---
Anbefalt bok
Alfred W. Crosby
The Columbian Exchange: Biological and Cultural Consequences of 1492
Westport, CT: Praeger 2003 [1972]
---
Under et besøk i Budapest tidligere i vår dristet jeg meg til å reflektere over det besynderlige faktum at en mellomamerikansk belgfrukt var blitt det sentrale elementet i ungarsk cuisine. Ironien ligger i at landet for tiden styres av folk for hvem intet fremmed er menneskelig. Tror de selv. Ha!
Jeg studerte aldri globalhistorie på universitetet, og var sent ute med å oppdage Alfred Crosbys klassiker The Columbian Exchange, opprinnelig utgitt i 1972, senere i ny utgave med forord av miljøhistorikeren J. R. McNeill. Når begrepet først er fordøyd, får du det ikke ut av cellevevet igjen. Smak på det: The Columbian Exchange. Den columbi utvekslingen.
Transatlantisk utveksling.
I 1492 fantes hverken hester, kuer, griser, hvete eller sukkerrør i Amerika. I Eurasia og Afrika hadde ingen hørt om mais, poteter, kakao, chili, tobakk eller kalkuner. Hundre år senere var landbruket ugjenkjennelig på begge sider av Atlanteren. Ris, bomull og sukker ble ledsaget på sin ferd vestover av slavene som skulle dyrke dem. Plantasjeøkonomien reduserte befolkningen i Afrika på grunn av behovet for slaver, men andre steder vokste befolkningene takket være de nye plantene og husdyrene. Europeiske småbønder oppdaget mais, squash og snittebønner, og etter hvert den næringsrike og hardføre poteten. Verdens største produsenter av den amerikanske kakaofrukten befinner seg den dag i dag i Afrika, mens det dyrkes mest av det afrikanske kaffebæret i Amerika.
---
Hyllands bokhylle
Thomas Hylland Eriksen har skrevet mange bøker, men lest enda flere. Hver uke presenterer han en bok han synes flere burde få med seg på morgenbladet.no.
---
Utvekslingen var ikke symmetrisk. Crosby anslår at av 640 spiselige planter stammer litt over 500 fra Den gamle verden og litt over 100 fra Den nye verden. Hva angår husdyr, gikk utvekslingen for en stor del i én retning. Hverken kalkuner eller lamaer har bidratt til noe særlig økonomisk vekst i Den gamle verden.
Meslinger og influensa.
Transporten av husdyr og planter og slavehandelen var mektige uttrykk for at store ting var i ferd med å skje med verdens økonomi, økologi og livsgrunnlag. Likevel var den historisk viktigste utvekslingen mindre synlig, men desto mer dramatisk i sine konsekvenser. I dag er det velkjent at desimeringen av Amerikas opprinnelige befolkning ikke skyldtes massakrer eller militære felttog, men sykdommer. Crosby var blant de første som argumenterte for dette synet, og har et langt kapittel om hvordan meslinger, kusma, kopper og influensa tok knekken på de aller fleste opprinnelige amerikanere. Her blir vi for øvrig minnet om at han ikke bare var en av miljøhistoriens grunnleggere, men også en forløper og inspirator for populære forfattere som Jared Diamond.
Et bananløst USA.
I min studietid leste vi Immanuel Wallerstein om det moderne verdenssystem, men ikke Alfred Crosby. Wallersteins analyse tok utgangspunkt i marxistisk imperialismeteori, og la vekt på teknologi og kapitalismens fremvekst i forklaringen av Europas tiltagende verdensherredømme. Crosbys analyse, som riktignok ikke bør få stå alene, tilfører relevante biter til puslespillet hentet fra human biogeografi, altså studiet av den geografiske distribusjonen og spredningen av dyre- og plantearter mennesket har nytte og glede av. I tillegg til det økologiske kan Crosbys perspektiv gi et par innsikter av generell art, som kan ha stor overføringsverdi. Det ene har å gjøre med tradisjonens foranderlighet og urenhet, altså hvordan en tilsynelatende eldgammel kulturell autentisitet kan være både ny og omstridt.
Da Goethe gjennomførte sin store italienske reise i 1780, oppdaget han at polenta, altså en type maismel, var den sentrale bestanddelen i den norditalienske bondens kosthold. Tilsvarende er maisgrøten ugali like utbredt på kysten av Øst-Afrika som mealie meal (maisgrøt) i det sørlige Afrika. Hvem, spør Crosby retorisk, kan forestille seg den italienske kokken uten sine tomater, og han kunne godt ha tilføyd en setning om hvordan Ola Pottitt, etter å ha strittet imot i mange år, endelig kunne bære sitt navn med rette, eventuelt om potetpesten som tok knekken på over halve den irske befolkningen på 1840-tallet.
Svaret på tomatspørsmålet er enkelt: Inntil slutten av 1800-tallet inngikk ikke tomaten i italiensk kosthold. Denne amerikanske slyngplanten var blitt dyrket ornamentalt i tre hundre år, men fruktene ble antatt å være giftige. Selv den sørøstasiatiske bananen, lett å dyrke, næringsrik, velsmakende og ferdig innpakket, slo ikke gjennom i Nord-Amerika før på samme tid. Nå er et bananløst USA utenkelig.
Den andre generelle innsikten er at mennesker har tjent, både økonomisk og demografisk, på kontrollert artsinvasjon. I denne spalten har jeg tidligere problematisert begrepet om invaderende arter, og fikk kritikk fra biologer som Erik Steineger for å gå vel langt i å ufarliggjøre dem. Han hadde nok noe rett i det. Det skal innrømmes at artsinvasjoner ofte fører til økologisk destabilisering og redusert biologisk mangfold. Men som Crosby var blant de første vil å vise, har de også gjort stor nytte for mennesket – epletrær på New Zealand, kiwifrukt i Italia, gressende kuer på pampaen og maisåkre i Tanzania. Iallfall på kort sikt. For de drøyt fem århundrene siden 1492 utgjør jo knapt mer enn en røykepause i menneskets artshistorie.