Kommentar

Ifølge sakprosaens egen fagetikk er det ingen tvil om at En samisk verdenshistorie inneholder plagiat, skriver Bernhard Ellefsen.

Etter den såkalte Alnæs-saken i 2003, der Morgenbladet avslørte uakseptabel kildebruk og plagiat i Karsten Alnæs’ Historien om Norge, gikk flere av sakprosafeltets tyngste aktører sammen om å nedsette et utvalg som skulle utrede og klargjøre de juridiske og etiske grensene for «bruk av litteratur og kilder i allmenne, historiske framstillinger». Resultatet var en rapport på over 300 sider som er tydelig på hva som er «god skikk».

I sitt svar til min anmeldelse av boken En samisk verdenshistorie unngår forfatter Hugo Lauritz Jenssen å ta direkte stilling til noen av de konkrete eksemplene på uakseptabel bruk av kildene som jeg har lagt frem. Eller til min opplysning om at slike eksempler er å finne overalt i boken hans. Og selv om han innrømmer at han er «heftig og begeistret inspirert av Cathrine Baglos arbeider», føyser han bort hennes reaksjon på å se sitt arbeid uredelig brukt i boken. Å fritt parafrasere henne, er i hans fulle rett, hevder Jenssen.

Når han skal gå i rette med min sentrale påstand – om at dersom boken muligens unngår den snevreste definisjonen av plagiat, representerer den i alle fall et kunnskapstyveri – henviser han nettopp til rapporten som ble skrevet i etterkant av Alnæs-saken, og en generell formulering om at «ingen kan eie fakta».

Leser vi videre i samme rapport, finner vi at dette prinsippet er gjenstand for betydelig nyansering. Rapporten legger nemlig ikke bare den juridiske forståelsen til grunn, men også et fagetisk plagiatbegrep, som man må etterleve for å kunne si at man utøver god skikk.

Om plagiat skriver rapportforfatterne:

Den groveste formen for plagiat er den rene avskrift, men plagiatbegrepet omfatter også tilnærmet avskrift av andres tekst, og mer avgrensede typer av stoff, som ideer, materiale, hypoteser, begreper, teorier, tolkninger, design, resultater m.m. Det regnes også som plagiat om man gjør henvisning til et annet arbeid tidlig i sin egen tekst, og så gjør omfattende bruk av det uten videre henvisninger. Morgenbladsalongen: Kunnskapstyveri – hvor går grensen? Vi tar debatten hele det skrivende Norge snakker om!

Med tanke på det som dokumenteres i min anmeldelse og i denne avisens intervju med Cathrine Baglo – altså tilnærmet avskrift av tekst, ideer, materiale, begreper og tolkninger, samt den typen henvisninger siste setning beskriver – er det klart at Jenssens bok omfattes av rapportens plagiatbegrep.

Går vi videre til rapportens diskusjon av «parafrase» (gjenfortelling av andres innhold med egne ord), ser vi at En samisk verdenshistorie også bryter god skikk på dette punktet:

Også ved parafraser må det gjøres tilstrekkelige henvisninger. Det er for eksempel, ifølge de forskningsetiske retningslinjene, ikke nok med én henvisning tidlig i teksten dersom en deretter gjør omfattende bruk av andres tekst uten videre henvisninger. Det må klart framgå hvor parafrasen begynner og slutter. Parafrasering må ikke ligge så tett opp til originalteksten at det i realiteten er snakk om avskrift.

Når Jenssen hevder at han har «frihet» til å parafrasere, er det altså en frihet denne rapporten legger betydelige begrensninger på. Redelig parafrasering stiller en rekke krav til forfatteren, Jenssen har valgt å hoppe bukk over samtlige av dem.

Prinsippet om at fakta ikke kan eies, er ikke noe frikort til å sette inn en fotnote og ellers gjøre som man vil. Tvert imot danner det i denne rapporten utgangspunkt for to hundre sider med diskusjon om forutsetningene for å benytte andres arbeid. Og det er disse forutsetningene vi diskuterer her. Med denne rapportens grenseoppgang som grunnlag, er det solid dekning for å si at Jenssens bok er et kunnskapstyveri. Ja, faktisk også at den inneholder plagiat.

Prinsippet om at fakta ikke kan eies, er ikke noe frikort.

Hvis Jenssens holdning representerer akseptabel praksis anno 2019, er vi vitne til en betydelig skjerping av frontene mellom forskere/empirikere og forfatterne som ønsker å bruke andres empiri i allmenne fremstillinger. Om ikke annet bør det vekke debatt.

Er sakprosakollegene komfortable med denne kynismen overfor dem som gjør grunnarbeidet, og vil forskermiljøene akseptere slik behandling? I Cappelen Damm, en av landets største sakprosaredaksjoner, må de dessuten ta stilling til om de vil være dem som skyver grensene for «god skikk».

Mer fra Kommentar