hatt, spurte jeg. «Penger, livvakter, berømmelse», svarte han. Det var ikke nok, selvfølgelig var det ikke nok, i hvert fall ikke til å holde seg i live, og det visste han godt. Hvis han var et omvandrende dikt, hadde han jo skrevet det hele selv:
«JEG VIL HUSKES SOM ET AF DE MENNESKER/ DER IKKE BLEV SLÅET IHJEL/ FOR INGENTING/ PÅ DEN HER JORD.»
Det finnes folk som sier at Yahyas liv og død var sløsing med talent. Det var det overhodet ikke, tvert imot. Han ga sitt liv for å vise hvem han var, og hva han kunne. Hvordan kan det være bortkastet?
Uten å ha fått Yahyas tillatelse vil jeg omformulere hans ord fra diktet, så de passer bedre i dag. «VI HAR TABT HAM/MEN I DET MINDSTE HAR VI HAFT HAM.»
Oversatt av Ane Farsethås.
Teksten ble først publisert i Weekendavisen og er gjengitt med tillatelse.