Blind tro på egne ver­di­er

Sekularisme

De siste ukers religionsdebatt har igjen satt religionsfrihet på dagsorden, som et «verdikonservativt» opprør mot en stadig mer aggressiv sekularisme. Støynivået er høyt, men primært fordi debattantene fremstår som to alen av samme stykke. Både fideister (Rana, Ottosen) og sekularister (Storhaug, Bruun-Pedersen) appellerer til blind tro på egne verdier.

Den største reelle trusselen mot fri religionsutøvelse i Norge ligger imidlertid på et annet plan, nemlig i Arbeiderpartiets ideologiske overstyring av kirken. Når KRL møter berettiget prinsipiell og juridisk motstand, er det ikke fordi faget er for kristelig, men fordi man ideologisk vil fastholde et enhetssamfunn der det ikke lenger fins noen religiøs enighet. I Tyskland er religionsundervisningen konfesjonell – protestantisk, katolsk, humanetisk, etter hvert muslimsk og så videre – men det fins selvfølgelig fritaksrett. Dermed unngår man den tvang til tro som er dårers verk, men også den religiøse analfabetismen som gir fritt spillerom for blind tro – både kristen, muslimsk og ateistisk.

Sosialdemokratiet har historisk sett sitt utspring i en totalitær ideologi, men fikk tidlig en demokratisk form. I dag er det bare en svært pragmatisk ideologi tilbake, men Arbeiderpartiets totalitære ambisjoner kommer frem der kulturell makt skal utøves: i skolen, i ulike kulturinstitusjoner og i religions- og verdidebatten.

Arbeiderpartiets forhold til kirken har hele tiden vært komplisert. Ideologisk var det et motsetningsforhold, men partiet ville være en folkebevegelse og ville ikke støte kristensosialistene fra seg. Derfor ble religion erklært for privatsak og slik ble det frem til 1975. En klok selvbegrensning, kunne en kanskje si, men partiet ble anklaget for passivitet og berøringsangst. Med Sivertsen-utvalget i 1975 ble det gjort kuvending og partiet ville føre en aktiv religionspolitikk, vel å merke ved å støtte en statsreligion i tråd med egen ideologi.

En slik posisjon kan gi ulike handlingsstrategier, fra distansert støtte til kontroll. For partiets vedkommende har det ført til en stadig mer aktiv religionspolitikk. I de siste årene gjaldt det alt fra bispevalg til religionsundervisning og moralske spørsmål. Det statlige styret strammes faktisk til i en periode der staten selv blir mer og mer sekulær.

Sekulariseringen har en konstruktiv side, som henger sammen med distanse og distinksjoner. Men den får en destruktiv slagside der den fører til marginalisering og/eller instrumentalisering av religiøse institusjoner for bestemte formål.

Debatten reiser også noen viktige juridiske problemstillinger. Den anglikanske erkebiskopen Rowan Williams har tatt til orde for at sharia må trekkes inn som bakgrunnstenkning for vestlig lovgivning der muslimer utgjør en vesentlig minoritet. Begrunnelsen er ikke at han vil svekke kvinners eller homofiles rettigheter – Williams er tvert imot en talsmann for begge grupper. Men han vil understreke at en lov alltid er basert på forhandlinger mellom de innbyggere den gjelder for. Universelle påstander vil derfor måtte brytes mot andre grunnoppfatninger av rett og galt. Det er denne evnen til forhandling som skiller en liberal sekularitet fra en totalitær sekularisme.

Der det fins en sterk grunnlov og forfatningsdomstol, vil lover som fastslår religionsfrihet sikre religiøs autonomi for ulike grupper, også når staten blir aggressiv eller maktbegjærlig. Dessverre fins det ingen slik grunnleggende og prinsipiell juridisk instans i Norge. Den tredje statsmakt er så svekket at den ikke vil kunne sette grenser for maktbegjæret i regjering og storting – ikke engang i perioder der regjeringen utøver maktarroganse overfor de folkevalgte.

Marius Timmann Mjaaland

Postdoktor ved UiO. Gjesteforsker ved Universität Hamburg, President i European Society for Philosophy of Religion