Regjeringen skal i år legge frem en ny nordområdemelding, ni år etter forrige stortingsmelding om Norges «viktigste strategiske ansvarsområde». Norge har åpenbare og viktige interesser i Arktis. Her finnes ressursrikdom i form av fisk, petroleum, mineraler, samt potensial for turisme og shipping. I tillegg er Arktis strategisk viktig for norsk og alliert sikkerhet.
Nordområdesatsingen startet som et utenrikspolitisk virkemiddel, men har druknet i regionalpolitiske debatter. Likevel foregår det et stormaktsspill utenfor stuedøren vår. Frankrikes forsvarsminister omtaler Arktis som «det nye Midtøsten». Aftenposten kaller dette «maktkamp på Norges dørstokk».
Forskere har stort sett forkastet tanken om en ressurskrig i nord, ettersom havretten allerede gir de arktiske statene suverene rettigheter i de fleste av disse områdene. Samtidig foregår det et stormaktsspill i nord, ettersom flere og flere land retter blikket mot regionen.
Russland ønsker å gjenreise sin militære makt og politiske posisjon. Arktis er et av de geografiske områdene der dette kan gjøres relativt uhindret. Årsaken er Russlands dominerende posisjon i nord, med Nordflåten – som befatter Russlands strategiske atomubåter – basert på Kolahalvøya.
Kina beskriver seg selv som en «nær-Arktis stat», noe som kan oppfattes som at Beijing ikke bare har en rett til å involvere seg, men en plikt. Arktis er en av mange regioner der Kinas tilstedeværelse er en del av en global maktutvidelse med både myke og harde vendinger.
USAs utenriksminister Mike Pompeos advarsel i 2019 om at Kina risikerer å skape et «nytt Sør-Kinahav» i nord fremhever hvordan USA ser på Arktis som nok en arena der konkurransen mellom de to landene tiltar. Trumps uttalelser om Grønland er ikke tilfeldige, de er et ledd i USAs sikkerhetspolitiske tilnærming til nordområdene.
Av de ulike delene av Arktis er det i den europeiske delen – våre nærområder – at utfordringene er størst: Her øker militær tilstedeværelse og provokativ øvelsesaktivitet. Utenriksminister Eriksen Søreide må hårfint balansere mellom et provokativt naboland som tester våre (og Natos) grenser, og en president i Det hvite hus som ser verden i svart-hvitt. Men hvor er nordområdepolitikken i dette bildet?
---
På tide å tenke stort igjen: Hva nå, Norge?
TILBAKE TIL UTENRIKSPOLITIKKEN: Nupis årsseminar ble koronaavlyst, men nå kan du lese forskernes innlegg på morgenbladet.no i ukene som kommer.
---
Nordområdesatsingen startet i 2005 – det var Høyres utenriksminister Jan Petersen som løftet dette opp på agendaen for første gang – som et utenrikspolitiskinitiativ. Den rødgrønne regjeringen og Jonas Gahr Støre løftet politikken videre. I denne første fasen var de økonomiske mulighetene og samarbeid med Russland drivkraften bak en skikkelig nordområdefest.
I den andre fasen, derimot, fra 2014, bidro både annekteringen av Krim og oljeprisfall til en kraftig bakrus. Forholdet til Russland surnet, og den utenrikspolitiske nordområdesatsingen fremsto som hul. Regionalpolitikken overtok, med sykehus- og veidebatt heller enn strategisk tenkning om Russlands og Kinas interesser i vår bakgård.
Nå er vi på vei inn i en tredje fase av nordområdepolitikken. Tilnærmingen er mer edruelig. De økonomiske mulighetene er fortsatt til stede i form av petroleum, shipping, turisme, fiske, og mineraler. Samtidig settes nordområdene på kartet i Beijing, Brussel og Washington. Nordområdepolitikk er hot igjen. Men i kontrast til 2005-2006, er ikke vi i førersetet.
Utenriksdepartementet må takle en spagat mellom regionalpolitiske og utenrikspolitiske hensyn. Alt fra nordnorske fylkeskommuner til næringsliv står nå i kø for å fortelle hvor skapet skal stå. Nordnorske lokalpolitikere påpeker at investeringer og satsing på folket er den viktigste forutsetningen for en vellykket utenrikspolitikk i nord. Men det utenrikspolitiske fokuset drukner som oftest i debatter om iskant, skatteregler og ny jernbane til Kirkenes.
Regjeringen må passe seg for å ikke gå i den regionalpolitiske fellen. Amerikanske, russiske og etter hvert også kinesiske presidenter er i ferd med å sette agendaen i nordområdene. Selv om regionale tiltak kan være viktige utenrikspolitisk, trengs det også en eksplisitt satsing på de punktene som ikke har en åpenbar regionalpolitisk dimensjon. Alternativet er at andre land setter føringer for utviklingen i nordområdene, som også kan få nasjonale og regionale konsekvenser.
Det er flere områder der Norge bør satse:
Fremme Svalbard: Måten vi forvalter Svalbard på kan med fordel spilles opp i en tid da både forskning og miljøhensyn – to grunnpilarer på Svalbard – er i vinden. Vi trenger ikke å «sitte stille i båten», men kan heller fremme våre interesser og vår suverenitet over øygruppen. Alternativet er at andre – spesielt Russland – setter agendaen for oss.
Dialog med Russland: Selv om sikkerhetspolitisk dialog pågår på øverste nivå mellom norske og russiske myndigheter, skal ikke effekten av en videre og mer åpen dialog undervurderes, på tvers av samfunnslag. Utenriksdepartementet burde invitere til en bredere dialog om forholdet til Russland, i nord.
Engasjere Kina: I takt med maktskiftet på verdensbasis og deres uttalte interesser i Arktis, vil Kina utvilsomt øke sin påvirkning på Norge og våre nærområder. Norge burde finne felles prosjekter med Kina i alt fra miljøforvaltning til økonomi, slik at vi kan påvirke Kinas arktiske engasjement.
Norge med føringen i Arktisk Råd: Norge skal ha formannskapet i Arktisk Råd – det kanskje viktigste samarbeidsforumet i nord – i 2023–2025. Som et av få arktiske land med både ressurser og vilje i nord, kan og bør Norge bruke Rådet til å fremme våre interesser i årene som kommer.
Verne om og utvikle Havretten: Norge har særlig stor egeninteresse av å verne om og videreutvikle Havretten, som kan komme under økt press både som følge av Kinas fremtreden internasjonalt, og som følge av klimaendringenes effekt på hav og havnivå. En utadrettet politikk med bruk av Norges ambassader burde ta sikte på å fremme norske syn på Havretten.
Utenrikspolitikk vinner ikke mange stemmer. Det er heller ikke unaturlig, eller dumt, å se regionalpolitikk og utenrikspolitikk i en sammenheng. Likevel er det viktig å gjøre nettopp et skille: Utenriks- og innenrikspolitikk tjener ulike formål. Nordområdesatsingen startet som et utenrikspolitisk virkemiddel for å håndtere de drastiske endringene i nord. Regjeringen burde huske dette i nordområdemeldingen som kommer til høsten.