---
Anbefalt bok
Leah Price
What we talk about when we talk about books: The History and Future of Reading
New York: Basic Books 2019
---
Amazonas brenner, fossiløkonomien fosser videre, verdens mektigste menneske er en furten, bornert unge på 74, rasismen er igjen i ferd med å bli luften vi puster i, og det er lenge siden sist det ble lansert en ny is som var verdt pengene. Men det finnes også lyspunkter. Her forleden utkom det nemlig en bok om lesning som ikke bare er en fest å lese, men som også viser at boken langt fra er død. Det er mulig at den lukter litt rart, men det har den i så fall alltid gjort.
Leah Price er bokhistoriker, og dette lille bindet handler for en stor del om bokens materialitet, men også om dens sosiale betydning. En hovedlinje sirkler rundt spørsmålet om hva en bok kan sies å være. Dersom den er et visst antall trykte sider (minimum 48) omsluttet av et omslag av lær, papp eller et annet egnet materiale, så er ikke boken bare død idet den blir elektronisk, men da fantes det heller ingen bøker i oldtidens mest berømte bibliotek, det i Alexandria. Der var det til gjengjeld over en halv million ruller. Price forteller hvorfor lesning på veien ikke var særlig utbredt før lesningen ble separert fra oppkastet på grunn av makadamisering (asfaltens forløper), og ikke minst hvor forskjellige ulike bøker kjennes ut – biografien med et legg glanset, tykt papir i midten (illustrasjonene), Bibelen med tynne sider og preget omslag av skinn, almanakken på størrelse med en smartmobil og så videre.
Fra leser til leser.
I vår tid kommer bøker i mange formater. I 2008 var fem av de ti mest solgte bøkene i Japan beregnet å leses på mobiltelefon. Det betyr ikke at de ikke kan kalles bøker, like lite som mitt eksemplar av Prices bok, nedlastet på Kindle, ikke er en bok. Den største endringen ved overgangen til e-bøker er kanskje at bøkene ikke lenger kan lånes bort. For i tidligere tider sirkulerte bøkene fra leser til leser. Charles Dickens’ bibliotek inneholdt påfallende få romaner. Han sendte dem videre når han hadde lest dem ut.
---
Hyllands bokhylle
Thomas Hylland Eriksen har skrevet mange bøker, men lest enda flere. Hver uke presenterer han en bok han synes flere burde få med seg på morgenbladet.no.
---
Hemingways skryt.
Boksalget i USA har gått opp hvert av de siste fire årene. Men samtidig tyder undersøkelser, som referes av Jean Twenge (omtalt i denne spalten tidligere), på at det leses mindre enn før. Imidlertid har de fleste aldri lest særlig mange bøker. I 1907 utgjorde bare 14 prosent av det trykte materialet utgitt i Storbritannia bøker, og noen av bestselgerne var almanakker og små håndbøker med praktisk informasjon. Joyce ble aldri folkelesning. Price nevner i denne sammenheng at Hemingway, som hevdet at Ulysses var hans favorittroman, bare hadde lest de første og siste sidene. Resten av hans eksemplar var usprettet. Oops …
E-boken tar bort det materielle særpreget, men endringer har skjedd før. Romerne leste papyrusruller, og selv de tidlige kristne, som fant opp codexen (det vi tenker på som boken), skrev og leste på pergament, og det var først etter at den billige cellulosen erstattet fillene som råstoff til papir på slutten av 1800-tallet at bestselgerne ble salgbare og regningssvarende.
På resept.
Lesningens historie er også bekymringens historie, skriver Price. Mange har bekymret seg over at godtfolk leste for mye, eller for lite, eller den gale typen bøker. Andre har betraktet bøkene nærmest som magiske objekter. Da foreldrene til hovedpersonen i Toni Morrisons God Help The Child gikk til notarius for å gifte seg, lå det to bibler på pulten, én for hvite, én for svarte. Og gud hjelpe den svarte som kom i skade for å sverge på de hvites bibel. I 1867 advarte en lege om at lesning på sengen kunne ødelegge øynene, hjernen og nervene. I motsatt ende av spekteret ble den walisiske psykiateren Neil Frude kjent i 2005 for å skrive ut resepter på bøker til sine deprimerte pasienter.
Alt forandrer seg ikke like fort. Thomas Alva Edison uttalte til en journalist i 1913 at bøkene snart ville bli avleggs i skolen. Men nesten hundre år senere, i 2006, vedtok India en lov om at en skoleveske ikke skulle veie mer enn ti prosent av eleven som bar den. Det var nemlig så mange indiske skolebarn som fikk ryggplager av de tunge sekkene de slepte til og fra skolen.
Prices bok er fabelaktig – kreativ, innfallsrik og innsiktsfull – men den kretser rundt en sentral selvmotsigelse. Hun er lidenskapelig opptatt av bøkenes materialitet, men hun mener også at det spiller liten rolle om mediet er papir, smartmobil eller lesebrett. Jeg er i tvil. Papirbøkene er selvfølgelig mye mer mangfoldige enn ebøkene. De er også mer fleksible ved å tillate uleselige margnotater, eselører, sammenklistrede sider der oppskriftene til yndlingskakene dine står. Noe går tapt når oppskriftene migrerer til nettet. Det mener Price også innerst inne, tror jeg nok.