David Graeber sa en gang at han hadde vært anarkist siden han var 16 år gammel. Det er kanskje ikke så overraskende, ettersom hans radikale foreldre tok ham med på demonstrasjoner siden før han kunne gå. Begge var selvlærte arbeiderintellektuelle og anarkosyndikalister, og Graeber vokste opp i et venstreorientert kollektiv i New York. Han var flink på skolen, og fikk stipender som gjorde ham i stand til å studere.
Etter å ha fullført doktorgraden i 1996, fulgte Graeber to kall som for ham hang tett sammen, som aktivist og som akademiker. Han har vært omtalt som den mest begavede antropologiske teoretikeren i sin generasjon, samtidig som han bidro til å starte Occupy-bevegelsen og var med på å klekke ut slagordet «We are the 99 per cent». En gang jeg mailet ham, fikk jeg svar fra instituttets administrasjon om at David var ute og demonstrerte, og trolig ikke ville svare på e-post de neste par ukene.
Til slutt fikk jeg svar, ganske riktig etter et par uker.
I akademia har anarkismen sjelden blitt tatt på alvor i samme grad som marxismen. En forklaring kommer i Fragments of an Anarchist Anthropology (2004). Der påpeker Graeber at mens kommunismen og marxismen har sine store navn, med Marx og Engels øverst på pallen, har anarkismen strengt tatt ingen. Hverken Proudhon, Bakunin eller Kropotkin er å finne på pensumlistene. Forklaringen er enkel, hevder Graeber. Mens marxismen er hierarkisk og teoritung, er anarkismen praksisbasert, fleksibel, udogmatisk og foranderlig. Snarere enn å hente fasiten fra en bok skrevet av et lærd menneske, henter anarkister ideer fra ulike kilder når de trenger dem, og forkaster ideer som ikke gir det ønskede resultat. Det er derfor marxistene vinner teoretiske debatter, men stort sett har skapt elendighet når de har forsøkt å omsette teorien til praksis. Som Gregory Bateson sier, er kartet noe annet enn terrenget. Det forstår anarkister bedre enn kommunister, mener Graeber.
I Fragments hevder forfatteren at antropologien har en særlig affinitet for anarkisme, et synspunkt jeg slutter meg til. Mens andre forskere arbeider deduktivt, og forsøker å teste hypoteser basert på abstrakt teori, driver antropologer teoriutvikling induktivt, ved å gå dypt inn i en spesifikk sosial virkelighet for så å forsøke å utlede noen generelle prinsipper derfra. Antropologer har forsket mye på samfunn uten stat, og reiser på erfaringsbasert grunnlag det gamle spørsmålet om hvordan en sosial orden er mulig dersom man ikke har en sentral voldsmakt, soldater, fengsler og politi. Endelig er antropologien, analogt med god science fiction, stimulerende på den intellektuelle og politiske fantasi. Den forteller oss nemlig ikke bare at en annen verden er mulig, men at andre verdener finnes.
Graebers akademiske karriere har ikke vært helt konfliktfri. Da han hadde vært midlertidig ansatt ved Yale i seks år, ble han fratatt muligheten til fast jobb, trolig på grunn av sitt radikale politiske engasjement. Han emigrerte da til Storbritannia, hvor han i flere år jobbet ved Goldsmiths College, en gren av University of London som har røtter i sekstiåttergenerasjonens radikalisme. I 2013 ble han professor ved ærverdige London School of Economics, hvor ingen meg bekjent har klaget på hans politiske engasjement.
I Fragments vender Graeber stadig tilbake til tsimihety-folket på Madagaskar. Dette er en liten folkegruppe som i flere hundre år har vært underlagt vekslende statsdannelser, både prekoloniale, koloniale og postkoloniale, men som har klart å holde fast ved sin egalitære, antiautoritære organisasjonsform og kultur. Dette har de gjort ikke ved direkte konfrontasjon (som de ville ha vært dømt til å tape), men ved motstandsstrategier som unndragelse, tilbaketrekning, løgn og lureri.
