Ateisme er humanisme

Tro

Etter Espen Grønlies artikkel i Morgenbladet 22. august, «Ateisme er nihilisme», har jeg lurt på hva som er forskjellene og likhetene mellom meg og ham. En likhet er at vi har tenkt litt over ateismen. En annen at vi begge verdsetter kulturpersonligheten Otto Mentzen. Men i motsetning til Espen G., nikker jeg i enighet når Mentzen sier: «Jeg behøver hverken å tro eller vite at det er noe guddommelig ved min kjære. For meg holder det med følelsen av henne, av hennes kjærlighet, her og nå. Og av å kunne stole på henne.»

Jeg er av den oppfatning at dypere enn behovet for å tro, er behovet for å erfare tillit og kjærlighet. Dette er kjernen i all religion. Og den er etisk: Religion handler om meg og min tro på noe større enn meg selv, men like mye om mitt forhold til mine medmennesker. Som troende kristne eller muslimer, tror også jeg som ateist at grunnlaget for mening i tilværelsen ikke kommer fra meg selv, men fra noe utenfor meg: den eller de andre.

Ateismen trenger ikke være aggressiv og arrogant som nyateistenes ateisme. Som ateist erkjenner jeg at jeg er vokst opp i og tilhører en kristen kulturkrets, og godtar det. Som ateist erkjenner jeg det gode i religionen, fordi den gir mange mening, og fordi jeg er enig i noe av dens etiske budskap: En ateisme som forkaster nestekjærligheten hører hjemme på historiens skraphaug. Med en parafrasering av Sartres «eksistensialisme er humanisme» vil jeg si at ateisme er humanisme – i likhet med gode religioner.

Med andre ord: Ateisme er ikke nihilisme! Noen prinsipper og leveregler er og må være hellige. Menneskelivet er hellig, sier ateisten, og vårt forhold til andre må styres av en humanisme som sier at det er mye vi må tolerere, og det vi ikke tolererer, må vi prøve å forstå. Ateismen er en etisk, heller enn en metafysisk livsanskuelse. Etikken behøver ingen metafysisk grunn. Ateisten mener at menneskets evne til godhet ikke avhenger av andre vesener enn mennesket selv.

Ateismen trenger ikke å være åndløs. Det er uproblematisk å si at mennesket har ånd, samtidig som man ikke tror det finnes noen Gud, ånden kommer til uttrykk gjennom det religiøse og poetiske mennesket. Ergo, Espen G. har ånd. I likhet med meg. Dertil mener vi begge at ateisme handler om tro, ikke viten. I sin kjerne handler ateisme om den enkle setningen: Jeg tror ikke at det finnes guder. Jeg sier ikke at jeg vet Gud ikke finnes, for det kan man ikke, slik Dawkins hevder. For meg må ateismen være agnostisk. Ateisten behøver derfor ikke være scientist, han erkjenner at ikke alt kan forklares.

For en som engang fant ut at han ikke trodde på den tro han var oppdratt i, gir ateismen et meningsfullt syn på livet. For så vidt som ateisme er humanisme, forteller den oss at de største holdepunktene i livet ikke er av tankemessig art, men er mennesker av kjøtt og blod, som står oss nær, som vi stoler på. Som ateist ser jeg dessuten et håp i påstanden om at vi som lever her og nå, er ansvarlige for våre handlinger.

Steingrimur Njálsson

Statsviter og saklitterær forfatter