Kjære leser,
Midt i den mest hektiske delen av bokhøsten kommer dette månedsbrevet med bøkene våre kritikere har trukket frem som viktigst i september. Utgivelsene kommer som perler (og/eller gråstein) på en snor nå. Romaner og diktsamlinger, biografier, memoarer, debattbøker, populærvitenskap og historie. Noen fra forfattere vi ikke har hørt om før i høst, noen fra forfattere vi har lest i år og tiår.
Titlene er mange, nesten talløse, kan det føles som. Men hvor mange bøker blir det egentlig av det? Hvor mange eksemplarer, altså, er det egentlig som havner ute hos lesere? Det har vi skrevet om i denne ukens utgave av Morgenbladet, som inneholder et stort bokekstra.
Hvor ble det av alle bøkene?
Bokhandlere og forlag er flinke til å rapportere om hvordan det står til i Bok-Norge. De sender ut rapporter med oversikt over omsetning og formater og utvikling fra år til år på de fleste områder. Ofte lages det nyhetssaker basert på disse tallene og det kan handle om at omsetningen er blitt så og så mange millioner høyere eller lavere eller at lydbøker vokser så å så mye. Men et viktig tall har man, i hvert fall etter hva jeg har fått med meg, ikke vært så opptatt av: Antallet solgte papirbøker innenfor de bokgruppene som når oss vanlige lesere. Det tallet har vi sett næmere på denne uken, og det viser en ganske rystende utvikling. Siden 2012 har det gått ned fra omtrent 19 millioner til omtrent 11 millioner.
Jeg synes ærlig talt ikke at det er så interessant om store norske forlagskonsern tjener litt eller mye penger. Det er bøker og lesere som betyr noe. Den kulturelle betydningen av bøker er så uendelig mye større enn den økonomiske. Derfor gjør dette tallet meg virkelig nedbrutt. Den nedgangen i lesning som vi har vært sikker på at skjer, men som ikke alltid synes i mediebruksundersøkelser eller i forlagenes økonomiske regnskaper, kommer til syne her. Vi nærmer oss en halvering av antallet bøker siden 2012!
Noe av grunnen til at tallet ikke gjør alle like nedbrutt, er at det er kommet et nytt tall inn i rapportene: Antallet bøker folk lytter til i lydbokstrømmetjenestene. Og det tallet veier angivelig opp – og vel så det – for de 8 millionene papirbøker som er ute av dansen. 10,7 millioner bøker lyttet vi til i 2022. Men er det virkelig så enkelt? Er en lydbok og en papirbok det samme? Er lytting og lesing like mye verdt? Mange har interesse av å mene det. Særlig de som selger bøker og har en bunnlinje å forsvare. Men jeg er ikke så sikker. Faktisk er jeg ganske sikker på det motsatte. For meg ser mye av den forskningen lydbokentusiaster henviser til, ut til å være temmelig irrelevant for det sentrale spørsmålet om lesingens kulturelle betydning. Det som derimot overbeviser, er forskningen som er gjort på endringene i lesevaner som inntreffer i forskyvningen fra lesing til lytting, og de endringene er mildt sagt nedslående: I lyttingens verden er det krim, underholdningslitteratur og lette memoarbøker fortalt i jeg-form som dominerer. Kvalitetslitteraturen ser ikke ut til å ha en sjanse.
Hvis man tenker at boken ikke bare er en hyggelig ting, men en forutsetning for den verden vi lever i, er denne nedgangen i lesing et enormt problem. At den konsentrerte lesningen av vanlige bøker blir for spesielt interesserte er selvsagt synd for oss som mener at litteraturen er en unik og uvurderlig kunstform, men det er enda verre når man prøver å se for seg hvordan et ikke-lesende samfunn skal løse noe så komplisert som klima- og naturkrisen. Eller når man ser for seg hvordan et ikke-lesende samfunn skal stå imot en populistisk demagog. For eksempel. Boken er et verktøy. For enkeltmennesket og for samfunnet. Jeg har veldig vanskelig for å forstå hvordan kulturen kan forholde seg såpass likegyldig til dette verktøyets tiltagende marginalisering.
Månedens bøker
Men! Selv om noe går til helvete, er det likevel straks høstferie! Det betyr at det blir utrolig vakkert på fjellet. Og det betyr tid. Til for eksempel å lese noe bra og viktig. Her er noen av de bøkene som har begeistret våre kritikere mest i september:
Martin Ernstsen: Men hvem er du?
