---
BRUDDSTYKKER
Morgenbladets lesere får gjennom en serie artikler smakebiter fra Sissel Grans kommende bok om samlivsbrudd.
---
I Rebecca Millers roman Pippa Lees hemmelige liv sier den aldrende ektemannen Herb til sin tretti år yngre kone Pippa, etter at hun har grepet ham på fersken sammen med en annen kvinne: «De siste årene har du drevet og begravd meg. Jeg kjenner jordsmaken i munnen. Nesten som om du gleder deg.» Hun nekter bestyrtet, men Herb fortsetter: «Du har alltid sagt at du synes alderdom er vemmelig. Hvorfor skulle jeg være noe unntak? Jeg merker at du begynner å synes synd på meg, å være redd for meg. Du sørger allerede. Innrøm det.» Femti år gamle Pippa har flyttet med sin åtti år gamle forlegger-mann til et boligområde for velstående eldre. Hun føler seg fremmedgjort i et samfunn av gåstoler, hvite tennissko, bukser med strikk i livet og pastellfargede topper. Herb har rett. Pippa synes at alderdom er frastøtende. Hun oppfatter riktignok ikke mannen som gammel-gammel ennå, bare gammel, for han har fortsatt ansiktet på, han har ikke de riktig gamles gapende munn, ikke det glassaktige blikket eller de upresise bevegelsene, men hun vet at etter hvert som alderdomssvakheten presser seg på, vil hun komme til å glemme styrken hans, ironien hans og usårligheten hans. Når hun ser på ham når han sover, tenker hun at det er et tidsspørsmål før han ligger der og får intravenøs morfin mens sykepleieren sitter i kroken og leser i et blad. Herb har fanget opp frykten hennes. Hans affære med en annen kvinne er en flukt fra døden, vekk fra Pippas bekymrede gransking av nedbrytningsprosessen: «Jeg er ikke noe gjenferd. Jeg vil leve. Ingen vet når de skal dø. Du kan dø i morgen. Jeg vil leve. Du får meg til å føle meg som en gammel mann, for faen!»
Eksempelet med Pippa og Herb kan synes malplassert, for hverken pensjonistlandsbyer eller tretti års aldersforskjell er vanlig kost, og slett ikke at det er en åttiåring som har en affære, men beskrivelsen av Herbs følelse av å miste seg selv sammen med Pippa er relevant og uavhengig av alder. Historien gir oss en annerledes inngang til utroskap enn hva den vanlige, lineære forklaringen gjør, som i «han var utro, derfor gikk forholdet i stykker». Siden utroskap betyr slutten for mange forhold, betraktes det som en sannhet at utroskap er en av de vanligste årsakene til samlivsbrudd, men saken er mer sammensatt enn som så. Jeg har snakket med mange utro mennesker, men jeg anser de færreste som kroniske vandrere (philanderers). De fleste har tvert imot vært trofaste mot sin partner i alle år og er overbevist monogame i sin grunnholdning. Den dagen de allikevel krysser en grense og gjør noe de aldri hadde forestilt seg, vet de at dette er forræderi, at det vil kunne være traumatisk for partneren å få vite det, at det setter forholdet i fare, så hvorfor gjør de det? Fordi utroskap ofte handler om en lengsel etter emosjonell kontakt, vitalitet, frihet og seksuell intensitet og et ønske om å gjenvinne de delene av seg selv man har mistet i forholdet. Den utro leter egentlig ikke etter en annen, men etter seg selv.
De stiller spørsmål som «Er dette alt?» «Skal jeg leve slik i 25 år til?»
Hva er utroskap? Det er vanskelig å definere nøyaktig. Psykolog Esther Perel antyder at prosentandelen som har vært utro én eller flere ganger befinner seg innenfor et spenn fra 26 til 75 prosent – hvis vi skal inkludere alles definisjoner av hva utroskap er. Noen mener det er utroskap dersom man kysser en annen, særlig de yngste er strenge i sin definisjon, de tåler svært dårlig at kjæresten er nær en annen i det hele tatt. Noen mener det er tilstrekkelig at man holder hender eller bedriver hemmelig nettkontakt eller skjult pornokikking eller har følsomme og fortrolige samtaler med en annen enn partneren. De aller fleste, uavhengig av kjønn og alder, kan imidlertid enes om at sex med en annen enn partneren ER utroskap, om det var planlagt eller ei. Utroskap man selv beretter om fordi man ikke vil ha hemmeligheter for partneren, tilgis oftere enn utroskap som avsløres av den bedratte, en enkeltepisode tilgis oftere enn en langvarig affære, kvinner tilgir lettere seksuell utroskap enn emosjonell utroskap – for menn er det omvendt – men felles for alle, med unntak av kynikerne blant oss, er det en overordnet idé at utroskap er uønsket.
