---
Anbefalt bok
Paul Stoller
Stranger in the Village of the Sick: A Memoir of Cancer, Sorcery, and Healing
Boston: Beacon Press 2004
---
En av antropologiens aller beste historiefortellere er Paul Stoller, som skriver medrivende bøker og artikler om songhai-folket i Niger. Jeg kjente ham primært gjennom tekstene hans inntil vi nylig tilbrakte en uke sammen i Ghana. Selv om vi hadde møttes sporadisk opp gjennom årene, var det først nå vi ble ordentlig kjent.
I Accra snakket vi om alt fra ashantienes kulturhistorie til skjønnlitteraturens posisjon i samfunnet og det stadig vanskeligere akademiske bokmarkedet. Paul fortalte at bloggen hans var ganske populær, og at den nok hjalp ham å få solgt en og annen bok. Deretter sendte han meg en av bøkene sine når vi begge var vel hjemme på hver vår side av Atlanterhavet. Jeg skjønte raskt hvorfor han ville at akkurat jeg skulle ha denne boken, ettersom det var kjent i lauget at jeg hadde fått kreft for noen år siden.
Erindringsbok.
Stoller var litt over femti og hadde aldri vært seriøst syk da han fikk diagnosen lymfekreft. Han ble overrasket, kald, redd og sjokkert. Han så for seg langvarige, slitsomme og smertefulle behandlingsløp og en gradvis svekkelse som ville ende med et uttværet, ydmykende og plagsomt dødsleie. Det var ikke slik han hadde sett for seg de nærmeste årene; som så mange av oss var han i full sving med forskning, studenter, konferanser, publisering, planer om feltarbeid og alt annet en akademisk karriere innebærer. Men det er ikke alt vi har kontroll over, og når han gravde i erindringen, innså Paul at dette var noe han hadde visst lenge, men latt som om han hadde glemt.
---
Hyllands bokhylle
Thomas Hylland Eriksen har skrevet mange bøker, men lest enda flere. Hver uke presenterer han en bok han synes flere burde få med seg på morgenbladet.no.
---
Stranger in the Village of the Sick er en velskrevet og engasjerende erindringsbok som kan leses av hvem som helst. Det er altså ikke en akademisk bok. Forfatteren veksler mellom å gi innblikk i den prosaiske, høyteknologiske behandlingen han mottar i USA (CT-bilder, møter med hvitfrakker, søvnløse netter, cellegift) og erindringer fra mange års studier i Niger.
Stollers forskningstema er nemlig ikke irrelevant. Et kvart århundre før han ble syk, hadde han gått i lære hos Adama Jenitongo, en av Nigers mest kjente og respekterte trollmenn, og han hadde fortsatt å vende tilbake på kortere og lengre besøk. Han hadde besøkt landsbyen Wanzerbé, kjent for sine mange trollmenn og -kvinner, og hadde selv opplevd at magien påvirket ham fysisk. Han hadde nærmet seg Adama Jenitongos virkelighet med nysgjerrighet og åpenhet, og tilegnet seg vesentlig innsikt hos mesteren.
Kropp og sinn.
Paul Stoller tilhører ikke dem som tror at håndspåleggelse, røkelse, urter og besvergelser kan erstatte kirurgi og cellegift. Derimot viser han komplementariteten i de to måtene å nærme seg potensielt dødelige sykdommer på. For å si det på en enkel måte, jobbet skolemedisinerne med å reparere kroppen hans, mens vismennene fra Niger kunne hjelpe sinnet hans.
Trollmenn fra songhai-folket begynner alltid en seanse ved å resitere genji how, en besvergelse som er ment å harmonisere de ulike kreftene som virker inn på mennesker. Under behandlingen på sykehuset, mumlet Stoller frem genji how, som han hadde gjort mange ganger tidligere i Niger. Songhai-mesteren hadde også andre råd til kreftrammede, som å utføre personlige ritualer med stor regelmessighet. For Stollers del innebar dette blant annet å plassere en fargerik duk fra Mali på respatexen, legge Walkmanen oppå (husk at Stoller er en mann av det 20. århundret), sette på noe jazz og plassere en liten stabel energibarer ved siden av spilleren og kassettene. Disse små handlingene ga ham en opplevelse av et minimum av kontroll i en ellers hjelpeløs situasjon mens han satt passivt tilkoblet mens cellegiften dryppet inn i kroppen.
Noe å lære.
Adama Jenitongos stemme dukket regelmessig opp i Stollers drømmer. «Han minner meg om at jeg må akseptere mine begrensninger og fjerne sinne og bitterhet fra sinnet mitt. Han oppmuntrer meg til å være ydmyk og foredle mine innsikter slik at andre kan lære noe av dem.»
Stoller tror ikke at vestafrikansk magi kan kurere lymfekreft. Den hjelper deg derimot å forstå deg selv og å lære noe av menn og kvinner som har mye vanskeligere liv enn oss. Da vi var sammen i Ghana, ble jeg slått av Pauls positive holdning. Han ble aldri utålmodig eller irritert på folk, og syntes all maten vi fikk, var «delicious» (hvilket den ikke var). Han hadde lært mye i løpet av disse årene, både av kreften og av Adama Jenitongo.