I.
Riksteatret setter i høst opp Gjengangere – et familiedrama i tre akter som kom ut i 1881. Nå spiller vi Ibsen igjen. Hva er det med Henrik Ibsen? Ett av svarene er at Ibsens verker løfter frem ubevisste drivkrefter i menneskesinnet. I spesiell grad er dette tilfelle i Gjengangere – slik selve tittelen antyder. Dramaet blottlegger uoppgjort fortid skjult bak plettfrie fasader. Beveggrunner som personene selv ikke har vært klar over, åpenbares – lag for lag.
Et sentralt motiv i Gjengangere er foreldres makt. Far og mor påvirker oss – selv om vi søker å fri oss fra deres innflytelse. Utgangspunktet i dramaet er likheten mellom avdøde kammerherre Alving og Osvald, far og sønn. Ikke bare er de fysisk like de to. De deler også temperament og karaktertrekk. Begge har en livsnytende holdning og en utsvevende livsførsel. Som far så sønn. Mor, Helene Alving, har søkt å beskytte Osvald mot innflytelsen fra den «ryggesløse» faren ved å sende ham på kostskole i Paris, syv år gammel. Selv om far og sønn ikke har vært sammen siden da, går kammerherren igjen i sønnen.
Far og sønn har samme livsglade lynne – samme natur. I tillegg kan vi anta at Osvald – ubevisst – har identifisert seg med sin far. Han minnes hvordan faren i en lystig stund tok ham på fanget og lot ham røyke sin pipe: Røg, gut, sa' han, – røg dygtigt, gut! Osvald røyker alt han kan, og blir kvalm. Et negativt minne om en uansvarlig far – slik blir det ofte tolket. Men, uttrykker ikke episoden samtidig en tilknytning? En far som løfter sønnen til seg – muntert, godslig – og lærer ham hvordan man er mann i verden? Lynne og identifikasjon – begge uttrykker psykologisk arv, kraftfull og bestemmende. Slik Osvald uttrykker det: Den sygdom jeg har fåt som arvelod, den – den sidder her inne. En gjenganger har tatt makten, til tross for alle forsøk på å bli kvitt ham.
Hovedplottet i dramaet er Helene Alvings møte med gjengangere i eget liv. I sin tid forsøkte hun å bryte ut av ekteskapet med kammerherre Alving, men lot seg overtale til å vende tilbake av moralens vokter, pastor Manders. Hun følte seg tvunget til å følge pligtens vej. Inntil Alvings død levde ektefellene i et samliv som var lite annet enn en overdækket afgrund. Nå er det tid for oppgjør med plikt og konvensjonelle tenkemåter. Parallelt pågår en personlig erkjennelsesprosess.
Psykoanalysen er en metode som søker å oppspore, beskrive og navngi gjengangere i individets liv – først og fremst slike som opererer på ubevisst nivå. Hva er gjengangerne i Helene Alvings sinn? For å svare psykoanalytisk må vi ta utgangspunkt i begrepet konflikt. Helene Alving er en kvinne som har fulgt foreldre og autoriteters krav. Det var moren og tantene som ønsket at hun giftet seg med Alving – et «godt parti». Samtidig er hun selv, med en del av seg, identifisert med det anstendige og respektable. Nå har hun viet sitt liv til å reise et «asyl» som æresminne over den avdøde kammerherren. For all tid skal sporene av hans tøylesløse liv dekkes over. Samtidig leser hun moderne bøker. Noe i henne lengter etter selvstendighet og gjør opprør mot tradisjonelle tenkemåter. Frihetstrang står imot plikt – de motstridende impulsene har ikke funnet noen løsning i Helene Alvings liv.
Ekteskapet med Alving kan leses som uttrykk for den ubevisste konflikten. Mannen hun har valgt, beskrives som «ryggesløs», men er samtidig munter og fri. Ved å drikke og ha andre kvinner svikter Alving, og dette er en åpenbar grunn til at ekteskapet ble ulykkelig. Samtidig antyder teksten mer komplekse årsaker: Jeg bragte heller ikke søndagsvejr ind i hans hjem. [….]. – Jeg er ræd, jeg har gjort hjemmet uudholdeligt for din stakkars far, Osvald. Helene Alving erkjenner slik at hun selv kan ha bidratt til at den livsglade ektefellen søkte ut av hjemmet. Er det i henne en angst for å gi seg hen til lyst og begjær? Aner vi et snev av misunnelse overfor en som tillater seg noe hun ubevisst frykter i seg selv?
Uansett – gjennom sin livsførsel krenker kammerherren hennes selvrespekt. Hun tåler det utålelige: … måtte gjøre meg til selskabsbror i hans lønlige svirelag oppe på kammeret […] måttet klinke og drikke med ham, høre på hans utérlige sanseløse snak, har måttet kæmpe nævekampe med ham for at få slæbt ham i seng -. Vi fornemmer hvordan Helene Alving har nedverdiget seg og handlet slik at det underminerer selvrespekten hennes. Når utroskapen så også finner sted innenfor husets vegger, og kammerherren forfører husets tjenestepike, går det over en grense: da den siste forhånelse kom til; da min egen tjenestepige. Da kommer hatet: Og så tog jeg magten i huset – hele magten – både over ham og alt det øvrige. For nu havde jeg våben imod ham, ser De; han turde ikke kny. Den gang var det Osvald ble sat ud. Helene Alving overtar – i hatets regi. Hat avler hevntrang – og fruens hevn er grusom: Syvårige Osvald sendes bort og ser etter dette aldri sin far igjen.
