Oss møblerte hoder imellom

---

Anbefalt bok

Sverker Sörlin

Till bildningens försvar: Den svåra konsten att veta tillsammans

Stockholm: Natur & Kultur 2019

---

Nyttårsfeiringen var overstått, og bakrusen var renset ut av kroppen med en rask spasertur i nærmiljøet. Duften av pepperkaker og synet av julelys avstedkom snev av lede, for nå skulle julen ryddes ut slik at vi kunne gå det nye året i møte med blanke ark. I etterkant av Ari Behns begravelse et par dager senere innså jeg at jeg hadde gitt fra meg muligheten til å observere et nasjonalt samlende ritual. Den dagen var jeg nemlig fordypet i Sverker Sörlins nye bok om dannelse, og siden forfatteren tidvis sirkler omkring ordet «allmenndannelse» (almänbildning), måtte spørsmålet reises: Inngikk det i allmenndannelsen å engasjere seg i Behns selvmord og begravelse, og hva gikk vi andre i så fall glipp av?

Utdannelsens mål.

Sverker Sörlin har i mange år vært en av Sveriges mest sentrale og produktive intellektuelle. Internasjonalt er han best kjent som miljøhistoriker; i Sverige har han i mange år blant annet bidratt til kritisk tenkning om utdanningspolitikk og ikke minst utdannelsens mål – og her i Norge var han en kort tid godt kjent takket være sin bestselgende bok om norsk elitelangrenn, med Petter Northug og Marit Bjørgen som hovedpersoner. Sörlin er for øvrig også selv en godt over middels pasjonert og kompetent skiløper.

Sörlin, som er norrlänning med bakgrunn i en familie som satte dannelsen høyt, skriver levende og erfaringsnært om sin oppvekst med en mor som hadde for vane å si, en anelse strengt, at «dette er en del av allmenndannelsen», når en sønn viste seg å være uvitende. Senere skriver han hvordan hans år på folkehøyskole i Skåne formet ham både kunnskapsmessig og personlig.

Hele mennesket.

Mens utdannelse er fast i fisken, er dannelse et glattere begrep som unndrar seg en presis definisjon og avgrensning. I sin mest overfladiske form viser det norske begrepet til borgerlige manerer, akseptabel smak og høflighetsnormer. Det tyske Bildung (bildning på svensk) har andre konnotasjoner, og viser til en utvidelse av utdannelsen, som tar sikte på å utvikle hele mennesket. Humanistiske verdier, dømmekraft og en forpliktelse overfor et fellesskap hører med her.

Dermed er det kanskje ikke så viktig å få slått fast hva slags kunnskap som hører til i allmenndannelsen. Sörlin viser til det danske forsøket på å lage en felles kulturkanon, og han tror heller ikke satsingene på «kunnskapssamfunnet» vil føre til større innsikt. I stedet for å forsøke seg på en liste eller oversikt, legger han vekt på mål og metoder for en allmenndannelse som vil gi folk et felles erfaringsrom. En stor del av boken beskriver folkebevegelsene, studiesirklene og folkehøyskolenes plass i Sverige for rundt hundre år siden. Den gangen, i nasjonsbyggingens storhetstid, var det ikke bare et mål at befolkningen skulle dele kulturelle og historiske referanser, men også at de opplevde seg som deltagere i et fremtidsrettet prosjekt som skulle gjøre samfunnet til et bedre sted å være.

Etisk dimensjon.

Situasjonen nå er annerledes. For noen år siden bemerket Bjørn Gabrielsen at nordmenn inntil nylig ikke bare eide alle bøkene de hadde kjøpt, men samtlige bøker som hadde vært i familiens eie noen gang. Et slikt prosjekt er nå umulig. Ikke bare har antall bøker vokst eksponentielt, men samtidig er bøkene i ferd med å miste sin symbolverdi. Kontinuiteten i kulturoverføringen er brutt. Svensker og nordmenn (og mange andre) lever nå i løst overlappende snarere enn kongruente verdener.

---

Hyllands bokhylle

Thomas Hylland Eriksen har skrevet mange bøker, men lest enda flere.

Hver uke presenterer han en bok han synes flere burde få med seg på morgenbladet.no.

---

Sörlin er ikke i tvil om hva slags fellesprosjekt som kan redusere fragmenteringen og styrke den kollektive moral. Han er nemlig forbløffet over at en stor del av befolkningen i ulike land nekter å tro på vitenskapen om klima og miljø, og forklarer forskjellen mellom Sverige og USA med varierende dannelsesnivå. Konklusjonen at en ny type allmenndannelse er nødvendig for å skape et fellesskap som forplikter seg til endring. Og denne gangen er det ikke kjennskap til bordmanerer, Goethe og Strindberg som vil gi kulturell kapital, men forståelse av sammenhengene mellom menneskelige prosjekter og økologiske prosesser. Jeg støtter dette synet, ikke minst fordi Sörlin minner om at dannelse uvegerlig har en moralsk og etisk dimensjon. Jeg burde kanske ha bivånet Ari Behns begravelse, men det er mulig å påberope seg dannelse uten å ha gjort det.