I en kronikk om barnevernet i Morgenbladet 19. juni forklarer professor i psykologi Lars Smith at for å «bryte den vonde lenken av elendighet på tvers av generasjoner [er] det bedre at ti uskyldige foreldre utsettes for omsorgsvedtak enn at ett lite barn må vokse opp med vold, rus eller overgrep». Professor Smith mener altså at barnevernets terskel for omsorgsovertagelse og fosterhjemsplassering bør være så lav og nettet så finmasket at man uberettiget plasserer ni barn i fosterhjem for å være sikker på å redde ett barn fra omsorgssvikt. Utsagnet, som får de fleste av oss til å blekne, har gjort professoren til helt på sosiale medier blant barnevernansatte, psykologer og statsansatte i barneforvaltningen. Før jeg kommer til hvor skremmende dette er, skal jeg kort forklare hva saken gjelder.
Det gjøres mye godt barnevernsarbeid i Norge. Dette overskygges imidlertid av alvorlige systemfeil. Barnevernet plasserer stadig flere barn i fosterhjem på grunn av mistanke om mangler ved emosjonell omsorg og tilknytning. Bekymringene for dette er økende. I andre deler av Europa er man ikke kulturelt tilvendt et barnevern som går til omsorgsovertagelse fordi en barnevernsansatt eller en sakkyndig betalt av barnevernet mener å observere manglende blikkontakt mellom mor og barn. Dette er bakgrunnen for en utrolig situasjon for freds- og menneskerettslandet Norge; det er demonstrasjoner mot norsk barnevern i flere europeiske byer.
Går vi noen år tilbake, var fosterhjemsplassering grunnet manglende følelsesmessig omsorg relativt sjeldent også i Norge. Flere faktorer indikerer at dette i dag utgjør over halvparten av omsorgsovertagelsessakene. Det betyr at de tradisjonelle sakene om omsorgssvikt (vold, rus, overgrep og vanskjøtsel – hvor omsorgsovertagelse ofte kan være berettiget) – er kommet i bakgrunnen.
I dagens Norge er barneverntjenestene og deres sakkyndige i urovekkende grad opptatt av å mikroanalysere samspillet mellom barn og foreldre for å finne holdepunkter for at god nok omsorg ikke foreligger. Hva som er god nok (følelsesmessig) omsorg er høyst uklart. Kriteriene for vurdering er utilgjengelige, og det finnes ingen felles vedtatt eller akseptert standard. Det eneste som er klart, er at det ikke skal mye til for å gripe inn.
Vurderingene som gjøres, blir som regel endelige fordi fylkesnemnder og domstoler mangler forutsetninger for å overprøve de sakkyndiges mikroanalyser av emosjonell omsorg og tilknytning. Og om det finnes kompetanse, så mangler viljen. En gjennomgang av barnefordelingssaker viser at domstolene i 90 prosent av sakene bygger helt eller delvis på sakkyndiges vurdering, uten synlig selvstendig vurdering fra domstolenes side. Jeg antar at forholdet er det samme i barnevernssakene. Normalen er at store deler av vurderingen klippes rett inn i dommen eller vedtaket. I Europa reageres det naturligvis på slik vilkårlig maktutøvelse og mangel på selvstendig vurdering i domstoler og fylkesnemnder.
Den (sær)norske stillheten ble brutt da over 150 fagfolk (leger, advokater, psykologer, og barnevernsansatte) nylig sendte en bekymringsmelding om norsk barnevern til barneministeren. Det varsles om at «[d]et er til tider en rystende uoverensstemmelse mellom den kompetansen barnevernet sitter inne med og den makt etaten har myndighet til å utøve overfor familier, [og at] slik situasjonen er i dag fungerer mange barneverntjenester ikke på et nivå som gir grunnlag for å utøve en slik makt.»
Fagfolkene bak bekymringsmeldingen påpeker at den sakkyndiges vurderinger langt på vei får råde grunnen alene i nemnder og rettssaler, og at det ses bort fra alternative observasjoner og hypoteser. Nylig opplevde jeg en fylkesnemndsleder som ble rasende fordi faglig skolerte vitner kritiserte de sakkyndiges rapport.
Kjeden av et barnevern som mangler kompetanse til å vurdere tilknytning, uklare og ikke-overprøvbare inngrepskriterier, reelt sett inhabile sakkyndige, og dommere uten barnefaglig kompetanse skaper vår tids største rettssikkerhetsproblem. Det dreier seg om et system av feil. Systemet rammer den mest sårbare av alle situasjoner i forholdet mellom stat og individ, å fjerne et barn fra foreldrene.
Hvilken ideologi er det som styrer dette systemet? Psykologiprofessor Lars Smiths kronikk kan gi svar på dette. Smith er en størrelse innen norsk barnepsykologi, hans bøker om tilknytning har preget pensumlistene. I kronikken hans skinner det ideologiske grunnlaget igjennom, og jeg mistenker at denne ideologien har vært med på å forme barnevernets skjevutvikling.
Professorens inngrepsiver har klare paralleller til idéen om at samfunnet bør ta seg av barneoppdragelsen, en idé som ble lansert av Marx’ parhest Friedrich Engels, som ville forvandle privathusholdningen til en samfunnsmessig industri og derved skape likhet og klasseløshet. Ikke engang Sovjetunionen gikk så langt som professoren postulerer, at «det er bedre at ti uskyldige foreldre utsettes for omsorgsvedtak enn at ett lite barn må vokse opp med vold, rus eller overgrep». Viljen til å la ni barn vokse opp uten sine foreldre for å redde ett barn fra en dårlig oppvekst har ingenting med psykologi eller barnefaglighet å gjøre. Det er reinspikka ideologi, en ideologi som i de fleste sammenhenger setter staten over individet og som ikke respekterer verken barna eller familien.
At psykologiprofessoren hylles som en helt på sosiale medier gir grunn til alvorlig bekymring for hvilken ideologi som reelt er styrende for mange av dem som jobber i barneforvaltningen, det være seg for stat, kommune eller som sakkyndig psykolog. At dette kan være årsaken til den dramatiske økningen i fosterhjemsplasseringer grunnet påstått emosjonell omsorgssvikt, bør være et problem for en liberalt innstilt regjering. For de barn som grunnløst dømmes til å vokse opp uten sine foreldre, er det selvsagt et problem. Reaksjonene fra utlandet er en indikasjon på at vi er på ideologisk ville veier.
Fridtjof Piene Gundersen
Advokat og styreleder i Stiftelsen barnas rettigheter