Utroskap er en katastrofe for de fleste som opplever det. Utroskap er ikke bare en vanlig krise eller en hump på parforholdets landevei, men et traume som kan frata den bedratte troen på livet. Esther Perel blir ofte spurt om hun er for utroskap og kanskje vil anbefale det, siden hun forfekter at det ligger et vekstpotensial der i etterkant, når par kommer nærmere hverandre etter å ha gjennomlevd en slik krise sammen. Hennes svar er nei. Hun er ikke for utroskap og vil ikke anbefale utroskap mer enn hun vil anbefale kreft, selv om mennesker som har gjennomlevd en alvorlig sykdom i større grad verdsetter livet. Risikoen er for stor. Jeg tilslutter meg det. I et parforhold der partene er enige om å leve etter prinsippet om seksuell eksklusivitet, er prisen høy dersom den ene er utro. Men hva når tilknytningsbåndet i et forhold er i ferd med å trevles opp? Når den ene føler seg syk av ensomhet i forholdet, trist til døden eller nesten kjeder livet av seg? Er det da like foraktfullt å begynne å vandre, i tanker og i gjerning?
Uten å unnskylde, forsvare eller anbefale utroskap må vi kunne stille spørsmål om det ikke er normalt å søke livet når man føler at man dør. Hvis et parforhold oppleves som noe i nærheten av en grav, trekkes mennesker ut, de leter etter sitt selv i andres blikk, de tørster etter å bli gjort levende igjen. Og «levende» er stikkordet, sier psykologen Perel, det ordet går igjen når mennesker forteller henne om sine sidesprang og affærer. I tillegg snakker de om tap, sier hun, om venners bortgang, om sykdom og død, om livets forgjengelighet. De stiller spørsmål som «Er dette alt?» «Skal jeg leve slik i 25 år til?» »Kommer jeg noen gang til å føle sterkt igjen?» Det har fått meg til å tenke, sier hun, at kanskje disse spørsmålene får mennesker til overskride grensen, og at noen affærer er et forsøk på å slå døden tilbake, som en motgift. Hun har rett. Jeg har hørt det samme mange ganger, og utbrytere jeg intervjuer, forteller jo om det. De teller måneder og år, grubler over hvor lenge de orker å leve som de gjør, vet ikke hvordan de skal komme gjennom dagene i respirator, på enecelle, bundet, innelåst, ensomme. Mange forteller at det var en annen inne i bildet i sluttfasen av den emosjonelle nedbyggingsfasen før det endelige bruddet. Den andre bidro til at de greide å rive seg løs, uten at det ble noe varig forhold.
Begrunnelsen for et slikt «overgangsforhold» kan høres ut som hyklerske refleksjoner i ørene på den som er forlatt, billige og frekke unnskyldninger for et simpelt svik. Jeg forstår det, men her handler det om å forstå den som gikk, og hvorfor, og derigjennom fatte mer av utroskapens og de overlappende forholds natur.
I sin bok Dreams of Love and Fateful Encounters berører psykiater Ethel S. Person dette temaet. Løsrivelse, sier hun, er oftere et resultat av akkumulert emosjonell smerte enn en konsekvens av ytre faktorer. Den tristheten og apatien som preger en desillusjonert partner (disenchanted lover) bryter sjelden gjennom med full kraft før personen aner at det finnes et annet liv der ute. Denne utsikten til en annerledes fremtid er ofte, men ikke alltid, utløst av muligheten til et nytt kjærlighetsforhold.
Ingen bør bli overrasket den dagen partneren seiler ut på en planke med en annen ved sin side.
