Ustabile forbindelser

– Du har undersøkt hjernen til pasienter med borderline personlighetsforstyrrelse. Hva kjennetegner denne diagnosen?

– Det er en psykisk lidelse som preges av impulsivitet og ustabilitet. Relasjonene til andre mennesker, selvbildet og følelseslivet preges av sterke svingninger.

– Og du studerte hjernene til folk med denne diagnosen i en MR-skanner?

– Ja, det er gjort veldig mye MR-forskning innen deler av psykiatrien, men lite på borderline. Målet er å få en bedre forståelse av det biologiske grunnlaget for sykdommen. Det er viktig å få frem at dette er noe annet enn årsaksforklaring, siden både miljø og arv påvirker hjernens biologi.

– Hva fant dere?

– Det mest interessante var kanskje at pasienter med borderline personlighetsforstyrrelse hadde redusert tykkelse på bestemte områder av hjernebarken som tidligere er blitt knyttet til sosial kognisjon. I tillegg besvarte forsøkspersonene et standard spørreskjema om alekstymi – som handler om vansker med å sette ord på følelser. Det var en klar statistisk sammenheng mellom tykkelsen på hjernebarken og problemer med å beskrive hva man følte.

– Hvor mange deltok?

– 18 med borderline og 21 i kontrollgruppen – alle kvinner. Studien er dermed av moderat størrelse, som øvrige MR-studier av pasientgruppen. Men vi har søkt å øke sannsynligheten for at våre funn er knyttet til diagnosen ved å velge ut pasienter med svært sikre diagnoser og lite øvrig psykiatrisk sykelighet.

– Kan disse funnene benyttes på individnivå, for eksempel når man skal sette en diagnose?

– Nei, det er lenge til biologiske undersøkelser som dette kan brukes diagnostisk. Områdene det er snakk om, er dessuten bare noen få prosent tynnere, så forskjellene er små, tross alt. Men både lokaliseringen og sammenhengen med alekstymi stemmer overens med det kliniske bildet og med tidligere hjerneforskning innen sosial kognisjon.

– Psykiatriske diagnoser er evig omstridt, ikke minst fordi årsaken til lidelsene er ukjente. Kan denne typen forskning være psykiatriens redning?

– Den er en liten, men viktig del av puslespillet for å finne ut av psykiske lidelser. Vi som arbeider med dette, opplever at det er mange klare forskningsfunn, så psykiatrien står ikke stille. Håpet er å kunne gi bedre behandling i fremtiden.