Da jeg begynte å skrive dette innlegget, var verden en annen. Samme dag som jeg hadde satt siste punktum i denne teksten, og skrevet ferdig om mitt innledende møte med kunst- og kultursektoren, sto statsminister Erna Solberg og finansminister Jan Tore Sanner på en pressekonferanse og fortalte om iverksettelsen av de mest inngripende tiltakene i Norge i fredstid.
Det føltes, og føles, smått surrealistisk med tiltak som setter Norge på pause. Tiltak som rammer arbeidsplasser, økonomi, næringsliv, skoler og barnehager og ikke minst våre sosiale møteplasser og kunst- og kulturlivet. Men jeg mener at det er riktig. Liv og helse må komme først. Vi må gjøre det vi kan for å begrense smitte. Mange av oss vil takle det å bli syke av koronaviruset helt fint, men det er også mange i landet vårt som ikke tåler det like godt. Derfor har regjeringen manet til dugnad og solidaritet, nettopp fordi dette handler om mer enn oss selv.
Mange av oss kjenner på et alvor nå. Med god grunn. Dette er alvorlig. Det samme kjente jeg på da jeg så statsministeren på pressekonferansen, og bestemte meg for å legge innlegget i skuffen. Hvem vil vel høre en kulturministers betraktninger i en tid som dette?
I boken Velgere og valgkamp av Bernt Aardal og Johannes Bergh fra 2017 ble innvandring, miljø, skole og utdanning samt skatter og avgifter trukket frem som de sakene som velgerne er mest opptatt av. I en undersøkelse Aftenposten gjorde før fjorårets kommune- og fylkestingsvalg, var det skole og utdanning, helse og eldreomsorg som opptok velgerne. Dette før bompenger ble fremstilt som Dantes tiende sirkel, vel å merke. Når vi blir spurt om hva som opptar oss i politikken, er det rett og slett sjeldent at vi svarer kunst og kultur. Derfor tenkte jeg også at det var en riktig beslutning å arkivere dette innlegget. Det var feil.
Selvfølgelig prioriterer vi menneskers liv og helse først. Det gjelder for regjeringen, og det gjelder for oss som medmennesker. Men responsen fra Kunst- og Kultur-Norge har vist oss at kulturlivet ikke bare er for de dagene da gresset er som aller grønnest. Kunsten og kulturen er det som samler oss på tvers av økonomiske skillelinjer, eller geografisk plassering. Det som gjør at vi kan sitte i karantene hjemme og likevel dele en unik opplevelse med tusenvis av andre. Kultur er fellesskap. Som landets kultur- og likestillingsminister tok jeg til meg statsministerens ord, «dette er en alvorlig situasjon», og revurderte. Jeg bestemte meg for å sende inn mine betraktninger likevel.
Jeg skal være ærlig. Mine første uker som kultur- og likestillingsminister var en øyeåpner. Ikke på grunn av arbeidsmengde og -press. Jeg har alltid likt å jobbe mye, og har vært fullstendig klar over alvoret som ligger i å være statsråd. Men i møtet med feltet jeg har ansvar for, er mine oppfatninger blitt utfordret. Jeg tror at mange har en forestilling om kunstnerlivet som glamorøst, meg selv inkludert. Jeg har tenkt at her er det mye glam. Kaviar, champagne, østers. Rett og slett et liv i sus og dus. At dansernes grasiøse svev på scenen på en måte også beskrev deres økonomiske situasjon. Virkeligheten er en helt annen. Mange opplever kanskje at jeg preker til menigheten nå, men dette innlegget skriver jeg til alle andre – og litt til meg selv.
Jeg fikk noe å tenke på da jeg var i møte hos Skuespiller- og danseralliansen og snakket med en danser som fortalte meg hvor hardt man måtte jobbet for å få endene til å møtes. Som hadde vært i en tøff bransje veldig lenge, hvor realiteten er en helt annen enn dansens lettbente eleganse. Men som også fortalte meg at hun selvsagt aldri ville vært foruten. I Bergen møtte jeg Ørjan Matre og Øyvind Torvund. Det er lett å bli «starstruck» av hva mennesker er i stand til å skape, og at de gutta er blant Norges fremste samtidskomponister. Men jeg ble truffet minst like hardt av at det å komponere for Matre og Torvund også handlet om å få hverdagskabalen, og økonomien, til å gå opp.
Jeg vokste opp i en kommunal bolig på Ila og i en familie med lavere sosioøkonomisk status. Gjennom oppveksten har jeg vært på søken etter fast jobb som ga høy inntekt. I mitt hode har livskvaliteten vært likebetydende med økonomisk velstand. Det å være flink på jusstudiet og deretter bli advokat var skritt i retning høy inntekt. Og jeg tror mange i likhet med meg har tenkt at anerkjennelse og status tilsa høy inntekt, også i kunst- og kultursektoren. Da jeg ble kultur- og likestillingsminister trodde jeg at jeg kom til et felt preget av «sus og dus», men jeg møtte en verden hvor man prøver å få endene til å møtes. Som fersk advokat brukte jeg min første store bonus, etter mange store, tunge saker i rettsapparatet, til å belønne meg selv med noe så gutteaktig som en Rolex. Nå møter jeg kunstnere som forteller at når de får midler eller stipend til livsopphold, så dytter de alt det de kan tilbake igjen i sitt kunstneriske virke – for å perfeksjonere kunsten. Jeg møter mennesker som ikke intuitivt tenker på å øke sin levestandard, mennesker som fremfor å måle livskvalitet i hvor de reiste på ferie, heller målte det i kunstnerisk kvalitet. Det er virkeligheten.
