---
Jussens helter
Hans Petter Graver presenterer tolv jurister som valgte å følge sin samvittighet fremfor å leve opp til systemets krav. Tekstene kan leses i fullversjon på Juridika Innsikt.
---
«Når rettens lås åpnes med de gale nøklene, stiger uferden over dørstokken», skrev den svenske redaktøren Torgny Segerstedt da de norske høyesterettsdommerne gikk av i 1940. Ikke lenge etter sendte svenske domstoler 60 norske sjøfolk i døden og flere hundre i tysk fangenskap. Kun én enslig dommer sto imot: Tingrettsdommer Andreas Cervin hindret egenhendig Hitler i å slå kloa i den norske flåten i Göteborg.
Dommeren i Göteborg kom gjennom sitt arbeid i befatning med den delen av krigen hvor Norge virkelig spilte en rolle. Norges utvilsomt viktigste bidrag til kampen mot nazismen var innsatsen til norske sjøfolk og skip i den norske handelsflåten. Den norske handelsflåtens betydning for krigen er sagt å tilsvare en million soldater. Det var et stort bidrag fra et lite land.
Da tyskerne angrep Norge våren 1940, var handelsflåten et av målene. Den norske flåten var spredt over hele verden. 42 norske skip var likevel ikke lenger unna enn i det nøytrale Sverige. Siden tyskerne kontrollerte Skagerrak, kunne disse skipene ikke uten videre ta seg over til Storbritannia.
De første ukene var preget av usikkerhet. Ville hele Norge falle og Kongen og regjeringen komme under tyskerne? Hva ville i så fall skje med den norske flåten? En av regjeringens viktigste oppgaver ble å arbeide for å hindre at flåten falt i tyskernes hender. Regjeringen inngikk avtale med britene, kunngjort 15. april, om krigs- og sjøforsikring av de norske skipene. Skipene skulle følge allierte anvisninger. Den 22. april ble provisorisk anordning kunngjort med en som overførte bruksretten til alle norske skip fra rederne til regjeringen. Samtidig ble NORTRASHIP – The Norwegian Shipping and Trade Mission – etablert. Den 18. mai 1940 kom en ny provisorisk anordning om rekvisisjon av skip og skipsbygningskontrakter mot erstatning.
Tyskerne la press på norske redere for å få dem til å ta skipene hjem til Norge. Søndag 21. september ble de tre norske redere Yngvar Aaby, Axel C. Eitzen og Alf Mohn innkalt til Reichskommissariat. Tyskerne forlangte at redere med skip i Sverige skulle gi et svensk advokatfirma prosessfullmakt til å ta de nødvendige rettslige skritt for å hindre skipenes avgang fra svensk havn. Rederne innvendte at de ikke lenger hadde noen rettslig beføyelse til å disponere over skipene, og at tyskernes krav var folkerettsstridig. Tyskerne svarte at de som nektet, ville bli arrestert og sendt til konsentrasjonsleir i Tyskland, og deres formue og hus ville bli konfiskert med den følge det ville få for deres familier.
Først ute for å få tysk kontroll over skipene var skipsreder Johan Stenersen. Han var medlem av NS. Stenersen innga en begjæring om arrest i skipet til namsretten (överexekutor i Göteborg). Den norske og den britiske regjeringen gjorde gjeldende immunitet. De argumenterte at det etter den norske rekvisisjonen, og avtalen mellom Norge og Storbritannia, dreide seg om et statsskip til statsformål. Immunitet for slike skip mot arrest i fremmede domstoler var og er sikker folkerett. Namsretten tok saken opp til full behandling og avslo 24. september arrestbegjæringen. Avslaget ble påklaget til Göta Hovrett som besluttet midlertidig arrest 30. september inntil retten kunne behandle saken i sin fulle bredde.
