Se på vår terskel står, hvitkledd med lys i hår … Saanktaa Luuciia – Sanktaaa Luciiaaa.
Bak historien om den lysende, hvitkledde Lucia skjuler det seg en ganske grotesk historie om en ung jente som ble utsatt for nesten utenkelige grusomheter. Så hjerterå er fortellingen om henne, at du helst ikke vil kjenne til detaljene i historien som rosinene på de nybakte, safrangule lussekattene vitner om.
I norsk tradisjon fløt historien om den hellige Lucia, som gjorde alt for de fattige og forfulgte, sammen med hennes rake motsetning, nemlig Lussi, som romsterte rundt på årets mørkeste natt og skapte uro og ugreie både blant folk og dyr. På merkverdig vis smeltet de to skikkelsene sammen i tanken om at kanskje de mørke maktene ville holde seg unna hvis den eldste datteren i huset, hun måtte være ung og hun måtte være jomfru, gikk hvitkledd rundt i huset med brennende lys i hendene.
Lussi notte lange,
intet være bange.
Gud bevare gård og grunn,
fisk i vann og fugl i lund.
Intet være bange,
Lussi notte lange.
Mens de fleste i dag forbinder Sankta Lucia-feiringen med nybakte, gule lussekatter og koselig morgensang i barnehagen eller på sykehjemmet, var dagen fra gammelt av forbundet med uhygge og skrømt.
---
Lussekatter
Lussekatt: Trill tynne pølser av deigen og form dem som en S, pynt med en rosin i hver ende.
Gullvogn: Trill ut fem tynne pølser og rull dem sammen til sneglehus. Legg én av dem i midten og klem de fire andre rundt den. Pynt med en rosin midt i hver og du har en gullvogn med fire hjul.
Prestens hår: Trill ut fem tynne pølser og legg dem inntil hverandre i bue med en liten bøy, og en rosin, i hver ende av prestens hår.
Kirkeport: Trill ut og bøy fem tynne deigpølser til en port. Med en liten deigpølse nederst blir det en finfin port.
Lilje: Legg en deigpølse i bue med bøy nederst på begge endene.
---
Luciadagen har sitt opphav i den sicilianske helgenen St. Lucia fra Syrakus på Sicilia. 13. desember markerer hennes festdag i den katolske helgenkalenderen. Da legenden beveget seg nordover og Skandinavia ble kristnet, skjedde det som ofte skjer: helgenlegender blander seg med gamle hedenske skikker og gammel åsatro. St. Lucias festdag falt samtidig med Lussi Langnatt, eller Lussiferdi, som markerte årets lengste og mørkeste natt – ifølge den julianske kalender var 13. desember årets korteste dag. På primstaven var dagen avmerket med lys, bål, flamme eller et beger. I vår tid er dagen en del av adventstiden og juleforberedelsene. På Lucia-dagen er det tolv dager igjen til jul. Grovarbeidet skulle være ferdig. I gammel folketro var det denne natten åsgårdsreien kom rasende og herjet omkring, dyrene kunne snakke, vann ble til vin, og alskens vetter og trollpakk svinset rundt hushjørnene. Enkelte steder dukket også Lussi opp – en demonlignende figur som valset rundt denne natten, nærmest som en del av åsgårdsreien. Hun hadde rett og slett ingenting til felles med helgenen St. Lucia. Navnet ble snarere forbundet med selveste Lucifer, og i oppførsel lignet hun mer på Adams første kone Lilith, som i gammel sumerisk og jødisk tradisjon var en uregjerlig kvinneskikkelse som ville ligge øverst, ikke lot seg styre og dessuten var mor til de underjordiske. Uansett var det om å gjøre å holde mørket og trollpakket på avstand, det gjorde man best ved å brenne lys natten igjennom, gi dyrene ekstra fôr, og ikke minst var det viktig at en i huset måtte våke.
Da Norge ble reformert, ble samtlige helgener kastet ut av kirkerommene, men Lucia er en av de få som har sneket seg inn igjen i det protestantiske nord, riktignok ikke i kirkene, men i barnehagene og sykehjemmene er hun adventstidens lysende heltinne. Den luciafeiringen vi kjenner i skolen og barnehagen, kom hit via Sverige, og markeres ved at hvitkledde barn går i tog og synger sanger om den lysende Lucia som altså på vår terskel står, hvitkledd med lys i hår. Selv de minst religiøse foreldrene får klump i halsen og blanke øyne når småungene kommer stabbende, snurret i hvite lakener med juletreglitter rundt livet.
