Det er noe spesielt ved forfattere som deler leserens generasjonsspesifikke erfaringer. Da jeg kom over Generation X, registrerte jeg at Douglas Coupland var halvannen måned eldre enn meg. Da den perverst begavede David Foster Wallace tok livet av seg, tilførte det en ekstra liten sorg at han var to uker yngre enn meg. Men den sterkeste identifikasjonen av denne typen har jeg opplevd i bøkene til Jonathan Coe. Han og jeg deler ikke bare verdier og humor; vi liker også samme musikk, og møttes på en gjenforeningskonsert med Canterbury-bandet Hatfield and the North i London for en del år siden. Vi var enige om at konserten var fin, men at Hatfield uten Dave Stewart på orgel var litt som Rolls uten Royce.
---
Anbefalt bok

Jonathan Coe
Middle England
London: Penguin 2018
---
En idealtypisk Coe-roman kunne slutte med at Labour taper valget samtidig som hovedpersonen blir skilt. Motoren i Middle England er opptakten til Brexit fra rundt 2010, hvor engelsk nasjonalisme og hverdagsrasisme blander seg med raseri mot den selvtilfredse herskende klassen i en cocktail som etter hvert fortjener forstavelsen Molotov, og som ender med et resultat Cameron trodde var umulig. Coe skriver treffende om det nyliberalistiske England, men på de små flatene briljerer han, ikke minst når han viser hvordan det store påvirker det lille. Som når den radikale journalisten Doug ryker uklar med sin enda mer venstrevridde datter Corry idet hun oppdager at han har et forhold til en Tory-politiker. Eller når ekteskapet mellom kunsthistorikeren Sophie og kjørelæreren Ian surner den dagen sex ikke lenger er i stand til å bygge bro over avgrunnen mellom deres motstridende syn på polakker, svarte, transseksuelle og mektige kvinner. Av norske forfattere er kanskje Jan Kjærstad den som ligger nærmest Coe i perspektiv og ambisjonsnivå.
Remainers.
Middle England tar opp tråden der The Closed Circle sluttet. En vennegjeng fra skoledagene, som vi først ble kjent med som tenåringer i The Rotters Club, er nå i femtiårene. Noen er gift for første, andre eller tredje gang, noen lever i skrantende samliv, mens Benjamin Trotter (som vel er Coes alter ego) bærer på en flere tiår gammel kjærlighetssorg og bor alene mens han legger siste hånd på en roman av proustske dimensjoner. De er remainers, men rundt dem vokser den tabloide sjåvinismen, småligheten og de målrettede løgnene gradvis til orkan styrke mens landet forbereder seg på folkeavstemningen.
Kjærlighet og politikk.
Coe fikk sitt gjennombrudd som forfatter med What a Carve-Up, et rasende og satirisk angrep på den nyliberalistiske arven etter Thatcher. Senere har han i alle sine bøker vekslet mellom det store og det lille – rikets tilstand og jakten på kjærligheten, voksende klasseskiller og personlige ambisjoner, strukturell rasisme og eksistensiell tvil. Musikken er alltid til stede hos Coe, og Middle Englands soundtrack inneholder blant annet strykekvartetter av Arthur Honegger, Mike Oldfields Tubular Bells og en vise av Shirley Collins.
---
Hyllands bokhylle
Thomas Hylland Eriksen har skrevet mange bøker, men lest enda flere. Hver uke presenterer han en bok han synes flere burde få med seg på morgenbladet.no.
---
Benjamin og hans krets tilhører det kosmopolitiske England. De kommer fra Birmingham-traktene, men graviterer mot støyen, kaoset, kompleksiteten og impulsene, fargene, luktene og energien i London. Benjamins niese elsker lyset og den milde havbrisen i Marseille og føler seg landsforvist når hun flytter til Hartlepool; journalisten Doug mister fotfestet når resultatet blir kunngjort, og unge Nigel, som har vært rådgiver for Cameron, bestemmer seg for å reise jorden rundt i ballong.
Generasjonskonflikt.
Det er ikke riktig at remainers og brexiteers befinner seg på hver sin planet. Av og til tilhører de samme familie. Foreldregenerasjonen kommer ikke så godt ut av det. De motsetter seg endringer, er skeptiske til polakker og tror avindustrialiseringen i Midlands har noe å gjøre med Brussel. Så når gamle Helena råder sin litauiske hushjelp til å dra hjem, mener hun ikke hjem til leiligheten, men hjem til Kaunas.
Men også nære relasjoner sprekker, og i opptakten til en skilsmisse forteller psykologen at han har vært vitne til en rekke brexit-skilsmisser den siste tiden. Parallellene til de norske EU-kontroversene er mange, og nordmenn bør gå litt stille i dørene når de kritiserer britenes brexit. Selv prøvde vi ikke engang.
Middle England er ikke Coes beste roman, men som en innforlivet nærlesning av dagens Storbritannia er den førsteklasses, uten at det dermed er sagt at den vil få mange brexiteers til å skifte mening.