Samtidig med saken foregikk en diplomatisk aktivitet mellom svenske og tyske myndigheter. Den svenske chargé d’affaires i Berlin ble innkalt til utenriksminister Ribbentrop og fortalt at tyskerne ville anse det som en fiendtlig handling mot Tyskland om svenskene lot de norske båtene gå mot England. Dette hadde virkning. Tyske diplomater i Sverige telegraferte kort tid etter til Berlin om at svensk UD hadde tatt telefonisk kontakt med dommeren for å overbevise ham om å ta arrest i båtene. Da sakene ble behandlet i hovrätten, hadde retten flere konferanser med utenriksdepartementet, og sjefen for rettsavdelingen i departementet, utrikesråd Gösta Engzell, reiste fra Stockholm til Jönköping, hvor hovrätten hadde sitt sete, i sakens anledning.
Den 21. oktober avsa hovrätten sin kjennelse. Her avgjorde den at det forhold at skipet var overlatt til den britiske regjeringen, ikke utgjorde noe hinder mot at det ble tatt arrest i det. Med dette ble saken sendt tilbake til namsretten i Göteborg til ny behandling. Umiddelbart etter denne avgjørelsen innga tyskerne på vegne av de norske rederne stevning mot den britiske regjeringen og mot de aktuelle skipsførerne om disposisjonsretten over i alt 13 skip. Skipene blir siden kjent som Kvarstad-båtene.
Her er det vår helt i denne historien trer inn på banen. Dommeren i namsretten som fikk disse sakene til behandling, var overexekutor, rådmann (tingrettsdommer) Andreas Cervin. Cervin ble født 31. oktober 1888 som eldst av 16 søsken. Hans far var prost, kjent for å være både streng og stridbar. Cervin arvet sin fars egenskaper. Utenom jussen er han mest kjent for sin olympiske gullmedalje fra OL i London i 1908, der han deltok på det svenske turnlaget som tok gull i lagkonkurransen i turn.
Cervin ble utsatt for press, både fra lederen i domstolen og fra statens representanter i UD i Stockholm. Han skriver i sin selvbiografi:
«Regjeringen hadde sine tentakler ute for å søke å få oss til å innse hvor viktige avgjørelsene var, hva de betydde for vårt lands forsyninger og hvordan forsyningene kunne bli kuttet om det ikke ble truffet avgjørelse i overensstemmelse med tyskernes ønsker. Her nede i Göteborg opererte statsråd Rosander i telefonene våre, og i Jönköping opptrådte utenriksråden, forhenværende dommer Engzell.»
En beslutning av en namsrett om ikke å ta arrest bare på grunnlag av en begjæring fra saksøkeren, men å henvise saken til en full behandling, kunne etter gjeldende svenske prosessregler ikke overprøves. Da det ble klart for de svenske myndighetene at Cervin i Göteborg ikke ville innvilge arrest, ble loven endret igjennom en hasteprosess. Begjæringene om arrest ble inngitt til Cervin 25. oktober. Cervin traff sine beslutninger 27. oktober og 31. oktober. Loven ble vedtatt av Riksdagen 29. oktober. Lovendringen fikk kallenavnet «Lex Cervin». Selv om svenske myndigheter argumenterte med at en slik lovendring hadde vært på trappene lenge, viser navnet hvordan dette ble oppfattet i samtiden. Timingen taler også for seg.
Nå ble det altså innført en klagerett på disse beslutningene. Dette gjorde det mulig å komme utenom en gjenstridig lokal dommer. Og det sikret fremfor alt at de norske båtene kunne ligge i beslag i påvente av utfallet av en lang rettsprosess. Slik ble det også. Cervins beslutninger om ikke å ta skipene i arrest ble umiddelbart påklaget til hovrätten, som lynraskt fattet beslutning om arrest neste dag.
