---
Jonas Eikas tale: «… i Danmark har vi statsrasisme»
Dette er takketalen til danske Jonas Eika (født 1991), som han holdt da han ble tildelt Nordisk råds litteraturpris 2019 i Stockholm i går kveld.
Eika vant prisen for novellesamlingen Efter solen.
---
Jeg står her med takknemlighet og ømhet overfor de jeg deler livet med, de som inspirerer meg, de jeg tenker sammen med, de jeg skaper politikk og litteratur med, de jeg organiserer meg sammen med. Boken som får denne prisen finnes også på grunn av dem. På grunn av mennesker som bruker sine krefter, ikke for å tjene den rådende orden, eller for å innta en lukrativ posisjon i den, men fordi de tror og håper på en annen. En kultur som ikke hviler på patriarkalske maktforhold, et fellesskap som ikke krever rasistisk eksklusjon, et klasseløst og maktløst samfunn, hvor våre kreative og kjærlige krefter ikke tjener staten og kapitalens dødsmaskiner, men tjener oss alle og livet, i alle dets former, menneskelige så vel som ikke-menneskelige.
Jeg tror at det i litteraturen finnes en drøm om et språk som ikke krever glemsel for å bety noe. Et språk som er på høyde med verden, i all dens undertrykkelse og fortvilelse, men samtidig åpent for det ubestemmelige, det uutsigelige som finnes i alle ting, og hvorfra en ny orden kan komme.
Nordisk Råds arbeid med å oversette og spre bøker fra både større og mindre språkområder bidrar muligens til det. Men la oss ikke glemme at Nordisk Råd også er en institusjon, en del av et offisielt samarbeid mellom noen av de rikeste nasjonalstater i verden.
Jeg tror at den rasistiske og islamofobe nasjonalismen som nå vinner frem i de nordiske nasjonalstatene er avhengig av hvithet, av en forestilling om den hvite majoritetens eksklusive rett til nasjonal velstand og sikkerhet. Og jeg ser hvithet som en arv fra den koloniale fortiden som også gjennomskjærer Norden, og som ingen av de maktene som tidligere har kolonisert og undertrykt opprinnelige befolkninger har vist vilje til å konfrontere. Tvert imot. Mange av dem viser vilje til å bruke den.
Jeg snakker til den danske statsministeren (som også sitter i denne sal).
Mette Frederiksen, som står i spissen for et sosialdemokrati som har kommet til makten ved å overta den forrige regjeringens rasistiske språk og politikk.
Mette Frederiksen, som kaller seg for Barnas Statsminister, men fører en utlendingspolitikk som splitter familier, gjør dem fattige og utsetter både barn og voksne for en langsom, nedbrytende vold i landets såkalte Utreisesentre. Steng Sjælsmark, steng Kærshovedgård, steng Ellebæk, avskaff hele leirsystemet.
Mette Frederiksen og sosialdemokratiet, som sier at de kjemper for velferd og billige boliger, men gjennomfører det hittil største angrepet på den allmenne boligsektoren. Mette Frederiksen og sosialdemokratiet, som sier at «i Danmark er vi alle like», men med den såkalte ghettoplanen vil forskjellsbehandle borgere etter opprinnelse og klasse. I Danmark er rasismen både kulturell og juridisk, i Danmark har vi statsrasisme. Men jeg snakker også til de andre nordiske ministrene.
Også i deres land plasseres flyktninger og migranter i nedlagte fengsler eller avsidesliggende leirer. Og de blir nedbrutte og syke, noen prøver å ta sitt eget liv. Fra alle deres land er det folk som blir deportert til steder der de ikke er i sikkerhet, eller hvor de ikke har noen fremtid. Og mange av deres land er med på å finansiere utvidelsen og militariseringen av EUs grenser, en prosess som koster tusenvis av flyktninger og migranter livet, mens den på samme tid kommer sikkerhets- og våpenindustriene til gode, herunder flere nordiske firmaer.
Men først og fremst snakker jeg til alle og enhver som vil noe annet.
Uansett om vi er privilegerte eller undertrykte av disse samfunnene – og mange av oss er begge deler – så er vi sammen om ikke å ha valgt dem. Ingen av oss har valgt å leve i undertrykkende samfunn. De har ikke krav på vår troskap. Men det krever noe av oss å desertere fra dem.
Særlig i de situasjonene hvor vi er privilegerte, krever det oppmerksomhet overfor den undertrykkelse og de kamper som mange års nyliberal og nasjonalistisk politikk har forsøkt å gjøre oss blinde og døve overfor. Hvis vi har ekstra penger og ressurser, krever det at vi omfordeler dem solidarisk. Og for oss alle tror jeg det krever at vi ødelegger det avgrensede, uniforme selv, som staten og kapitalen har skapt i oss, og lærer å handle sammen igjen, på tvers og i kraft av våre forskjeller. Det krever at vi finner hverandre.