Noe er råttent i Hommersåk

Ordet termin kommer fra det latinske terminus, som betyr grense. I romersk religion var Terminus også navnet til guden som beskyttet grensemerker. Terminus' kultiske opphav skal ha vært offerseremonien knyttet til nedleggelsen av en ny grensestein. Den som fjernet en grensestein, ble regnet som forbannet, og kunne drepes uten rettsforfølgelse.

Henrik Nor-Hansens Termin – med undertittelen En framstilling av vold i Norge – er en bok som allerede i åpningssetningene gjør noen talende avgrensninger idet den liksom zoomer inn på det som skal bli fortellingens (å)sted:

På begynnelsen av 90-tallet gikk Norge inn i en periode med langvarig økonomisk vekst. Boligprisene steg. I Stavanger og Sandnes ble det stadig verre å komme inn på boligmarkedet. Mange unge søkte ut av pressområdene. Hommersåk var blant de småstedene som opplevde tilflytning.

Først når denne bevegelsen – fra Norge til Stavanger til Sandnes til Hommersåk – er fullført, introduseres bokens hovedperson: Kjetil Tuestad, 26 år gammel, elektriker ved Rosenberg verft i Stavanger.

Termin eren liten bok, bare 85 små sider, men temaet den gjør sine oppmålinger i, hører med til de virkelig store i den norske samtidshistorien. Parallelt med fortellingen om Kjetil – vi følger ham fra han blir offer for blind vold sankthans 1998, inn og ut av psykiatriske institusjoner og fra en jobb til en annen, og frem til julen 2015, da han er blitt en middelaldrende, skilt mann uten kontakt med sønnen – loggfører Termin nøkternt de store sosioøkonomiske endringene Stavanger-regionen har gjennomgått de siste 25 årene. Spørsmålet som ligger under gjennom hele boken, er hva slags avtrykk disse endringene avsetter i menneskene som gjennomlever dem.

De svarene Nor-Hansen antyder, gir assosiasjoner til regissøren David Lynch og forfatteren J. G. Ballard, begge kunstnere som har befattet seg med de obskøne lekkasjene i forstadens villahjem. Scenen der Kjetil, iført bjørnemaske, løper seg svett i Hommersåk naturbarnehage, er det lett å forestille seg i en film av Lynch, og de stadige tilfellene av dyretortur som registreres i bakgrunnen av fortellingen («I Stavanger hadde smågutter slått et pinnsvin med kjepper, før de dynket dyret i bensin og tente på.»), setter en ballardsk sjattering i den frustrerte velstanden.

Termin er ført i nøkterne, korte setninger, som ifølge Nor-Hansen selv er inspirert av pasientjournalens språk. Og Kjetil Tuestad er et kasus, men om han er et individual-psykologisk kasus, et tragisk offer som ble utsatt for en blind voldshandling i midten av 20-årene, eller om han er et sosial-psykologisk kasus, et produkt av 20 års eksplosiv økonomisk vekst – det lar Nor-Hansen aldri bli helt klart.

Men at det er en sammenheng mellom de to, at grensesteinen forbinder like mye som den skiller det rene og fredelige velstandsriket fra den frastøtende, voldelige parallellverdenen, det etterlater Termin liten tvil om. I rommene rundt Nor-Hansens knappe stadfestelser og effektive kontrasteringer av Kjetil Tuestads liv og stedet det utspiller seg, får uhyggefølelsen vokse fritt: Noe er råttent i Hommersåk.

Olaf Haagensen

Journalist i Morgenbladet.