Hovrättens beslutning var midlertidig, og gjaldt inntil domstolene hadde rukket å behandle begjæringene etter en kontradiktorisk prosess hvor begge parter var kommet til orde. Cervin innhentet uttalelse fra kapteinene og avsa etter dette en ny kjennelse hvor arrest ble nektet. Han begrunnet dette med at skipene var overtatt av den norske regjeringen i medhold av den provisoriske anordningen av mai 1940, og at det dermed dreide seg om statsskip. Han viste også til erklæringene fra den norske og den britiske regjeringen om at de skulle brukes til krigsformål og ikke til kommersielle formål. Skipene var dermed immune mot arrest. Samtidig opphevet han den midlertidige arresten som hovrätten hadde fastsatt.
Etter beslutningen til Cervin skulle skipene være klare til å gå. Men da grep tollmyndighetene inn og nektet tollklarering. Havnemyndighetene var dessuten beleilig utilgjengelige for å utstede de nødvendige passersedlene til skipene. Dette ga tyskerne tid til å anke avslaget inn for Hovrätten.
Hovrätten innvilget på ny midlertidig arrest i påvente av sin behandling av saken. Da den endelige dommen i Hovrätten falt etter noen uker, fikk tyskerne fullt medhold, og den britiske og den norske regjeringens krav om immunitet ble avvist. Retten ga ingen annen begrunnelse enn at «rederiet må anses å ha sannsynliggjort sitt krav om bedre rett til fartøyet». Dommerne fant ikke bryet verdt å gå inn på spørsmålet om fullmaktene fra de norske rederne var avgitt under tvang, og at flere av rederne satt i tysk fengsel mens saken pågikk, selv om dette ble gjort kjent for retten under sakens behandling.
Etter dette så mulighetene for å seile skipene ut i ly av vintermørket ut til å være tapt. Den eneste utveien for den norske og den britiske regjeringen var å anke saken til Högsta Domstolen, hvilket de gjorde 15. desember. I sin dom avgjorde Högsta Domstolen at skipene hadde immunitet, og arrestene ble opphevet 17. mars 1942. Skipene var fri. Men nå var våren kommet, og med den de korte nordiske nettene.
Den 31. mars på kvelden og 1. april tidlig på morgenen satte 10 skip til sjøs fra Göteborg for å møte en engelsk eskorte ute i Nordsjøen. Det var varslet snøtykke og tåke, men været uteble. Det gikk som verst fryktet. To båter kom seg over til England, to returnerte til Göteborg. Mannskapet sprengte seks båter for å hindre dem i å falle i hendene på tyskerne. Rundt tyve mann omkom, mange ble tatt til fange og havnet i konsentrasjonsleir, av dem rundt 160 nordmenn. I Tyskland døde 43 av dem som «nacht und nebel»-fanger, de fleste i konsentrasjonsleiren Sonnenburg.
Andreas Cervin var en dommer som havnet i krigen, ikke mellom stridende parter, men mellom regjeringen og domstolene. Han og hans kolleger ble utsatt for direkte påtrykk fra den utøvende makten. Myndighetene hadde også gode argumenter. Sveriges posisjon som nøytral makt var utsatt. Tyskerne kunne kontrollere Sveriges forsyningssituasjon, og de hadde en militær makt som svenskene vanskelig kunne hamle opp med. Hitler hadde vist at Tyskland var villig til å bruke makt for å fremme sine interesser. Hitlers felttog i øst hadde på dette tidspunkt ennå ikke gått i stå, og det så for mange ut til at Tyskland ville dominere Europa i lang tid fremover.
Regjeringen hadde gode argumenter for ikke å trosse tyskerne. Det var bare ikke rettslige argumenter. Men bør ikke en dommer sette de rettslige argumentene til side når vitale interesser for nasjonen står på spill? Göta Hovrätt mente tydeligvis det. Men ikke Andreas Cervin.
Takk til Ulf Stridbeck som har latt meg bruke hans upubliserte avhandling om Cervin som grunnlag for denne fortellingen.
Referanser:
Norges forhold til Sverige under krigen 1940–1945 Aktstykker utgitt av Det Kgl. Utenriksdepartement, III, Oslo 1950
Ulf Stridbeck, Kvarstadbåtarna – ett politiskt drama på rättens scen, Kritisk Juss nr. 3 1995