I psykoanalytisk perspektiv er individets forståelse av seg selv ofte uttrykk for selvbedrag. Det å sende bort sønnen ser Helene Alving som en kjærlig handling – han skal beskyttes mot farens dårlige innflytelse. Det hun ikke erkjenner, er egen hevntrang – hvordan hun gjennom dette straffer ektefellen, som en moderne Medea. Et av hevnens uttrykk er å hevde eksklusiv eiendomsrett til sønnen. Faren skal ikke få noe av Osvald og sønnen skal ikke få noe av faren. Osvald skal være bare hennes. Asylet fru Alving reiser som æresminne over ektefellen er bygget for formuen han etterlot seg. Hensikten er at Osvald ikke skal arve noe etter sin far: Jeg vilde ikke at Osvald, min egen gut, skulde ta nogetsomhelst i arv etter sin far. […] Min søn skal ha' alting fra mig, skal han.» Slik «nulles» faren – en ikke ukjent kvinnelig hevnstrategi.
Hevnen rammer samtidig sønnen. I tiden på kostskolen mottar Osvald en rekke brev fra sin mor, som alle beskriver faren i idealiserte vendinger. På denne måten fratas han ikke bare en oppvekst med faren sin. Han berøves også muligheten for å få et realistisk bilde av faren. Kammerherren er en mann med samme livsnytende og vitale holdning som han selv. Begge føler stengselen ved et trangt, provinsielt miljø som ser arbeid som en forbandelse og en syndestraf og livet som noget jammerligt noget. Ved å få et falskt bilde av faren mister Osvald muligheten for gjenkjennelse og positiv identifikasjon med en som er som han selv. Samtidig kan vi anta at selvfordømmelsen over livsførselen som har gjort ham syk (Dette jublende, lyksalige ungdomsliv med kammeraterne skulde jeg afholdt mig fra. [….] Min egen ubesindigheds skyld) er hardere enn den kunne ha vært om moren ikke hadde løyet.
Helene Alving erkjenner heller ikke at hun ved å sende Osvald bort selv avviser ham. Han berøves også sin mors varme.
Fru Alvings forestilling om at hun selv og hennes «kjære eneste gutt» nå skal begynne et nytt liv sammen, er et selvbedrag. Møtet med realiteten er dramaets tragiske høydepunkt. Gang på gang nekter moren å høre på den fortvilte sønnens fortelling om sin sykdom. En etter en faller illusjonene. Ikke bare er tanken om sønnens kjærlighet til en far han «aldri har kjent» et bedrag. Holder du virkelig fast ved den overtro, du, som er så oplyst forresten? ironiserer Osvald. Heller ikke kan hun ta for gitt at sønnen elsker henne: for jeg ser det nok; jeg har dig ikke.
Hun kan nok vedgå at hennes ekteskap ble en ulykke. At hun ved å avvise sønnen har mistet ham, kan hun imidlertid ikke erkjenne. Osvalds ord er harde: Jeg har ikke bedt deg om livet. Og hva er det for slags liv, du har givet mig? Jeg vil ikke ha' det! Vi aner en undertekst: Hvorfor tok du far fra meg? Hvorfor ga du meg ikke en mors kjærlighet? I Osvalds desperate Mor, gi' mig solen høres et rop om en varme han aldri fikk. Gjengangere belyser slik hvordan en mors hat og hevngjerrighet kan overstyre omtanken for et barn – et tabubelagt motiv.
Ibsen anskueliggjør også det fåfengte i å fornekte realiteten, i dramaet illustrert gjennom asylet. Asylet reises, sier fruen, for å dekke over mannens uanstendige livsførsel – for å hedre det ideale. Fra psykoanalytisk synsvinkel kan asylet betraktes som et forsvar også mot hennes egne ubevisste motiver. Ordet «asyl» betyr fristed. Det representerer et tilfluktssted for uantakelige hevntanker og eget livs misere. En psykoanalytiker vil si fortrengning. Men asylet brenner. Forsvarsverket går opp i flammer og alt kommer for en dag. Sannheten vil alltid innhente deg.
II.
Men jeg tror næsten, vi er gengangere allesammen, pastor Manders. Det er ikke bare det, vi har arvet fra far og mor, som går igen i os. Det er alleslags gamle afdøde meninger og alskens gammel afdød tro og sligt noget. Det er ikke levende i os; men det sidder i alligevel og vi kan ikke bli’ det kvit.
Hvorfor blir vi ikke kvitt gjengangerne? I tillegg til driftene seksualitet og aggresjon er menneskebarnet født med grunnleggende behov for å føle seg elsket og verdsatt, for å føle seg trygt tilknyttet og bekreftet. Kanskje mer enn noe har barnet behov for å bli møtt med varme. Behovene utgjør krefter som uopphørlig kommer i konflikt med begrensninger og innskrenkninger slik de blir formidlet gjennom kultur, miljø og nære relasjoner. Gjennom den psykologiske mekanismen identifisering tar barnet opp i seg foreldrenes verdier og holdninger. Ikke minst tar de opp i seg foreldrenes væremåte – som uttrykker hvordan det er å være i verden, hva som går an og hva man skal skamme seg for. Foreldrenes stemmer – sinte, myke, harde, varme – tas inn og blir en del av barnet selv.
Fars misbilligende blikk eller mors lidende ansikt flytter inn og lever videre som et slags indre galleri. Disse fortidige spor aktualiseres og repeteres i nåtiden – som automatiserte mønstre.
For å svare Helene Alving: Når vi ikke blir kvitt avdøde meninger og forslitte verdier, er det fordi de er blitt en del av individets karakter. Gjengangerne er på plass!