Sangene har trekk fra legenden om den unge jenta Lucia som led martyrdøden og stallgutten som var vitne til at hun ble drept. Stallgutten minnes i opptoget med stjernegutter i spisse hatter, og stjerne på pinne. Staffan stalledräng har også elementer fra historien om St. Stefan som ifølge legenden var stallgutt hos Herodes, og den første som så stjernen over Betlehem da han sto opp for å gi hestene vann. Det var Stefan som løp til Herodes og sa at en ny konge var født. I legenden beordrer Herodes Stefan steinet, men ifølge Apostlenes gjerninger ble ikke Stefan steinet før etter korsfestelsen omkring år 35. Uansett blir navnet stadig forbundet med den første kristne martyr. Slike sammenføyninger av ulike fortellinger som handler om noe av det samme, skjedde altså stadig etter som de kristne fortellingene bredte seg utover i middelalderen. Innholdet samstemmer helt til det kommer til tid og sted, kronologi eller andre mer faktiske kriterier. Fortellergleden var stor, og formålet var i utgangspunktet oppbyggelig, og det minst interessante spørsmålet du kan stille i møtet med disse fortellingene, er om det er sant.
Det hører også med til legenden at Herodes ikke trodde på stallgutten, og svarte at det at det skulle være født et kongebarn, var like lite sannsynlig som at den grillede kyllingen de nettopp hadde fått servert, skulle reise seg opp og gale. I det samme Herodes sa dette, gjorde kyllingen nettopp det, reiste seg fra fatet og gol: Christus natus est – Kristus er født. Hanen som galer og bevitner sannheten, er en gjenganger i flere ulike historier.
I Sverige var det stiftelsen Skansen i Stockholm, eierne av folkemuseet og folkeparken med samme navn, som begynte å feire Lucia i 1893, delvis basert på eldre katolske tradisjoner. I 1927 ble det første Lucia-toget arrangert av avisen Stockholms Dagblad. Støttet av lokalpresse spredte luciatogene seg over hele Sverige. De fleste større byer kroner på denne dagen sin egen Lucia, og en stor Lucia-konsert finner sted i Globen i Stockholm. Der danner flere musikkskoler et gigantisk Lucia-tog med 1200 deltagere, som ifølge Guinness Rekordbok er verdens lengste. Et eget Lucia-tog arrangeres også for nobelprisvinnerne, som får sine priser overrakt tre dager før.
I den katolske helgenkalenderen ble den hellige Lucia født omkring år 285, i Syrakus på Sicilia. Hennes martyrdød blir gjerne tidfestet omkring år 304 og koblet sammen med keiser Diokletians (284–305) nådeløse kristenforfølgelse. Spor etter legenden og Lucias minnedag går tilbake til 400-tallet, og som kirkens feirede jomfrumartyr er hun til og med en av de få kvinnelige helgener som opptrer i pave Gregor I den stores (590–604) kanon. Hun minnes også i de eldste martyrologiene som Martyrologium Romanum og Hieronymus' Martyrologium.
Legenden forteller at Lucia vokste opp som datter av rike foreldre, faren hadde romersk bakgrunn, men døde da Lucia var ung. Moren Eutychia tok seg av oppdragelsen. Hennes navn tyder på at hun kanskje var av gresk herkomst. Allerede som barn hadde Lucia i all hemmelighet avlagt evig kyskhetsløfte og planlagt å gi alt sitt jordiske gods, det vil si medgiften, til de fattige og forfulgte. For å bære mat og hjelp med begge hender, ned til flyktningene i de mørke katakombene, hadde hun festet lys på hodet. Ettersom de kristne ble forfulgt på nådeløst vis, måtte hennes vennlighet holdes hemmelig. Ikke engang moren kjente til Lucias fromme, hemmelighetsfulle liv, derfor hadde hun lovet bort sin vakre datter til en adelig, ung romer. Den unge mannen ble ifølge legenden skjebnesvangert forelsket i Lucias uvanlig vakre øyne. Ettersom hun hadde helt andre planer for livet sitt, og på ingen måte ville ha den unge hedningens gunst, rev hun ut øynene sine og sendte dem til ham på et fat. I enkelte versjoner førte dette til at han lot seg kristne, i andre versjoner ble han fornærmet, sint og slem. Lucia fikk imidlertid igjen for sitt offer, for forsynet utstyrte henne med et par enda vakrere øyne enn de hun hadde revet ut.
