---
Anbefalt bok
Anders Källgård
Norges öar
Illustrasjoner av Johnny GR Ahlborg
Stockholm: Carlssons 2018
---
Det greske ordet for øy er nesos, og den som elsker øyer, kan derfor med rette omtales som nesofil. I akademia finnes foreninger og tidsskrifter viet øystudier; en ledende forsker er antropologen Grant McCall, som forsker i Polynesia; en annen er maltesiske Godfrey Baldacchino, professor ved University of Prince Edward Island i Canada. Jeg er selv både nesolog og nesofil, har jeg gravis innsett. Jeg er oppvokst på en øy, og har mye av min forskning fra øyer. En av de mest betydningsfulle av alle nålevende nesofile er uansett den svenske legen og forfatteren Anders Källgård.
Siden han debuterte i 1986 med en bok om Pitcairn (kjent fra Bounty-mytteriet), har Källgård utgitt ni bøker om øyer, faktaspekkede, essayistiske, undrende og skrevet med smittende engasjement og stor begeistring. Norges öar, en bok på 702 store sider, er både enyclopedisk (den har et register der samtlige norske øyer er med), kunstnerisk (takket være 80-åringen Johnny Ahlborgs vakre tegninger og akvareller), litterær (hvert kapittel innledes med et essay eller en fortelling) og vitenskapelig (forfatteren diskuterer øyenes særpreg i komparativt og historisk perspektiv). Bak i boken finner du statistikk for nesofile nerder, der de folkerikeste øyene er listet opp, de med størst flateinnhold, kommunene med flest bosatte øyer og mye mer.
Roger Moore og Kanalbrua.
I likhet med Yann Queffélecs Dictionnaire amoureux de la mer, tidligere omtalt i denne spalten, er ikke Norges öar en bok du leser lineært. Du blar på måfå, eller du finner frem til billedlegget og studerer Ahlbergs akvareller, eller du leser de innledende essayene til de 21 hovedkapitlene, sortert etter fylke (de arktiske øyene får et eget kapittel), eller du søker målrettet etter øyer du har et spesielt forhold til, kanskje fra dine hjemtrakter.
Det siste gjorde jeg. Källgård avgrenser sin definisjon av øyer til dem som ikke bare er omsluttet av vann på alle kanter, men som mangler permanent broforbindelse til fastlandet. Dermed faller Nøtterøy–Tjøme (nå Færder kommune) såvidt inn under øybegrepet, til forskjell fra Karmøy, ettersom Kanalbrua er en hevebro som går opp noen ganger i døgnet, av og til med merkbare konsekvenser, som den gangen min far skulle intervjue Roger Moore på Tønsberg-messa og kom for sent fordi broen gikk opp av hensyn til en lekter som ifølge pappa tok seg svært god tid.
Det er ikke øyer av Nøtterøys type som er Källgårds hovedinteresse. Han er særlig fascinert av de mindre øyene hvor små befolkninger, fra én til noen hundre, klorer seg fast etter at naboøyene er blitt fraflyttet, husene konvertert til ferieboliger. Der har han tilbrakt tid, besøkt innbyggere, utforsket familiehistorien deres og forsøkt å finne ut hva øytilværelsen innebærer i dette århundret.
Oslos siste øyboer.
Øyer fremstår som isolerte, men historisk har de vært bedre forbundet enn dype fjelldaler og fjerne sletteland. De mest isolerte folkeslagene lever ikke ved havet, men steder som Ny-Guineas høyland og det indre av Amazonas. I vår tid er det krevende å bo på en norsk øy uten bro eller tunnel. Skipsbygging er outsourcet, fisket sentralisert og skalert opp, og forventningene om hastighet er mer påtrengende enn tidligere. En dag går ikke fergen på grunn av uvær, en annen dag er mobildekningen borte, og en tredje dag flytter barna til byen for å drikke cappuccino og jobbe på kontor. I 2019 har Oslo én øyboer igjen, nemlig Berit Gulbrandsen på Bleikøya. Hun bor i «det låga röda trähus som stått där sedan 1700-talet, familjen Gulbrandsens hus». Etter henne vil neppe noen bosette seg permanent på øya, inntil en krise eller katastrofe gjør det attraktivt igjen.
---
Hyllands bokhylle
Thomas Hylland Eriksen har skrevet mange bøker, men lest enda flere.
Hver uke presenterer han en bok han synes flere burde få med seg på morgenbladet.no.
Illustrasjon: Stine Kaasa
---
Anekdoter og fakta. Den universelt nysgjerrige og kronisk nesofile Källgård har registrert at øyromantikken han kjenner fra Sverige, ikke finnes i Norge, hvor den nasjonale identitet er forankret (!) i innlandet snarere enn kysten, selv om de fleste nordmenn alltid har bodd langs kysten. Samtidig vedgår han at norsk desentraliseringsideologi og distriktspolitikk har gjort det lettere å opprettholde bosettingen på øyene i Norge enn i nabolandet. Likevel er skriften på veggen entydig. Mange av de norske øyene har én eller to innbyggere, mange av dem tilårskomne, og fraflyttingen fortsetter.
Norges öar fortjener en plass på ethvert norsk kaffebord. Den er en skattkiste av anekdoter, fakta, filosofiske betraktninger og leksikalsk systematikk, lesverdig og lærerik. Neste gang jeg setter kursen mot Seychellene eller Mauritius, vil jeg sende Anders Källgård en vennlig tanke. Eller kanskje en elektronisk flaskepost.