Flukten på sølvvingene

---

Anmeldelse

Siphiwe Gloria Ndlovu

The Theory of Flight

Cape Town: Penguin 2018

---

I Hundre års ensomhet skjer det en ettermiddag at den vakre og uutgrunnelige Remedios, kanskje for god for denne verden, flyr til himmels som en engel. I en tidligere novelle av Gabriel García Márquez er det en gammel mann med enorme vinger som forlater en kolombiansk småby som ikke forstår ham.

Siphiwe Gloria Ndlovu fra Bulawayo i Zimbabwe hinter til et slektskap med latinamerikansk litteratur i sin debutroman. Det gjør hun klokt i. Det er ofte en dypere resonans på tvers enn på langs, og verdenen hun skaper i The Theory of Flight minner om at mye av det som i Europa oppfattes som irrasjonell overtro, inngår sømløst og naturlig i andre livsverdener. Det er en overdrivelse å hevde at alle afrikanere tror på magi, men det ville være like galt å si at magien ikke finnes i Afrika.

Alt i første avsnitt går det frem at hovedpersonen Genie forlater jorden på sølvvinger etter sin død. Samtidig forvandles hjertet hennes til «det mest dyrebare og vakre noe» de tilstedeværende noen gang har sett. Men, tilføyer forfatteren, «de fleste av dere har øyne som ikke er til for å bivåne skjønnhet», og er derfor ute av stand til å oppleve hendelsen. Allerede her kommer altså en programerklæring: Fortellinger skal ikke være naturtro gjengivelser av sannheten, og det er når de skaper nye måter å se verden på at de kan gi størst innsikt. Man må bare unngå å blande kortene. Som Georg Johannesen sa en gang: Når politikerne blir diktere, må dikterne bli politikere. Selv skrev han en nidroman under pseudonymet Guri Johns (Romanen om Mongstad, 1989) basert på et intervju med Statoil-direktør Arve Johnsen.

Raseskiller.

Ndlovu veksler mellom det store lerretet og de små flatene. Raseskillene finnes på begge nivåer, men etter hvert rettes rasismen også mot blekansikter, som når en femten år gammel jente forteller den gamle tiggeren Joseph Pereira, hvis familie utvandret til Afrika fra Portugal for flere hundre år siden, at han kan se å pelle seg hjem. Kunstneren Vida blir først feiret som postkolonial, deretter som post-postkolonial, men så bestemmer Den Store Mannen (aka Robert Mugabe) seg for at han er for hvit og beordrer destruksjon av alle skulpturene hans. Det er heller ikke alle systematiske overgrep som har med rase å gjøre, selv om etnisitet kan ha spilt en rolle når en soldat fra frigjøringshæren (trolig shona) beordrer Genie (som er ndebele) å hoppe ned i latrinen og bli der. Hun unngår såvidt å drukne i den stinkende pølen, og utvikler et livslangt oppheng på vond lukt og hygiene.

Den politiske situasjonen i Zimbabwe er påtrengende nok til å speile seg i dagliglivet. Før frigjøringen ble Genies far terrorist for noen, frihetshelt for andre. Kanskje skjøt han ned et fly fordi han hadde en magnetisk dragning mot disse magiske maskinene. Den Store Mannen setter munnkurv på journalister som skriver om korrupsjon og iverksetter massakrer på ndebeler (Zimbabwes nest største etniske gruppe, språklig beslektet med de sørafrikanske zuluene). Den store gården der Genie vokste opp blir ekspropriert, og de hvite eierne tvinges til å selge den for én dollar. Det senere kaoset preget av hyperinflasjon, paranoia, aggressiv rasisme rettet mot ikke-afrikanere og økonomisk sammenbrudd er velkjent. Ndlovu er mer interessert i menneskers gjøren og laden, men i Zimbabwe under Mugabe var det umulig å leve et normalt liv uten at politikken skohornet seg inn i hverdagen. Selv liberale hvite, som snakket flytende shona og var født i landet, så etter nødutgangen. Andre gikk i eksil, som forfatteren.

Skjelettene i skapet.

Boken er delt i to, og særlig andre del er lysende. Genie har nå utviklet aids, og mens hun i langsom film mister kreftene, kommer stadig svakere glimt av erindring om bedre tider. I takt med hennes svekkelse, senker forfatteren tempoet. Første del dekker flere generasjoners livshistorier, andre del en kort periode mot slutten av Genies liv. Små detaljer, som når samboeren Vida mater henne med skje, eller der Chris ikke tar Marcus’ oppringning, «trolig fordi hun er fornærmet for en urett han ikke vet at han har begått», eller hvilken sang av The Carpenters de spiller på sykehuset (de var like populære som Bob Marley i Zimbabwe), får en betydning i avgjørende øyeblikk som overskygger det som skjer på det store lerretet. Det vil si, slik er det helt til politistatens mikropolitikk begynner å trenge inn gjennom kroppens porer og hulrom også. I et velorganisert autoritært samfunn slipper de færreste unna.

---

Hyllands bokhylle

Thomas Hylland Eriksen har skrevet mange bøker, men lest enda flere.

Hver uke presenterer han en bok han synes flere burde få med seg på morgenbladet.no.

---

På dette punktet ramler skjelettene ut av skapet. Betroelser om medansvar for massakrer, torturister som gifter seg med den torturerte for å gjøre opp for seg. Svik og løgn, blodtåke og misunnelse. I kritiske øyeblikk som disse stopper verden opp. Genie ligger selv i koma, men demningene brister for dem rundt henne.

Hvordan kommer vi over uslepne diamanter som denne? Jeg følger dårlig med på sørafrikansk litteratur, og trenger tips. Denne gangen var det litteraturviteren Cheryl Stobie ved universitetet i KwaZulu Natal som satte meg på sporet. Hun fortalte om to bøker som hadde gjort inntrykk, og den andre var for dyster for årstiden – den handlet om en mann som hadde fått kappet av tungen. Da jeg snakket med Cheryl om Theory of Flight, ble jeg minnet om Leah Prices konklusjon i sin What We Talk About When We Talk About Books (omtalt tidligere i denne spalten), nemlig at bøkene vil overleve, i en eller annen form, så lenge mennesker møtes og utveksler ord og tanker om livet og verden. Da går resten av seg selv.