Mens datteren ba til Gud om å unnslippe forlovelsen, ble moren alvorlig syk, etter å ha lidd av en slags blødninger som ingen lege kunne helbrede. Lucia overtalte henne til å reise på pilegrimsferd til Catania, litt nord for Syrakus, for å besøke graven til den hellige jomfru og martyr Agathe, som var blitt drept 52 år tidligere under keiser Decius’ (249–51) kristenforfølgelser. Da mor og datter kom frem til kirken i Catania for å be om morens helbred, handlet gudstjenesten akkurat den dagen om evangelieteksten der Jesus helbreder en kvinne med blødninger. Så viste Agathe seg for Lucia og sa: «Min søster, du som er en ung pike som elsker Gud, hvorfor ber du til meg om noe du selv straks kan gjøre for din mor? Gjennom din tro har du helbredet henne!»
---
Lucia
Kilder: Katolsk.no, Store norske leksikon
---
Som takk for dette miraklet ga moren Lucia lov til å leve ugift og tilgivelse for å selge unna medgiften for å hjelpe de fattige. Men den forsmådde brudgommen følte seg så krenket at han i såret stolthet anga Lucia til keiser Diokletians stattholder på Sicilia, Pascasius. Han sladret og anga henne videre fordi hun som en kristen handlet i strid med de keiserlige lovene. Dette skjedde i år 303, som var det blodigste året i keiserens kristenforfølgelse. Lucia ble fengslet og torturert, men sto standhaftig imot og klaget ikke. Til slutt ble hun dømt «ad lupanare», til å sendes til et bordell som straff. Der skulle hun miste sin jomfruelige kyskhet, og Den Hellige Ånd, som hun strålende hadde fortalt dommeren at opplyste og vernet henne, skulle forlate henne. Til allmenn forlystelse og spott og spe skulle Lucia fraktes gjennom byen på en oksekjerre.
Men så skjedde det mirakuløse at ikke en gang tusen mann og flere okser klarte å rikke den vakre jomfruen. Stattholder Pascasius ble rasende og ga ordre om å samle ved rundt føttene hennes for å brenne henne levende. Igjen ble hun berget av Gud. Ilden ville ikke brenne henne. Stadig mer rasende helte stattholderen tjære, kvae og kokende olje over henne, men den fromme, vakre Lucia forble uskadd. Til slutt ble stattholderen redd, og dømte henne til døden ved sverdet. Men selv ikke da bødlene kjørte et sverd ned i halsen på henne døde hun med det samme. Hun levde lenge nok til at presten rakk å komme og gi henne den siste velsignelsen. Først etter å ha forutsagt hvilken straff som skulle møte Pascasius, at kristenforfølgelsen snart ville ta slutt, at keiser Diokletians regjeringstid snart var over og at hans medregent i vest, Maximian Herkules, ville dø – først da døde Lucia.
Den grufulle historien om den unge, vakre jomfruen som ble utsatt for så mye ondskap, har overlevd gjennom århundrene som en oppbyggelig fortelling. Detaljene er som så ofte smeltet sammen med lignende skildringer av jomfruers martyrdød.
Lucias navn er imidlertid uomgjengelig forbundet med forestillingen om lys, det latinske ordet lux, som betyr lys, italiensk luce var kanskje også en grunn til at hun ble skytshelgen for synet – og beskytter for de svaksynte. Gjennom hele middelalderen ble hun påkalt for å helbrede øyesykdommer. I den berømte legendesamlingen Legenda Aurea er det dessuten føyet til om Lucia at selve lysets natur er slik at når man ser det, ser man at alt ved det er vakkert. Og selv når lyset strømmer gjennom noe mørkt eller urent, forblir det ubesudlet, lyst og rent, det bøyer ikke av, og det kan tilbakelegge en veldig stor avstand uten å nøle eller tape tid. Følgelig må vi forstå at den hellige Lucias renhet og skjønnhet var uten lyte, og som lyset styrte hun sin vei rett mot Gud uten å la seg avspore.
I nyere tids Lucia-feiring er all denne hvite renheten og lyset overført, eller hentet opp i de hvitkledde, lysbærende skikkelsene som kommer tuslende i mørke, skandinaviske vintermorgener. Det dramatiske tilleggsstoffet om de vakre øynene som ble revet ut, og som gjorde henne til helgen for svaksynte og øyensykdommer, blir ikke så ofte og gjerne omtalt, men de er i kirkekunsten fremstilt ved at hun bærer et fat med to øyne på. Og de sorte rosinene som pynter de nybakte lussekattene, er avtrykk etter historien om de vakre, mørke øynene som hun rev ut og sendte på et fat til den forsmådde beileren.