Et spørsmål som uvegerlig melder seg i lesningen av etnografien om tsimihetyene er om ikke deres levemåte er parasittisk på staten, eller sagt på en annen måte: Hvordan ville deres motstandsbaserte anarkisme ha fremstått dersom den var enerådende i verden? Spørsmålet er med andre ord om anarkismen er avhengig av staten, men det besvarer ikke Graeber, og han reiser det heller ikke.
Mye av hans forfatterskap, både det akademiske og det politiske, viser at en annen verden er mulig, og at vårt samfunn ikke er den eneste løsningen. Innenfor økonomisk antropologi opererer vi med begrepet multisentrisk økonomi om systemer for verdiproduksjon der alt ikke er sammenlignbart med alt, altså der ikke alt kan veksles inn i klingende mynt. Hos den økonomiske historikeren Karl Polanyi, som hadde stor betydning for økonomisk antropologi, var hverken jord, arbeid eller penger strengt tatt varer, selv om de ble behandlet slik. Senere har forskning vist at ulike verdisfærer eksisterer i ulike kulturer. En kylling er kanskje verdt femti kroner, men det eksklusive, hvite bomullsstoffet du lager finklær av, kan bare kjøpes med importerte, sjeldne messingstenger, og en kvinne kan bare byttes mot en annen kvinne. Gaver tilhører likeledes en egen verdisfære i praktisk talt alle kulturer. På samme måte som når du inviteres i et middagsselskap er det slik at når du får en gave, forventes det en gjenytelse, men ikke i penger, og ikke umiddelbart. Takknemlighetsgjeld er sosialt lim.
Refleksjoner av denne typen, som fikk substans fra Graebers studier, men retning fra hans politiske overbevisning, ligger til grunn for hans første bok, Towards an Anthropological Theory of Value (2001). Der videreutvikler han ideer fra Marx, men også fra Marcel Mauss og Polanyi. Hovedpoenget, som springer ut av skillet mellom verdi og verdier, er at verdi handler om meningsproduksjon, ikke profittmaksimering, og at dette også gjelder for økonomisk verdi.
På norsk utkom artikkelsamlingen Revolusjoner i revers i fjor, som gir et godt innblikk i Graebers aktivistiske forfatterskap. De siste årene har han imidlertid vakt størst oppsikt med Bullshit Jobs (2018), der han argumenterer for at svært mange jobber i vår type samfunn er meningsløse og unødvendige, og at vi kunne ha jobbet betydelig mindre. Jeg tror han undervurderer at arbeid kan være meningsfylt i seg selv fordi det skaper fellesskap og en opplevelse av å bidra, men spørsmålet er godt stilt, og fenomenet bullshit jobs er uten tvil reelt.
Graebers hovedverk er hans studie av gjeld, Debt: The First 5,000 Years (2011). Her trekker han veksler på historiske og antropologiske studier av økonomi, byttehandel og penger, og viser at mens gjelden er eldgammel, blir den håndtert på ulike måter i ulike samfunn. Han viser at penger i dag hovedsakelig består av gjeld, og at stater og mektige finansinstitusjoner får taket på folk ved å true med vold og andre sanksjoner dersom folk ikke innfrir sin gjeld.
Sammen med arkeologen David Wengrow utforsket Graeber i senere tid ulikhetens vesen og dens opprinnelse, og deres felles bok er planlagt for utgivelse i 2021. Dessverre ser den ut til å bli hans siste bidrag, men Graebers enorme intellektuelle energi vil fortsette å sende gnister i mange retninger. Mange akademikere er redde for at de kan komme til å miste sin akademiske dyd dersom de toner flagg i moralske og politiske spørsmål. På dette området viste Graeber vei ved å kombinere akademisk forskning i verdensklasse med et sterkt politisk engasjement, uten å miste troverdighet som forsker eller retning som aktivist. Det er ingen dårlig prestasjon.