Cirka 50 prosent Lysenkov

Hjernevask

Harald Eia har klart det forsøk på vitenskapelig debatt i Norge ikke har klart på mange år: Gener, arv, miljø, kjønnsforskjeller er blitt satt på dagsordenen, og den rådende oppfatning blant toneangivende samfunnsforskere blir satt på prøve. Eia er spissformulert, ja vel, hva er galt med det? Han har åpenbart tatt et standpunkt i sakens anledning, og hvilke journalister heller ikke i en eller annen retning? Selvfølgelig blir noen såret, det er mindre viktig spesielt ettersom det er ideologiproduserende forskere som såres. Med det rabaldret som er blitt i Norge, kan man jo tenke seg hvordan det var på Darwins tid.

Lysenkov var en russisk forsker og en av Stalins yndlinger i det kommunistiske Sovjet. Han mente ervervede egenskaper kunne gå i arv, hvilket passet kommunistisk lære utmerket. Man ville jo skape det kommunistiske idealmenneske gjennom systematisk indoktrinering og vekkselektering av dårlige menneskelige egenskaper. Litt arv og mye miljø. Katastrofen kom når Lysenkov opptrådte som agronom og bestemte at neste potetavling skulle gjøres mindre i omfang fordi neste potethøst skulle avles frem av spesielt store settepoteter. Resultatet ble potetmangel, hungersnød, død og elendighet.

Hernes’ periode som undervisningsminister og tiden etter som eks-undervisningsminister, faller delvis i samme spor. Genetisk sett skulle de fleste klare å tilegne seg det meste i skolen, det gjaldt bare å organisere skolen på den rette måten. Idealeleven, som Hernes faktisk formulerte det, var i sum en ukritisk gjennomsnittlig AUF-er skapt av et sosialdemokratisk skolemiljø, omtrent på samme måte (men altså ikke helt) som sovjetmennesket skulle skapes gjennom kommunistiske idealer. Det hele illustrert av Hernes i Eias tv-program ved hjelp av to strikker av ulik størrelse, elevene med de svakeste genene representert ved den minste strikken. Under Hernes-skolen ville den minste strikken bli strukket til cirka fire ganger sin opprinnelige størrelse og lærdommen økt tilsvarende. Skolemiljøet skulle kompensere for genene. Nesten som Lysenkov, men ikke helt.

Resultatet ble katastrofalt: Kunnskapsnivået falt dramatisk, elevfrafallet økte til å bli et nasjonalt problem, internasjonalt ble norsk skole under middels. Elevenes skulk i skolen ble videreført til arbeidslivet, nå som «sykdom», antall uføretrygdede ungdom økte dramatisk, osv. osv.

Gudmund Hernes’ hjemmesnekrede to-strikksteori brast. Strikken røk. Strikkteorien har også andre sider. Den største strikken skulle åpenbart ikke strekkes, altså ingen skoleutfordringer til allerede flinke elever fordi ellers ville jo bare den relative forskjellen forbli konstant, og i Hernes’ skoleverden skulle forskjellene utjamnes. Den andre siden ved Hernes’ strikkteori er at elevene mente de hadde rett til å lære også vanskelige emner, pensum var jo likt for alle. Og hvem ble hoggestabben når Lysenkov-effekten slo til i Hernesskolen? Det ble lærerne.

Den mangeårige underkjennelse av genenes betydning har åpenbart kostet samfunnet milliarder i unødvendige skoleutgifter, unødvendige trygdeutgifter og menneskelige lidelser når samfunnet forgjeves har prøvd å plassere de fleste samfunnsborgere i miljøtilpassede båser.

Altså: Stå på, Eia, endelig et norsk tv-program om kunnskap og dannelse det er verdt å få med seg.

Truls Sevje

Lektor og forfatter