«Pårørende til demente vil kjenne igjen følelser og opplevelser det ikke er lett å snakke om i denne boken. Martin Ernstsen har nok en gang maktet å bruke tegneserieformatet til å behandle et krevende stoff på en original og treffsikker måte», skriver Willy Pedersen om denne tegnede fortellingen om en far med demens.
Tore Renberg: Lungeflyteprøven
Frode Johansen Riopelle har lest Tore Renbergs nye roman, som henter sin handling fra 1600-tallets Leipzig, og han skriver: «Subtil er romanen ikke, og den er heller ikke uten klisjeer. Men overskuddspreget er den, fortalt med uforutsigbarhet og et forbasket godt humør.»
Live Lundh har innvendinger mot essayisten Agnes Ravatn, men i de lettere og skakkere tekstene mener Lundh at Ravatn briljerer. Denne boken samler tidligere upubliserte tekster, blant annet fra avisen Dag og tids spalter, og Lundh skriver: «Når dette ikke ødelegger den gode leseopplevelsen, er det fordi svakhetene blekner i lys av hyggen, den store hyggen, ved å lese alle de små, smarte, upretensiøse tekstene hvor jeg stadig tar meg i å være enig i alt mulig, slik mang en Dag og Tid-leser også må ha nikket og humret over avissidene.»
Hege Duckert: Katti Anker Møller. Å bestemme over livet
Da Johanne Elster Hanson var 13 år gammel, fikk hun en bok av Hege Duckert av sin mor. Den handlet om Karen Blixen, Frida Kahlo, Simone de Beauvoir og Billie Holiday. Når hun nå har lest Duckerts biografi om den feministiske pioneren Katti Anker Møller, ble hun minnet på to ting, skriver hun: «Hvor kult det var av mamma å gi meg en slik bok på terskelen til voksenlivet, og hvor jævlig god Hege Duckert er til å skrive.»
Vi har ikke tålmodigheten til å vente på en norsk oversettelse før vi anmelder en ny bok av Helle Helle. Og Margunn Vikingstad er nesten mer entusiastisk enn noen gang: «I Hafni fortæller er den minimalistiske skrivemåten til Helle endå eit hakk strammare, både på mikro- og makronivå. Det blir det ypparleg prosa av.»
Andre viktige bøker
Men det er ikke bare de «beste» bøkene som har engasjert våre kritikere. Like interessant er det med de bøkene som får fart på synapsene av andre grunner. Her er noen av dem:
Danske Olga Ravn er blitt en av Nordens mest sentrale samtidsforfattere og hennes nye og mye forhåndsomtalte roman Voksbarnet handler om hekseforfølgelse på Jylland. Carina Elisabeth Beddari tenker denne romanen opp mot minnesmerket for de norske trolldomsprosessene på Steilneset.
«Tematikken som ligger til grunn for Uønska åtferd, er uten tvil sterk, og problemstillingene den tar tak i, verdifulle å formidle. Når det kommer til forholdet mellom form og innhold, er erfaringene som beskrives sterkere enn de litterære grepene, som tidvis føles tilfeldige», skriver Live Lundh om Olaug Nilssens nye roman.
Simon Stranger: Museum for mordere og redningsmenn
Simon Strangers oppfølger til bestselgeren Leksikon om lys og mørke har jeg selv anmeldt, og det var en vanskelig roman å lese. Jødeforfølgelsen under den nazistiske okkupasjonen slår meg som et emne som krever en viss tilbakeholdenhet når det skal behandles litterært. Noen slik tilbakeholdenhet er ikke å spore i Simon Strangers romaner om sin jødiske svigerfamilie.
Snart Nobelpris
Det var september, oktober kan bare trenge seg på, hos oss skal den motstand finne. Første post på det litterære programmet i oktober er, som alltid, offentliggjøringen av årets vinner av Nobelprisen. Jeg skal besøke NRK for deres livesending torsdag 5. oktober – noe som pleier å være veldig gøy. Hvor ofte setter man seg ned for å snakke i en time på direktesendt radio om et forfatterskap man ikke vet om på forhånd? En gang i året – takket være Nobelprisen. Og Morgenbladets bokpodkast går sin faste gang, med kollega Olaf som vikar for Ane.
God lesning!
Her kan du melde deg på Morgenbladets kultur- og boknyhetsbrev, som også inkluderer Bernhard Ellefsens månedlige anmelderi-rapport.