---
Hva: Reuters Institute Digital News Report 2015
Hvem: New Newman, David A. L. Levy og Rasmus Kleis Nielsen
Betydning: Hvordan man skal finansiere sosiale og mobile nyheter er et dilemma, men denne rapporten gir oss flere detaljer om det globale mediemarkedet.
---
Mye er ved det gamle i mediebransjen i disse tolv landene, majoriteten av de spurte går til velkjente og etablerte nyhetsleverandører som BBC, New York Times og the Guardian, og TV er fremdeles den viktigste kilden til nyheter for de fleste. Men konturene av medielandskaper i transformasjon utkrystalliserer seg i de representative spørreundersøkelser fra 12 land (Danmark, Finland, USA, Storbritannia, Tyskland, Frankrike, Italia, Spania, Irland, Brazil, Australia, Japan). Til og med fjernsynets sentrale rolle er i ferd med å bli overtatt av internett i flere land.
I USA, Irland, Danmark, Finland og Australia er «online» (inkludert sosiale medier) viktigere kilde til nyheter enn TV. Og jo yngre respondentene er, jo mer sannsynlig er det at de foretrekker digitale og mobile kanaler fremfor tv, radio og ikke minst papiraviser. I Danmark og i Finland blir smarttelefoner stadig mer integrert i folks nyhetsvaner, henholdsvis 28 og 24 prosent av dansker og finner sier at smarttelefonen er deres viktigste inngang til nyheter.
Denne utviklingen er ikke ny, den har bare tiltatt de seneste årene, og på noen områder skjer endringene raskere enn ventet. La oss se på sosiale mediers distribusjonskraft for nyheter – eller sagt på en flåsete måte: Mark Zuckerbergs rolle som portvakt. Digital News Report 2015 understreker at sosiale medier og særlig Facebook er blitt en viktigere distribusjonskanal for nyheter.
I Danmark leser 38 prosent av befolkning nyheter via sosiale nettverk, og primært Facebook, en formidabel økning på 16 prosentpoeng over to år. Australia, Brazil, USA og Spania er andre land hvor sosiale medier spiller en viktig rolle som portvakter til nyheter. Mens folk aktivt oppsøker nyheter på Twitter, er nyheter på Facebook noe folk «kommer borti» mens de egentlig skal sjekke oppdateringer fra venner. I tillegg spiller Facebook-eide Instagram og Whatsapp større roller i ungdommenes medievaner.
Debatten om nettavisenes evne til å tiltrekke seg lesere på egne plattformer eller gjøre seg avhengig av distribusjonskraften til Facebook, har pågått lenge i Norge. Rapporten viser at selv om sosiale medier er stadig viktigere trafikkdrivere for mediene, så kan lojalitet til sterke mediemerkevarer påvirke trafikkmønsteret. Særlig gjenkjennelig for Norge er hvordan nord-europeiske land som Danmark, Finland og Storbritannia har bygd opp sterke mediemerkevarer både blant nettaviser og offentlige kringkastere som DR, YLE og BBC. Det gjør at det har vært vanskeligere for nye digitale aktører å etablere seg. I disse landene er forsidene til nettavisene fremdeles relevante, i tillegg til sosial distribusjon, mens i mange andre land er søk, mobilvarsling og e-post voksende distribusjonskanaler. Mange, særlig i akademia, har vært redd for at sosiale medier skal skape større grad av polarisering og fragmentering ved at folk bare ser mer av nyhetssaker de foretrekker og liker fra før. Svarene i denne rapporten tyder derimot ikke på at det er riktig, mangfold er tvert i mot svaret.
Nesten 75 prosent av respondentene sier at når de oppdager nyheter via sosiale medier eller søk, kommer ofte nyhetene fra helt andre nyhetskilder enn de vanligvis bruker. Det er en annen situasjon enn når folk oppsøker nyheter via mobil-apper. I gjennomsnitt forholder folk seg bare til 1,5 nyhets-apper, det vil si at det er desto viktigere og vanskeligere for mediene å bli folks favoritt-app for nyheter. Denne rapporten minner oss på to viktige utfordringer for journalistikken:
For det første: finansiering. Det har vært en utflating i inntektene etter at de første betalingsmurene ble reist, og betalingsviljen for sosial og mobil journalistikk er forholdsvis lav i de fleste land. For det andre: Facebook-avhengigheten. Silicon Valley-selskaper som Facebook får stadig større distribusjons- og annonsemakt over mediene. Dette er utfordringer som globale og norske medier må finne løsninger på de neste årene – i samarbeid med teknologer, markedsførere, politikere, akademiker og gründere.