Kommentar

Poe og Kafka innhyllet i persisk tåke

En av Irans viktigste romaner er et modernistisk mesterverk og et grotesk speilkabinett der du utsettes for en nådeløs konfrontasjon med begjær og livslede, melankoli og et selv i langsom forråtnelse.

---

Anbefalt bok

Sadegh Hedayat

The Blind Owl

Oversatt av Naveed Noori.

Sadegh Hedayat Foundation 2011 (1936)

Romanen er tidligere også utgitt på norsk, oversatt av Johannes Gerdåker: Den blinde ugla (Aschehoug 2002).

---

«I livet finnes det sår som, lik spedalskhet, i stillhet skraper mot og fortærer sjelen, i ensomhet – denne smerten kan ikke avsløres for noen, ettersom de normalt vil gruppere denne ubegripelige lidelsen sammen med underlige og sjeldne tildragelser, og dersom man taler eller skriver om det, så vil folk, på bakgrunn av alminnelige synspunkter og deres egne overbevisninger, motta det med et tvilende og spottende smil – for mennesket har ennå ikke funnet noen kur for dette, og den eneste tilgjengelige medisin er glemsel ved hjelp av vin og kunstig søvn fremkalt av opium og annen narkotika.»

Slik åpner Sadegh Hedayats roman The Blind Owl fra 1936, og du merker at du ikke har begynt på en krim eller komedie. Jeg hadde ikke lest noe av Hedayat, men da Pankaj Mishra nevnte boken i Age of Anger, ble jeg nysgjerrig. Underveis i sin rundreise i modernitetskritikkens historie fra Rousseau og utover, nevner Mishra Hedayats bok som en av de viktigste moderne persiske romanene. Mishra er en god leser, og jeg snappet til meg et eksemplar ved første anledning.

Forbudt.

Hedayat (1903–51) var en kulturformidler av betydelig format. Han hadde studert i Frankrike og Belgia, og oversatte bøker fra fransk og gammelpersisk (pahlavi). Selv utga han mange bind sakprosa om blant annet Kafka og vegetarianisme, foruten 16 romaner og novellesamlinger, to av dem på fransk, før han tok livet av seg i Paris, 48 år gammel, ulykkelig og frustrert over de kongelige og geistlige som hadde ført til stagnasjon i hjemlandet.

Det er først og fremst The Blind Owl som er blitt stående. Boken har vært forbudt i Iran i lange perioder, og selv liberale iranere har håndtert den varsomt. Den iransk-amerikanske forfatteren Porochista Khakpour forteller at selv om hun vokste opp i et hjem i USA som var overfylt av bøker på farsi og engelsk, var det først som student at hun fikk et eksemplar av sin far, som mumlet at hun sannsynligvis ikke burde lese den. Ryktene fortalte at den hadde ført til den rene Unge Werther-epidemien i Iran mens den var å få tak i der.

Gotisk.

The Blind Owl er ikke lystlesning. Den er mørk og gotisk, gåtefull og urovekkende. Den drømmeaktige handlingen er innhyllet i tåke, og det er som om hele boken foregår i skumringen. Fortelleren er en desillusjonert kunstner som lever av å dekorere etuier til fyllepenner. En vakker kvinne, som han mener å ha møtt før, kommer inn på rommet hans, legger seg på sengen og dør. Er det han som dreper henne? Er hun hans kone, som aldri har kysset ham på munnen, men som er lidderlig nok til å holde hoff for mannlige venner? Slike spørsmål blir besvart ufullstendig og indirekte. Vår forteller må uansett få liket i jorden. Utenfor huset materialiserer det seg en tannløs kall med to utmagrede svarte hester og en hul, raspende latter. Joda, han kan nok hjelpe til, han er faktisk graver av profesjon.

Disse motivene kommer igjen. Kvinnen på sengen, død; gamle, rynkete menn med raspende latter; de to magre hestene, gjenferdsaktige; en antikk leirmugge som kanskje er dekorert med et perfekt portrett av den avdøde kvinnen; en fileteringskniv med benskjefte. Fortelleren synes å gli ut og inn av opiumsrus og mister ikke bare evnen til å skille drøm fra virkelighet, men også sin identitet. Er det hans onkel eller hans far som banker på (gammel, tannløs, med indisk turban og hul latter)? Er det den uforløste kjærligheten, opiumet eller eksistensens tomhet som driver ham fra forstanden? Grensen mellom selv og omverden smuldrer opp, og leseren blir smittet av fortellerens bunnløse melankoli.

Unik.

Mishra hadde rett. The Blind Owl er et modernistisk mesterverk, unik og ulik alt du har lest før. Den er et grotesk speilkabinett der du møter begjær, dødslengsel, organisk forråtnelse og ditt innerste selv slik det fremstår på en dårlig dag.

Mer fra Kommentar