Mange utbrytere jeg har snakket med, som hadde en affære i oppbruddsfasen, er redde for fordømmelse, mange år etter. Fortsatt frykter noen av dem at den de forlot skal bli dødelig såret hvis det blir avslørt at det var en annen der, på utsiden av forholdet, før det tok slutt. De ønsker inderlig at de hadde greid å gå ut av parforholdet med rene hender, uten å ha besudlet det med en hemmelig affære. De skulle ønske at bruddet hadde vært mer ryddig. Men slik er det jo ofte ikke. Idealet er riktignok slik. Rådene samlivsterapeuter gir, meg selv inkludert, er at det er best å ha en god luke i tid og følelser mellom det forholdet man går ut av og det nye man eventuelt skal etablere. Det er best for den som går, best for den forlatte og best for eventuelle barn. Det er ingenting i veien med rådet, bortsett fra realismen i det. Desillusjonerte partnere er jo ofte så numne og nedstemte at de ikke har handlekraft, den får de først når en annen ser dem. I tillegg er frykten for å forlate basen stor hos mange mennesker, derfor trenger de å se at det kanskje finnes en havn et annet sted for å våge å kutte båndet til partneren. Dette betraktes gjerne som uselvstendig, feigt og ynkelig, men jeg deler ikke den oppfatningen. Vi er redde for å være alene, vi trenger noe eller noen som holder oss, det er dypt menneskelig.
Utroskap har vært problemet hos mange par jeg har arbeidet med og var et tilbakevendende tema i alle år i min gamle brevspalte i Aftenposten. En kvinne skrev dette etter at mannen hadde vært utro:
Det vanskeligste i vårt tilfelle er at min mann har fokusert så sterkt på at han hadde det så ‘vondt’ i vårt ekteskap, og at det først og fremst er jeg som partner som har sviktet. ‘Avstand’ er et begrep han bruker på å beskrive sine følelser de senere år. Utroskap er i seg selv et alvorlig tillitsbrudd og et stort svik. Men sviket blir forsterket, for min del til bristepunktet av samlivsbrudd, på grunn av min manns behov for å forsvare seg ved å angripe vårt tidligere parforhold så sterkt. Det gjør at jeg vanskelig kan se hvordan vi kan bygge opp en god fremtid sammen, dersom vi skal være belastet med at vår fortid som par var så ‘vond’.
Denne kvinnens argumentasjon er helt legitim, den er helt vanlig, den er fullt forståelig – og samtidig er den dypt problematisk siden den utro mannens rett til å ha en annerledes virkelighetsoppfatning enn henne forbys, fordi han har vært utro. Fordi han har vært utro, begått forræderi og utsatt ektefellen for det mange mener er det aller verste i verden, er hans følelser ugyldige. Om han ikke hadde vært utro, kunne hun kanskje tålt følelsene hans, til tross for at de kolliderer med hennes, men når han sier at han hadde det vondt i ekteskapet, er dette utålelig fordi det oppfattes som et forsøk fra hans side på å vri seg unna ansvaret og gjøre henne til en medskyldig i det som skjedde.
Hun kan ikke ta det inn. Jeg forstår det. Han har skadet tilknytningsbåndet mellom dem, brutt parforholdets emosjonelle kontrakt, løyet for henne, såret henne og skremt henne voldsomt – og til tross for dette vil han at hun skal være med å bære byrden. Det er et altfor stort krav. Hun forteller at de går i terapi, for han vil tilbake til henne, men tilliten og intimiteten mellom dem er skamfert, og hans bebreidelser kan bli spikeren i kisten for ekteskapet. Hun vet ikke hva hun skal gjøre. Skal hun bli eller gå? For omgivelsene er svaret ofte gitt: Forlat svikeren! Det betraktes nærmest som en plikt å kaste ut en partner som har vært utro. For en psykolog er det derimot ikke selvsagt hva man skal gjøre, og ikke enkelt å gi et godt svar.
Den sårede part kan bli knust hvis terapeuten ikke ubetinget gir sin helhjertede støtte til hans eller hennes opplevelse av situasjonen. Og den utro kan føle seg fordømt og sviktet dersom terapeuten ikke anerkjenner at han eller hun faktisk hadde sine grunner til å ha en affære. Dilemmaet må gripes an via en slags fasit, en trinnvis prosess, der den sårede part må få gråte, bebreide og rase, og den utro må hjelpes til å tåle det. Dette kan ta mye tid, og den utro må hjelpes til å forstå at anger, skam og bønn om tilgivelse ikke er nok til å roe den sårede parts hyperaktiverte tilknytningssystem og til å slå av personens fryktalarm. Først når den utro kan vise, gjennom ord, følelser og handling at han eller hun forstår til bunns den såredes smerte, når den utro er villig til å gjøre soningsofre, prioritere forholdet, ta initiativ til å snakke om det som skjedde og slutte med å si «kan vi ikke legge det bak oss», først da er det mulig for den sårede part å begynne å ta inn den utro partens følelser og beveggrunner for å være utro. Først da kan den utro part be om forståelse for sine handlinger. Og det springende punktet her er dette: Først da er det mulig for den sårede part å innse at han eller hun bidro til parforholdets vansker.
