Bistand fremmer migrasjon

I Norge diskuterer vi om det ble brukt bistandsmidler for å få til en returavtale for migranter fra Etiopia, og EU-kommisjonen legger frem et strategipapir hvor bistandsmidler skal brukes til «migrasjonshindrende tiltak». Men forskerne mener at minkende fattigdom i første omgang vil føre til økende migrasjon.

Bistandsaktuelt har den 4. mars i år følgende tittel på sine nettsider: «Wara ga Etiopia gulrot i forkant av returavtale – 5 millioner i bistand». Er det greit å bruke bistandsmidler for å fremme norske egeninteresser, i stedet for å bekjempe fattigdom, er spørsmålet som stilles. Midlene det er snakk om, skal brukes til bygging av et mottakssenter for migranter som returnerer fra Etiopia. Samtidig ble det fremforhandlet en avtale med Etiopia som gjør det mulig å returnere etiopiere som har fått endelig avslag på asyl. Utviklingsminister Dag-Inge Ulstein er klar i sin sak: Utviklingspolitikken skal aldri brukes til å få noe tilbake, og den skal ikke styres av norske egeninteresser.

EU-kommisjonen ønsker derimot at en betydelig del av bistandsmidlene brukes til å redusere migrasjon. De ser på utviklingssamarbeid som et viktig verktøy for migrasjonskontroll. I strategipapiret «The Neighbourhood and the World» fra 2018, foreslår kommisjonen en kraftig økning av bistandsmidlene, samtidig som en stor del av pengene skal brukes til aktiviteter som begrenser internasjonal migrasjon.

Men er utviklingshjelp og fattigdomsbekjempelse en god strategi for å begrense migrasjon? Og er det rett å se på migrasjon som noe ensidig negativt som må bekjempes?

I en landsby vest i Etiopia var det i 2018 en gruppe fra NMS (Det Norske Misjonsselskap) som fikk møte medlemmer fra spare- og lånegruppen i et Norad-finansiert utviklingsprosjekt for kvinner. En av kvinnene ville at vi skulle vite at på grunn av denne gruppen kunne hun sende de to guttene sine til universitet. De andre damene nikket anerkjennende. Hva skjer når guttene har avsluttet sine studier? De kommer neppe tilbake til denne veiløse landsbyen. Familien ønsker mye heller at de skal finne bedre betalte jobber i storbyen for å støtte foreldre og søsken, eller aller helst komme seg utenlands og sende penger hjem.

Strategidokumenter fra EU-kommisjonen forespeiler at økende velstand i lavinntektsland avholder folk fra å emigrere. Aktuell forskning tyder imidlertid på det motsatte: Utvandringen øker i takt med den økonomiske utviklingen, inntil landene har nådd nivået til «øvre mellominntektsland». Når økonomien i «fattige land» vokser, øker som regel utvandringspresset. Emigrasjonstallene faller først når landene har nådd et ganske høyt økonomisk nivå.

Ifølge forskningen kan det skilles mellom tre «migrasjonsbølger» som følge av økt levestandard, høyere utdanning og bedre kommunikasjonsmuligheter: Først drar unge mennesker med en viss utdanning til storbyene, på jakt etter kvalifiserte jobber. Så blir denne interne migrasjonen gradvis supplert av en internasjonal migrasjon når flere mennesker har mulighet til utvandring. Senere, etter sterk økning i inntekts- og utdanningsnivået, vil det være flere kvalifiserte personer som ønsker å emigrere på lovlig vis.

«Migrasjonsbølgene» er av ulik størrelse. Det er langt flere interne migranter enn emigranter, og «ukvalifisert migrasjon» vil være større enn «kvalifisert migrasjon». Ser vi bort fra flukt grunnet krig og naturkatastrofer, er årsaken for internasjonal migrasjon ikke den dypeste fattigdom, men tilstrekkelig økonomi og et visst utdannings- og kunnskapsnivå.

Utviklingssamarbeid som fører til økte inntekter, fremmer altså internasjonal migrasjon. Utvandrerne kan i sin tur forbedre utviklingsmulighetene sine. Ifølge en artikkel i Bistandsaktuelt fra september 2017 sender migranter årlig « svimlende 3 700 milliarder kroner» til sine respektive hjemland. Det er tre ganger mer enn samlet bistand fra alle verdens giverland. Disse kapitaloverføringene omtales for det meste negativt. En FN-rapport som siteres, kaller dem derimot «treffsikre». Uten disse migrantoverføringene ville ikke oppstart av små forretninger og barns utdanning være mulig.

Etiopia har i dag bortimot 110 millioner innbyggere og er en av de raskest voksende befolkningene i verden. 44 prosent av befolkningen er under 16 år, aldersgjennomsnittet er på cirka 18 år og rundt 80 prosent av befolkningen lever på landsbygda. Landet hadde en gjennomsnittlig økonomisk vekst på 10,5 prosent i året mellom 2005 og 2016. Guttene til den stolte kvinnen i landsbyen i vest kommer mest sannsynlig til å havne i Addis Abeba etter avsluttet skolegang. Kanskje kan én av dem klare å komme seg til München eller Oslo, og derfra bidra til utviklingen i hjemlandet.

I stedet for å bekjempe internasjonal migrasjon med store penger, bør vi akseptere migrasjonen og forstå dens dynamikk og økonomiske logikk. Økt velstand fører til mer migrasjon, og migrasjonen fra «fattige» til «rike» land vil eksistere så lenge det er dramatiske forskjeller i velstand mellom landene. Utviklingsprosjekter som fremfor alt skal styrke sivilsamfunnet er viktige, men bør ikke overvurderes. Noen få millioner kroner kommer ikke til å forandre et globalt migrasjonsmønster.