Kommentar

Noe å leve av

Sett at det var en rettighet å motta et månedlig beløp fra staten, betingelsesløst og uavhengig av personlig økonomi? Ifølge denne boken ville en slik ordning jevnt over bli en suksess, målt etter de fleste kriterier.

---

Anbefalt bok

Guy Standing

Basic Income: And how we can make it happen

London: Pelican 2017

---

Økonomen Guy Standing er kjent for å ha introdusert begrepet prekariatet. Ordet viser til de i usikre ansettelsesforhold, som hverken er helt innenfor eller helt utenfor, og som det blir stadig flere av i en transnasjonal økonomi preget av raske endringer. Han er også en av grunnleggerne av BIEN (Basic Income Earth Network), en etter hvert global bevegelse som arbeider for universell minimumsinntekt, UBI (universal basic income). (Borgerlønn er et mindre dekkende begrep, som er lettere å misforstå.)

Tidligere i vår arrangerte BIEN Norge en konferanse om temaet der Standing var en av talerne. Jeg fikk problemer og måtte gå etter mitt eget innlegg, men som kompensasjon for det tapte foredraget fikk jeg med meg et eksemplar av boken hans på vei ut.

På glid.

En idé som lenge ble avvist som utopisk og svermerisk, nærmer seg maktens sirkler. Eksperimenter, blant annet i Finland, Namibia og India, har vist oppmuntrende resultater. Elon Musk er tilhenger, mens Paul Krugman er mot; han mener at pengene bør brukes på målrettede tiltak i stedet. Norges kanskje mest interessante økonom, Karl Ove (Kalle) Moene ved UiO, har derimot foreslått ti prosent av nasjonalinntekten som standard utbetaling til alle borgere. Har vi råd til dette da, lyder en innvending, eventuelt med presiseringen «har fattige land råd til dette?» Tja, i et land som India ville det kanskje ikke være så dumt, blant annet ettersom det bare er rundt én prosent av landets 1,2 milliarder innbyggere som betaler inntektsskatt. En minimumsinntekt ville skyve systemet i retning av økt formalisering, sier Moene, og ordningen ville faktisk kunne virke positivt for finansieringen av infrastruktur og institusjoner som veier, helsevesen og skoler.

Positive effekter.

Standings bok er systematisk, autoritativ, kunnskapsbasert og går tålmodig gjennom alle argumenter som har vært brukt for og imot UBI. Ikke minst tar Standing seg god tid til å diskutere de ulike modellene som har vært foreslått og, i noen tilfeller, utprøvd. Noen mener at minimumsinntekt skal gi mottageren nok til å leve av, mens andre har mindre ambisiøse mål og sikter for eksempel mot en beskjeden prosentandel av nasjonalinntekten. Prinsippet er uansett at utbetaling av UBI skal være betingelsesløs.

I velferdsstater ville mye handle om å omdefinere trygd til rettighet, justere skattesystemet og forenkle saksbehandlingen, og som Ingeborg Eliassen og Sven Egil Omdal har påpekt i norsk sammenheng, vil UBI kanskje være nødvendig for å hindre fattigdom som resultat av robotisering. I andre rike land ville UBI bidra til en moderat omfordeling fra de søkkrike til de fattige, men det er i fattige land at effekten ville være størst. Pilotprosjektene Standing beskriver, viser at stikk i strid med kritikernes antagelser, førte UBI til at folk brukte mer tid på økonomiske aktiviteter (fordi de hadde råd til å kjøpe f.eks. såkorn eller verktøy), og alkoholforbruket gikk ned. Barna fikk bedre helse og mer skolegang, og en del kvinner tok endog initiativ til å starte næringsvirksomhet i liten skala.

---

Hyllands bokhylle

Thomas Hylland Eriksen har skrevet mange bøker, men lest enda flere.

Hver uke presenterer han en bok han synes flere burde få med seg på morgenbladet.no.

---

Disse positive effektene er i grunnen ikke så overraskende, med mindre man holder seg med en overbevisning om at mennesker stort sett ønsker å være late snyltere. Standings eksempler viser noe annet. For ham er det tre hovedargumenter for UBI: Den bidrar til økt rettferdighet på grunn av utjevningseffektene; den skaper større frihet fordi mange vil få større fleksibilitet i sine livsvalg; og den gir trygghet, blant annet fra bekymringer om hvor det neste måltidet kommer fra. Et av de få relevante perspektivene Standing ikke behandler, er muligheten for å flytte bistandsmidler til UBI. I stedet for å finansiere hvite elefanter og kostbare storskalaprosjekter, kunne bistandsorganisasjonene iverksette UBI i mottagerlandene, under forutsetning av at staten gradvis tar over. De ville også spare betydelig inn på sitt eget lønnsbudsjett.

Fordyper du deg i Standing, vil motargumentene fremstå som reaksjonære og empirisk svake, og du risikerer å komme ut i den andre enden som begeistret tilhenger av UBI. For min del har jeg ingen problemer med å anbefale hverken boken eller tilstanden.

Mer fra Kommentar