Hvis et par vil gjenreise parforholdet sitt etter utroskap, må begge anstrenge seg, begge må legge noe i potten. Det er dette som er så vanskelig for mange sårede parter, de vil ikke være med på at de var «medskyldige», men de fleste er det. Dette er ikke ment som en skjennepreken til de forlatte, men én ting må jeg si: Utroskap – også i sluttfasen av et forhold – oppleves kanskje som den største knekken, men bortvendthet, unnvikelse, ignorering, avvisning, stahet, vegring, kritikk, kjefting, håning og andre former for ødeleggende oppførsel i parforhold, er også svik. Mange er dårlige partnere, de svikter den andre på grunnleggende måter, men fordi de alltid har vært seksuelt trofaste, føler de at de har et moralsk overtak på den parten som har vært utro og synes de kan forsvare at det utelukkende er den utro som må gå i seg selv og sone til evig tid.
Jeg skrev et strengt svar til innsenderen den gangen. Etter å har redegjort for den utros plikt og ansvar, slik det er beskrevet ovenfor, ga jeg henne denne beskjeden:
Når din mann synes at forholdet deres har vært preget av avstand og at han selv har hatt det vondt, kommer du ingen vei med å fortelle ham at hans oppfatning ikke har gyldighet. Det nytter ikke å bestride sin partners opplevelse av sider ved forholdet. De eneste parene jeg har vært i stand til å hjelpe over en utroskapsgrøft, har vært par som etter hvert har maktet å utvise gjensidig empati, hvor begge har greid å anerkjenne den andres opplevelse av deres forhold. Der den utro rygger og vegrer seg og alltid går i forsvar, eller den sårede part fortsetter å pukke på den andres svik og sin egen uskyld i måned etter måned, slites forholdet ned til gommene. Den eneste fordelen med det, er at begge er så utmattet til slutt at bruddet blir en slags lettelse. Dere går i parterapi. Bruk anledningen til å samarbeide ordentlig om gjenreisningsprosjektet eller få hjelp av terapeuten til å avvikle forholdet.
Fjorten år etter at jeg skrev dette, er jeg fortsatt enig med meg selv. Brudd er ikke det verste som kan ramme et par, det er verre å ødelegge hverandres liv med bitterhet.
Kjærlighet er ikke nok. Den følelsen kommer og går.
«Avstand», begrunnet mannen i Aftenposten-innlegget sin utroskap med. Jeg vil tro at avstand snart er normalen i svært mange forhold. Ingen bør bli overrasket den dagen partneren seiler ut på en planke med en annen ved sin side. Jeg undrer meg ofte over den harde, tilbakelente og ofte sløve holdningen mange par har til hverandre – samtidig som de regner med at dette forholdet skal holde langt inn i alderdommen. All erfaring viser jo at det ikke gjør det! Skal mennesker greie å leve sammen i dag, uten de strenge rammene som holdt par og familier sammen i gammel tid, trengs en helt annen årvåkenhet og vilje. Mennesker som vil leve sammen, få barn sammen og gjøre store økonomiske investeringer sammen, må dyrke sin evne til selvransakelse, følelsesforståelse, overbærenhet og disiplinert lydhørhet overfor hverandres behov. Kjærlighet er ikke nok. Den følelsen kommer og går. For å makte å være et bra par, ikke bare et pliktpar, år ut og år inn, gjennom barnefødsler- og oppdragelse, jobbing og sure hverdager, trengs det jevnlig, oppriktig oppdatering av kontakten: «Hvordan har du/vi det? Greier vi oss her?»
Vender vi oss bort fra hverandre for lenge, og slipper vi hverandre for langt ut, kan vi ikke regne med at ekteskap og samboerforhold varer, og vi kan nesten regne det som sikkert at partneren – eller vi selv – vil søke bekreftelse et annet sted, når følelsen av å falme og svinne hen blir for stor. Vi trenger å kjenne at vi hører til, at vi er elsket og begjært, og vi må tåle at det blir forlangt ofre av oss, på kjærlighetens alter. I parforholdet skal vi være hverandres livsvitne, vi skal ikke la hverandres liv gå upåaktet hen. Gjør vi det, blir vi sårbare, for verden lar oss ikke være i fred. Den trenger seg på, gjennom medier, mennesker og våre egne drømmer og retter blikket vårt utover, til et annet sted der vi kan finne bekreftelse. Slik mister vi hverandre.