Alternativer til melankoli

Det var ikke pent vær den dagen Paul Gilroy besøkte Oslo på forsommeren. Mer presist uttrykt opplevde vi flere typer vær. På vei til å ta en kaffe med ham på Lorry ble jeg overrumplet av et voldsomt regnskyll av tropisk kaliber. Selv var han tørr og fin, men ti minutter forsinket ettersom han hadde ventet innendørs til regnet ga seg. Vi snakket om klima og økologi, og Gilroy fortalte at han var blitt stadig mer opptatt av menneskers forhold til sine nære omgivelser som en kilde til tilhørighet. Senere skulle vi på scenen og gjennomføre en dialog om rasisme og ekskludering, slaveri og kreolisering, melankoli og vennlig sameksistens (conviviality). Det er et tegn i tiden at en postkolonial tenker som Gilroy nå retter blikket mot menneskers forhold til naturmiljøet, et tema vi bare såvidt rakk å streife i den offentlige samtalen.

Rasisme.

Gilroy, mottageren av årets Holberg-pris, er en tenker som både er konsistent og i bevegelse. Før han tok doktorgraden med Stuart Hall i Birmingham, hadde han både jobbet i kommunen og som musikkanmelder. Hans første bøker handlet om rasistisk ekskludering og etnifiseringen av nasjonsforståelsen i Storbritannia. Deretter kom The Black Atlantic (1993), en dristig nytolkning av slaveriet og den mirakuløse kulturelle kreativiteten det avstedkom, der selve Atlanterhavet står i sentrum. Ikke desto mindre er det gode grunner til å foreslå at dersom du bare skal lese én bok av Paul Gilroy, bør det være After Empire fra 2004, utgitt under tittelen Postcolonial Melancholia i USA. Det skyldes ikke at den er spesielt lettlest (det er den ikke) eller lett å oppsummere (det er den heller ikke), men at denne boken gir en overbevisende forklaring på den identitetspolitiske dreiningen, forklarer hva rasisme er (noe som stadig er nødvendig, ikke minst her i nærheten), og legger inn et bud på et optimistisk alternativ til den postkoloniale melankolien, som er både splittende, destruktiv og reaksjonær i ordets rette forstand, forsåvidt som den forsøker å mime en mytisk fortid av storhet og maskulin ære. (Det er ikke helt uten interesse her at Storbritannias nyslåtte statsminister har Churchill som sitt forbilde.)

Historisk blikk.

Den viktigste lærdommen er erkjennelsen av at rasialisering og rasisme ikke er en bisetning eller fotnote i menneskehetens historie, men konstituerende for mange typer samfunn. Bare i USAs og Storbritannias historie de siste par hundre årene har raseforskjeller vært håndtert på mange forskjellige måter, fra apartheidlignende grensesetting og slaveri til inkluderende humanisme og respekt for forskjellighet. Forskjellstenkning knyttet både til intern variasjon og ytre grenser er avgjørende ikke bare for moderne nasjonalisme – grensene utad skulle tydeliggjøres, variasjonen innad jevnes ut – men også for etnisk baserte fellesskap, enten de har vært politisk selvstendige eller underlagt en stat eller imperium. Om det er irer, homofile, kvinner, muslimer eller svarte som plasseres hierarkisk (som regel i en pyramide med den hvite mann tronende på toppen), er håndteringen av forskjell og likhet avgjørende for samfunnets form og integrasjonstype. I analysen av rasismens og antirasismens historie viser Gilroy hvordan refleksjon om forskjeller og likheter mellom navngitte grupper har vært avgjørende for å definere et samfunns yttergrenser og substans. Den første teoretiske analysen langs disse linjer ble gjennomført av den kanskje mest briljante sosiologiske tenkeren i USA rundt forrige århundreskifte, som både hadde studert i Tyskland og engasjerte seg i rettighetskamp, nemlig W. E. B. Du Bois, som ikke overraskede selv var svart amerikaner. Boken het The Souls of Black Folk. Den vies stor plass hos Gilroy, og den anbefales.

Scary Spice og Tony Blair.

Lerretet som spennes opp er stort nok til å dekke en låvevegg, og viser bastardfaget cultural studies fra sin beste side. Gilroy diskuterer like gjerne med Tony Blair som med Hegel og Fanon, og trekker inn såvel de såkalte indianerkrigene på 1800-tallet som presseoppslag om Scary Spice, samtidig som analysen er stringent og overbevisende. Evnen til å kombinere det 'høye' og det 'lave' har alltid vært et adelsmerke i dette feltet av tverrfaglige kulturstudier.

Særlig kapittel 3 er preget av en spesifikk kronotop (= tid og sted, altså Storbritannia i årene like etter årtusenskiftet), med henvisning til aktuell britisk innvandringspolitikk, rasistiske episoder, sitater fra statsråder og anekdotiske bemerkninger om fotballspilleren Paul Gascoigne og sosiologen Anthony Giddens. Men se bort fra detaljene, og det er lett å oppdage linjer og mønstre som peker både bakover og fremover i tid. Innlegg i avisene om at barn av karibiske innvandrere aldri blir helt britiske, eller antydninger om at jamaicanere er særlig brutale, viser hvordan rasehierarkier og rasegrenser sniker seg inn bakveien, også hos velmenende liberalere. Gilroys bud på en bedre samfunnsmodell kan sammenfattes som conviviality, vennlig sameksistens. Den blomstrer i lokalsamfunn, men sjelden i nasjonal politikk. På dette punktet har lite endret seg siden boken kom ut i 2004, og det er lite som skiller Norge fra Storbritannia.

Kampen mot rasisme vil neppe noen gang ta slutt. Derfor er det nødvendig å holde liv i den, og det er ikke mindre viktig – som denne boken viser – å forstå verden før man prøver å forandre den.

ThomasHylland Eriksen

Professor i sosialantropologi ved Universitetet i Oslo