---
Midt i debatten
Øyvind Østerud er professor i statsvitenskap.
Anklages av filosofiprofessor Herman Cappelen i et innlegg på morgenbladet.no for fremmedfrykt.
Dette etter at Østerud startet en debatt om hvorvidt internasjonaliseringen av universitetene kan ha gått for langt.
---
– Språkfilosofen Herman Cappelen reagerer kraftig på at Det Norske Videnskaps-Akademi (DNVA) neste uke skal debattere spørsmålet «Hvor mange internasjonale forskere tåler Norge?». Han mener ditt innlegg i Aftenposten, som startet debatten DNVA nå tar tak i, er «villedet og moralsk forkastelig» og at debatten er «direkte uttrykk for fremmedfrykt».
– Det er nesten ikke til å fatte at han skriver noe slikt. Jeg er ikke opptatt av hvor folk kommer fra, men av hva de kan. Mange utlendinger er gode i norsk, og dette dreier seg ikke om dem. Heller ikke om at hvorvidt vi skal ha et visst innslag av forskere som ikke kan norsk ved universitetene. Spørsmålet er om det går en grense et sted. Norske universiteter har ett stort fortrinn i den internasjonale konkurransen, og det er et at vi har kompetanse i nordiske emner og samfunnsforhold. Jeg mener det er selvskading å oppgi dette fortrinnet.
Vil du lese Herman Cappelens innlegg først? Her finner du det.
– Å spørre om det er for mye internasjonalisering ved norske universiteter er ifølge Cappelen «egentlig» å spørre om det er for mange innvandrere ved norske universiteter?
– Han har misforstått. Dette handler om hva de vi ansetter skal beherske, altså om kompetanse. Jeg har hatt utenlandske kolleger i hele mitt liv, og det har vært veldig bra. Men etter hvert kan de bli så mange at det ikke lenger fungerer, blant annet fordi arbeidsdelingen innad blir vanskelig. Stadig flere kan ikke rette eksamensbesvarelser eller delta i komiteer. Utad kan de ikke formidle, holde foredrag, sitte i utvalg, svare på henvendelser eller følge med i samfunnsdebatten. Dette handler ikke om å stenge grensene, men om selve begrunnelsen for at universitetene våre ligger i Norge, og ikke hvor som helst. Dette er samfunnsinstitusjoner.
– Du bruker «samme type argumentasjon som fremmedhatere generelt gjør», skriver Cappelen. «Det er den samme frykt som ligger under brexit i Storbritannia, Trumps seier i USA og nasjonalisme i Polen og Ungarn»?
– Det er helt absurd. Jeg skjønner nesten ikke hvordan han får det til.
– Men har du forståelse for at internasjonale forskere kan føle seg tråkket på eller tilsidesatt i debatten om internasjonalisering?
– Jo, hvis de ikke har fått med seg hele debatten. Til noen av dem som engasjerer seg har jeg lyst til å si: «Dette ikke gjelder deg.» Problemet oppstår når de som ikke behersker godt norsk etter hvert dominerer i flere fag. Denne typen internasjonalisering er ikke noe problem i rene forskningsmiljøer, slik som sentrene for fremragende forskning.
– Mange har reagert på hvordan DNVA presenterer debatten, og på at ingen internasjonale forskere er med i panelet.
– Det kan jeg skjønne. Jeg tror ikke jeg ville ha laget den overskriften.
– Kan diskriminering av internasjonale søkere også være et problem. For eksempel ved at utlysninger dulgt skreddersys norske kandidater?
– Ja, det kan man lure på. Enhver politikk på dette feltet har omkostninger. Vi må finne en balanse som åpner for søknader fra utlandet samtidig som vi ivaretar kompetanse på norske forhold.
– Debatten pågår nå også på Høgskolen i Oslo og Akershus, der rektor Curt Rice vil at alle stillinger skal utlyses internasjonalt og at det ikke skal være krav til norskkunnskaper ved ansettelsestidspunktet.
– Jeg tror problemet er enda mer akutt på høyskolene, siden de er mer direkte yrkesrettet og skal utdanner folk til norsk arbeidsliv. Mitt hovedpoeng er at vi må tenke gjennom en strategi for å møte disse utfordringene, og at det haster. For dette går ekstremt fort. Kommer denne formen for internasjonalisering for langt, er det for sent.