Fortellinger fra det andre Australia

---

Anmeldelse

Alexis Wright

Carpentaria

Artarmon, NSW: Giramondo 2007

---

Mitt Australia ligger på kysten ved Steinbukkens Vendekrets, i et område som i skrivende stund ikke har vært blant de hardest rammede med hensyn til skogbranner eller flom. Likevel befinner hele landet seg i unntakstilstand nå, også Central Queensland. Konflikten mellom grønne krefter og makthaverne er nå alt annet enn en selskapslek, og det gjør ikke saken bedre at begge de største partiene har nære bånd til den fossile industrien. (Lyder det velkjent, kjære landsmenn?)

Hvis desperasjonen og rådvillheten bare blir sterk nok, er det mulig å håpe på at settler-Australia vil gjøre noe de knapt har gjort tidligere, nemlig å undersøke om det kan være noe å lære av aboriginerne, kontinentets opprinnelige befolkning. Det har nemlig flere ganger vært vist at urfolkene visste hvordan skogbranner skulle begrenses. En av aktivistene som har forklart hvordan hennes folk tente på mindre branner i den våte årstiden, for å skape korridorer og buffere mellom skogområdene, er forfatteren Alexis Wright. Da jeg nylig så navnet hennes i avisen, plukket jeg frem romanen Carpentaria, som jeg hadde lest under forberedelsene til feltarbeidet i 2013–14.

Romanen utspiller seg på innsiden av den store, spisse Cape York-halvøya helt nordøst i landet. Hvis det sentrale Queensland er Texas, er det nordlige Queensland Finnmark. Jeg ble grepet og imponert av boken, men fikk ikke direkte bruk for den, og satte den tilbake i bokhyllen. Inntil nå.

Noe helt nytt. 

Carpentaria kan oppleves som krevende de første sidene, helt til leseren kommer inn i rytmen og den tropiske virkeligheten som manes frem rundt den fiktive småbyen Desperance i det fjerne nord. Opprinnelig ble den refusert av flere forlag, men endte med å vinne priser. Forfatteren, som tilhører waanyi-folket, tilbyr den sjeldne opplevelsen av å bli fortalt noe helt nytt, ofte på en ny måte. Den holder deg våken.

Formatet er episk (over 500 sider), og langsomt vokser en komplett livsverden frem gjennom en serie historier om og av familier og enkeltpersoner i Desperance. Boken veksler mellom synsvinkler og språklige registere, forteller om omsorg og misunnelse, havkrokodiller og utstoppet laks, gruvedrift og motstand, så erfaringsnært og sanselig at du til slutt tror du har vært der selv, så billedskapende at du begynner å drømme i våken tilstand.

Landets pust.

Noen hovedkonflikter skaper en overordnet innramming. Pricklebush-klanen, som ledes av Normal (Norm) Phantom, ligger i en langvarig feide med Joseph Midnights gjeng om hvem som har rett til å kalle seg tradisjonelle eiere (traditional owners) av området. Begge gjengene sliter med settlernes lover og påbud, og ikke minst med den nye gruven som er etablert i området. Enkelte kryper til gruven for å få jobb, mens andre motarbeider den etter beste evne, da gruver har en tendens til å ødelegge mulighetene til å fiske og jakte. De raserer landskapet og visker ut den kollektive erindringen, som er uløselig knyttet til steder.

---

Hyllands bokhylle

Thomas Hylland Eriksen har skrevet mange bøker, men lest enda flere.

Hver uke presenterer han en bok han synes flere burde få med seg på morgenbladet.no.

---

I denne delen av Australia kommer alt regnet i sommerhalvåret. Det er gjørmete fra november til april, støvete fra mai til oktober. Både planter, dyr og mennesker skal være godt tilpasset for å klare seg under slike betingelser, med mindre de er whitefellas som jobber på kontor med klimaanlegg. Mangelen på innforlivet forståelse av sine omgivelser er for aboriginere noe av det mest slående ved de bleke settlerne, og som mer enn én gang har ført til mistanker om at de er spøkelser og ikke ordentlige mennesker. Waanyi-folket lukter en storm før den kommer; de vet at du bare kan reise dit landet vil slippe deg gjennom og hva man må gjøre for å fange en barramundi som er stor nok til å mette en familie på ti. De er ikke fremmede for modernitetens fordeler og har ingen kvaler med å skaffe seg påhengsmotor eller radio, men de setter ned foten på steder der settlerne tråkker på gassen. For når du ikke merker at de uttørkede gjørmeflatene puster som hud, eller forstår at det både er sant og usant når Norm Phantom snakker om at han måtte kamuflere seg som en fisk for å fange de største havabborene, da har du et utvendig forhold til alt rundt deg og derfor også til deg selv.

Drømmetiden.

Wright forteller, synger, fantaserer og drømmer frem en verden som bare kan eksistere dersom den hele tiden skapes og gjenskapes. Mange har hørt om dreamtime, og forstår den som en disig urtid der aboriginer-mytene utspiller seg. Drømmetiden forstås nok bedre som en tidløs, parallell dimensjon utenfor den dennesidige tidens sykliske hjul. I Carpentaria veksler virkeligheten mellom det fysiske og særdeles håndfaste – fylleslagsmål, fisketurer, forelskelser – og de usynlige kreftene som styrer verden og fortellingene du bare hører hvis du legger øret helt inntil havbrisen.