På kanten av Europa

Den greske journalisten Viktoria Dendrinou finner tid til en kaffe med meg på en av de mange kafeene i Brussel – byen som er like mye hovedstad og internasjonalt forvaltningssted som den er en metafor på europeisk sentralmakt, både for entusiaster og skeptikere. Her jobber Dendrinou som journalist for greske medier, akkurat som Eleni Varvitsioti gjør. Sammen kom de nylig ut med boken The Last Bluff, som forteller om de dramatiske månedene i 2015, mellom Syrizas maktovertagelse i Hellas frem til den motvillige underskrivingen av landets siste gjeldsavtale.

For den som trodde at Hellas aldri egentlig risikerte å bli presset ut av eurovalutaen den gang, er boken en uhyggelig vekker. Det var så nære på som det er mulig å komme. Boken til de to har et enormt kildetilfang, og personer på høyeste nivå i EU-systemet og i politisk ledelse i de ulike medlemsstatene har villig latt seg intervjue. Dendrinou forklarer denne meddelsomheten fra de involverte med at de trolig har hatt et behov for å komme ulike spekulasjoner i rette.

For de av oss som fulgte de dramatiske månedene tett den gang, fungerer boken også som en interessant oppfriskning av korttidsminnet, på noe tryggere avstand nå som den verste katastrofen for lengst er avverget (ingen spår lenger at Hellas skal ut av euroen, eller at fellesvalutaen skal kollapse). Noen opplysninger i boken var kjent, andre mistenkt – som hvor intenst EUs topper mislikte den karakteristiske greske finansministeren i MC-klær, Yanis Varoufakis.

Mest betenkelig er det kanskje å lese om hvordan EU helt siden finanskrisen gjorde forberedelser for eventuell gresk uttreden av eurosamarbeidet, i en hemmeligstemplet plan med svært begrenset tilgang. Planen ble opprinnelig utformet i 2012 og hadde til å begynne med kodenavnet «Kroatia», som etter hvert måtte skiftes til «Albania» ettersom førstnevnte ble EU-medlem i mellomtiden.

Det kan virke litt som en fjern og vond drøm man har fortrengt, da gresk økonomi sådde splid mellom de finansielt mer robuste statene i nord og de gjeldstyngede landene i sør. I tyske magasiner ble gudinnen Afrodite retusjert så hun viste fingeren til verden. Finske politikere snakket om å ikke ville «plukke opp nattklubbregningen» for grekerne. Syriza hadde riktignok mange sympatisører over hele kontinentet, men ikke på EUs toppnivå, hvor løftene om å «rive i stykker gjeldsavtalene» ble sett på som en livsfarlig presedens for andre stater med for høy lånegrad.

Hele det greske gjeldsdramaet pågikk mens flyktningkrisen tiltok i styrke, den gang – som nå – med Hellas som begivenhetenes sentrum som transittland for migrasjon. Inntil den pågående brexit-prosessen, må dette ha vært den største skakingen av EU-fundamentet, og boken burde studeres av alle med interesse for EU og europeisk politikk.

Som Financial Times er inne på i sin omtale av boken, er etterlatt inntrykk amatørskap fra gresk side. Kanskje spesielt hos den kortvarige finansministeren Yanis Varoufakis, men også statsminister Alexis Tsipras. Slik boken forklarer, klarte de viktigste aktørene i Brussel å splitte den greske regjeringen, drive Varoufakis ut over sidelinjen, og guide Tsipras vekk fra sitt opprinnelige radikale program. Skal vi tro forfatterne, er det kommisjonspresident Jean-Claude Junckers og, til en viss grad, Angela Merkels soft-spot for Hellas som gjorde at en verre katastrofe ble avverget.

Det er også åpenbart at Syriza overvurderte sin forhandlingsposisjon overfor kreditorene. Da Tsipras omsider ble statsminister, hadde EU rukket å gjøre forberedelser etter finanskrisen, og var ikke lenger like engstelige for konsekvensene av mislighold av gresk statsgjeld. Det var kun det politiske signalet med en «grexit» fra euroen som vakte en viss bekymring, men ikke mer enn at den mektige tyske finansminister Wolfgang Schäuble faktisk ønsket seg nettopp dette som et midlertidig tiltak.

Selv om det er gått få år, er EU i dag i en svært annen posisjon enn under det greske grexit-dramaet. Brexit er én ting, men de rådende store partigruppene, slik som EPP, har ikke lenger den samme makten som før. Merkel opplever regjeringsslitasje hjemme i Tyskland, og forholdet til USA er blitt mer anstrengt. Innen den konservative partigruppen er – ironisk nok – Hellas én av suksesshistoriene, etter den klare valgseieren til Nytt Demokrati tidligere i år.

Uansett er problemene langt fra løst. Som Economist nylig skrev, er eksisterende innsparingsavtale for Hellas fullstendig urealistisk, både i nedbetalingsplan og reformkrav. Like fullt er det ikke noen anledning for å diskutere gjeldslettelse før i 2032. Det er lang tid, med tanke på at selv IMF innrømmer at noe må gjøres med gjeldsbyrden.

Noe av lærdommen fra The Last Bluff er hvordan EU klarte å stanse greske radikale ambisjoner gjennom å opptre med samlet front (noe, for øvrig, også britene har kunnet erfare de tre siste årene). For noe av EUs effektivitet besto i en sterk toppstyring, sier Dendrinou da jeg møter henne i Brussel.

«Det er påfallende hvor få mennesker som egentlig avgjør de viktigste spørsmålene i EU, i siste instans. Alt avgjøres av en seks-syv personer.»

Spørsmålet er derfor ikke bare om hvordan den greske økonomien vil se ut i de neste ti årene, men om EU vil være i stand til å møte sin neste krise like effektivt.