Jeg er bekymret for kunst- og kultursektoren, frivilligheten og idretten.
Det er disse menneskene som opplever å stå midt i en økonomisk alvorlig situasjon nå som koronavirusets spredning har lammet nær sagt en hel verden. Regjeringen har allerede presentert flere tiltakspakker for å holde økonomien i gang og sikre bedrifter og arbeidsplasser. Mye av dette treffer også kultursektoren. Mange i vår sektor er selvstendig næringsdrivende og frilansere som i disse dager opplever uforutsigbarhet og usikkerhet, og jeg mener at det var et riktig grep når alle partiene på Stortinget ble enige om at denne gruppen skal få kompensert opp mot 80 prosent av snittinntekten de siste tre år. Det er gode og nødvendige tiltak. I tillegg har jeg sagt at jeg ikke vil kreve tilbake midler som allerede er brukt, hverken i kulturfeltet eller i frivilligheten. Men vi vet at norsk kulturliv rammes hardt uansett. Når våre kunst- og kulturinstitusjoner holder stengt, arrangementer avlyses og oppdragene uteblir, forsvinner inntektene. Jeg er bekymret for kunst- og kultursektoren, frivilligheten og idretten. Og det var viktig for meg og regjeringen at vi i dag, onsdag, fikk på plass to store potter som inneholder en rimelig kompensasjon for avlyste arrangementer. En pott overfor kulturlivet, og en pott overfor idretten og frivilligheten.
Det ene som fikk meg til å ta opp dette innlegget igjen, var statsministerens ord, det andre er kulturlivets reaksjon i møte med koronaviruset. Fordi det er det som har vist oss kulturens kraft. Det hadde vært enkelt å resignere og klage sin nød, men kulturens svar har vært å mobilisere. På Facebook har over 20 000 mennesker samlet seg om en side som gir artister mulighet til å strømme livekonserter rett inn i stua vår. I en usikker hverdag preget av begrensninger i hva vi kan gjøre, deler tusenvis av nordmenn de samme kunstneriske opplevelsene digitalt. Norge er kanskje satt på pause, men kunsten og kulturen lever. Derfor er det også rørende å se solidaritetsaksjoner i sosiale medier som oppfordrer til ikke å kreve billettene sine refundert. Mange av oss har råd til å avse de hundrelappene, og jeg er stolt over å være kultur- og likestillingsminister for fantastiske mennesker som samler oss og holder kunst- og kulturlivet i gang.
Slike aksjoner fritar på ingen måte regjeringen og Stortinget fra å bidra, og vi jobber hardt for å finne ytterligere tiltak, men det inspirerer og sier noe om kunsten og kulturens betydning for oss som enkeltmennesker og som samfunn. Mine første uker som kultur- og likestillingsminister har kanskje vært en øyeåpner, men jeg tror likevel ikke at jeg er mer naiv, uvitende eller fordomsfull enn gjennomsnittsnordmannen. Vi er storkonsumenter av kultur i «normaltilstand», og kanskje enda mer i disse dager. Det tror jeg flere av oss vil innse. Derfor er jeg enda mer overbevist om at mitt kulturpolitiske prosjekt om å tilgjengeliggjøre kunsten og kulturen i by og bygd, til alle, uavhengig av bakgrunn, er av nasjonal relevans. Når sommerens store eller små festivaler, eller åpningen av det nye biblioteket vi hadde gledet oss, til henger i en tynn tråd, forstår vi kanskje enda mer hvordan alt henger sammen? Og kanskje vi svarer litt annerledes når vi blir spurt om hva som opptar oss? Det gjør i hvert fall jeg.
Situasjonen vi er i, krever at vi viser oss fra vår beste side. For andre og for hverandre. Vi vet ikke hvor lenge denne unntakstilstanden vil vare, men vi vet at vi ikke skal komme gjennom den hver for oss, men sammen. Og vi vet at det beste virkemiddelet for samhold og fellesskap er kunst og kultur: musikk, film, bøker og alle de fysiske eller digitale møteplassene hvor vi kan samles om alt vi bryr oss om. Vi er våre historier. Vår kultur. Det er det som har formet oss, og det er vi som skal forme fremtiden. Dette er en nasjonal dugnad, men kulturlivet er ikke en dugnadsdans på roser. Det er en knallhard virkelighet hvor alt dreier seg om å perfeksjonere sine verk og sine uttrykk, for å gi størst mulig opplevelser for oss alle. Jeg tror at du, i likhet med meg, har tatt bredden av kulturlivet i Norge for gitt. Men er det noe denne situasjonen viser oss, er det at ingenting er en selvfølge. Kunsten og kulturen har til alle tider samlet oss, nå er tiden inne for å samle seg for å sikre at vi har et kunst- og kulturliv også i fremtiden.