Marius Lien: Mer enn motorvei 61

Så ble det altså en hvit, amerikansk, jødisk mann som vant Nobelprisen i litteratur denne gangen: Robert Allen Zimmerman, bedre kjent som Bob Dylan. «For å ha skapt nye poetiske uttrykk innenfor den store amerikanske sangtradisjonen», lød begrunnelsen. Dette har han åpenbart gjort, helt siden den selvtitulerte debutplaten fra 1962, der to av tretten låter var Dylans egne. Men er de «nye nok» til at prisen er fortjent?

Under en pressekonferanse i 1965 ble Dylan spurt: «Do you consider yourself primarily as a singer or a poet?» Svaret er berømt, og det viser at Dylan opererer i en annen kategori enn tidligere Nobelpris-vinnere, siden det er umulig å vurdere tekstene løsrevet fra musikken: «Oh, I think of myself more as a song and dance man, y’know.»

Sannsynligvis veide de tre platene Dylan utga i 1965 og 1966 tungt da Svenska Akademien fattet sin beslutning: Bringing It All Back Home (1965), Highway 61 Revisited (1965) og Blonde On Blonde (1966). Selv om originaliteten var åpenbar også på de første platene, var det her Dylans litterære åre slo ut i full blomst. Han skrev og skrev og skrev. Det rant over av sanger, og de var skremmende lange sett med datidens briller, men alt måtte med.

Dylan skapte surrealistiske landskap der drømmende eventyrfigurer og virrende personligheter befolket byer, gater, elver og åkre. Kjærlighetssangene inneholdt bilder ingen hadde sett før, og han mikset Herman Melvilles epos Moby-Dick med USAs nasjonalreligiøse fortellinger på uhørt vis i «Bob Dylan's 115th Dream». Hver eneste låt målbar en dypt obsternasig selvstendighet, som også pressekonferansen i 1965 er et eksempel på.

Gjennom karrieren har Dylans tekster fulgt et ganske normalt livsløp. Politisk oppvåkning, ung forvirring, fester, sex, familie, barn, utroskap, sjalusi, brudd, religiøs ettertanke, sykdom, dødsangst, depresjon, humor, friskhet, ny daggry – og kjærlighet, alltid kjærlighet. Uansett hvem og hvor man er i livet, finner man noe som kan berike og belyse tilværelsen fra helt nye vinkler. De kunstneriske og intellektuelle ambisjonene er alltid åpenbare, men ofte gjennomsyret av en gretten nonsjalanse som gjør det ekstra spennende å bli med på de mange svingene, stupene, fallene og hoppene.

Nobelprisvinneren har også utgitt én roman (som er middels) og én memoarbok (som er fantastisk). Romanen Tarantula ble skrevet med venstre hånd grunnet en uønsket avtale med et forlag. Den er forfattet i samme stream of consciousness-stil som omslagstekstene fra de nevnte platene fra 1965–1966. Til sammen utgjør romanen, sangtekstene og omslagene fra denne perioden en interessant studie i hvordan Dylans tekster fungerer på ulikt vis i ulike formater.

Selv mener jeg Dylan dirrer aller mest i den kristne perioden, som varte cirka fra 1979 til 1981. Aldri var han mer naken og ærlig enn her, aldri mer dristig og energisk, aldri mer redd og hyperlykkelig – og alt dette ble kokt ned til enkle, sylskarpe låter, og i disse tilfellene er det meningsløst å lese tekstene uten å høre musikken. Likevel er de blytunge argumenter for at Bob Dylan i aller høyeste grad fortjente å vinne Nobelprisen i litteratur.

Gratulerer så mye, får håpe Joni Mitchell også rekker å få den.

Marius Lien

redaksjonssjef i fotballtidsskriftet Josimar. Tidligere journalist i Morgenbladet. Religionshistoriker og forfatter.