De utskjelte basebarnehagene

Barnehager

Min ettårige sønn går i en av disse utskjelte basebarnehagene, som blant annet forskeren Monica Sæland har kritisert. Som akademikerpappa har jeg lest doktorgraden til Sæland, men hennes og andres barnehagekritikk kan like gjerne gjelde små, tradisjonelle barnehager. Også i små barnehager kan barns behov for stabilitet og kontinuitet trues av at det renner inn sykmeldinger. En basebarnehage har derimot den stordriftsfordelen at en vikar som barna er trygg på fra før av kan settes inn med jevne mellomrom.

Basebarnehagene er blitt kritisert for å føre til en kaotisk og uoversiktlig hverdag på grunn av stort areal. Men omsorgen og tryggheten i disse lokalene gir seg ikke av arealet i seg selv, men av hvordan personalet bruker dem sammen med barna. Det ligger altså et større pedagogisk handlingsrom i disse fleksible arealene. Forestillingen om at små lokaler er tryggest harmonerer godt med den norske bygderomantikken som bidrar til at mange flytter ut av storbyene når de får barn. Det jeg hittil ikke har sett i debatten er min erfaring fra pappaperm: Et nysgjerrig barn som blir frustrert av vår lille toromsleilighet med kun én forelder til stede som blir glad av å få utforske større rom og være sammen med andre barn. Kanskje kunne et nytt erfaringsgrunnlag for debatten tvinge flere fedre til å ta ansvar for barna sine i permisjonstiden?

Ole Jakob Løland

Småbarnspappa, Oslo