Kronikk: Dyr kvasipsykologi

Innen norsk næringsliv er det de siste årene blitt svært populært å benytte seg av coaching. Men hva er egentlig coaching? Morten Emil Berg (2002) skriver: "Coaching innebærer å hjelpe aktører gjennom samtale til å hjelpe seg selv å nå sine mål". Mange typer coaching representerer utvilsomt positive trender. Et eksempel på dette er når coaching dreier seg om bevisstgjøring rundt respekt, forståelse og samarbeid mellom kolleger. Men når det gjelder den typen coaching som kalles "personlig coaching" eller "livscoaching" (heretter referert til som sistnevnte), er det nødvendig å rope et varsku.

Livscoacher søker å øke sin klients selvinnsikt gjennom private, dyptgående samtaler som til forveksling ligner det som tar sted i psykologværelset. Forskjellen er at mens den kliniske psykologen må ha minst seks års utdannelse for å kunne bedrive psykoterapi, har den typiske livscoach en utdanning mer i størrelsesorden seks dager. Vi stiller oss skeptiske til livscoaching, ettersom vi mener at det overlapper med psykoterapi, og at coachen dermed påtar seg mer ansvar enn hva som er forsvarlig. Vår påstand er at livscoaching bør overlates til kliniske psykologer.

Viktige skiller. Norske Ringom-instituttet erklærer på sine nettsider: "Coaching er muligens den beste metode for utvikling av mennesker uansett hvilken livssituasjon man er i eller yrke man har."

Ringom-instituttet gjør altså ingen avgrensning for anvendeligheten av coaching. Andre coacher forsøker å skille sin virksomhet fra psykoterapi. Anders J. Gåserud advarer i sin bok Lær deg coaching (2000): “Pass på å ikke drive som hobbypsykolog. Hvis du møter personer med seriøse problemer, bør du henvise til fagfolk”. Selv om Gåserud er blant dem som viser forståelse for coachingnæringens begrensninger, er det minst tre viktige poenger å gripe fatt i når man skal forsøke å skille livscoaching og psykoterapi.

Sleivete. Det første viktige poenget går på selve forståelsen av psykologifaget. Damebladet ELLE trykket i januar 2003 en artikkel hvor de intervjuet Ann-Elin Schüssel, "Sertifisert Profesjonell og Personlig Coach (CPPC)" fra Coach Training Institute (CTI) i USA. I artikkelen ble coaching presentert som en mulig løsning for mennesker som er blitt utbrente i jobben, og Schüssel uttalte i den forbindelse: "Folk trodde de var psykotisk, men var bare veldig sliten!" Om hun ikke vet bedre eller om det er bevisst ordspill vites ikke, men med et slikt utsagn omtaler Schüssel psykosebegrepet på en unødvendig sleivete måte, og hun bidrar til å skape misforståelser. Psykose er en svært alvorlig forvirrelsestilstand som vanskelig lar seg forveksle med utbrenthet.

Finansavisen intervjuet 21. januar 2004 coach Ørjan Jensen, som sa dette om anvendelsen av coaching: “For dem som for eksempel ikke kan løse konflikter på annen måte enn å slå ned motstanderen, er terapi en bedre løsning”. Jensen snakker her om dramatiske og krystallklare symptomer. Men hva med de tilfeller der saken ikke er like krystallklar? Hvordan skal en coach uten psykolog-faglig trening klare å gjenkjenne hva som er et “problem som er så seriøst at han burde henvise klienten sin til en psykolog”? Hvordan kan man gjenkjenne noe man ikke vet hva er? I Norge tar grunnutdanningen til kliniske psykologer minimum seks år. En så lang utdannelse ville neppe vært nødvendig om det rakk med sunt bondevett for å kunne gjenkjenne og behandle psykiske lidelser.

Tom tittel. Et annet sentralt skille mellom livscoaching og psykoterapi er at mens en klinisk psykolog trenger lisens fra myndighetene for å kunne praktisere, kan hvem som helst starte opp coach-praksis på dagen, uten noe form for opplæring. "Coach" er nemlig ingen beskyttet tittel. Likevel finnes det "coachingutdanninger" i Norge, der det ikke stilles krav til forkunnskaper, men desto høyere krav til betalingsevne. Vil du ha coach-sertifisering innen Ringom-instituttets system, kreves 40 000 kroner for åtte dagers kursing og noe individuell oppfølging. Hos Ann Elin Schüssels firma Start Now Coaching betaler du 47 000 kroner for cirka fjorten dagers kursing. Etter endt kurs får du ingen tittel, men er du interessert i å punge ut mer penger, kan du fortsette på din vei mot sertifisering gjennom CTI i USA.

Mens en klinisk psykolog er underlagt helsetilsynet og arbeider under taushetsplikt i tillegg til andre strenge profesjonelle retningslinjer, finnes ingen offisiell instans som kvalitetssikrer coachingnæringen. Fine titler er altså det livscoachene har å vise til.

Utnytter fordommer. Det tredje ankepunktet mot livscoachene er at de bevisst bruker myter og fordommer mot psykoterapi for å selge inn egne tjenester. På kurset “Å coache med og fra hjertet” arrangert i Trondheim 30. januar 04, erklærte kursleder og “Professional Co-Active Coach (CTI)” Gunnvor Fjeld-Nielsen: – Mens man i terapi bare har prat om fortiden og det ikke skjer noe, sørger man i coaching for handling og fremgang. Coach Ørjan Jensen uttalte i Finansavisen samme måned at forskjellen mellom coaching og terapi er at en coach “stiller gode spørsmål som hjelper deg selv til å vite [mens] i verste fall ber terapeuten deg om å ligge ned og lukke øynene”. Begge disse sitatene illustrerer at coachene overhodet ikke har kunnskap om moderne psykologisk-klinisk praksis. Det er intet annet enn en myte at psykoterapi er en årelang affære hvor du ligger på en Freudiansk benk og bare snakker om fortiden din.

En riktigere fremstilling er at både coachen og psykologen stiller de gode, forløsende spørsmål, men at psykologen er langt bedre kvalifisert til å ta imot det som måtte komme av følelser og reaksjoner hos klienten.

Tause psykologer. Kliniske psykologer, med Norsk Psykolog Forening (NPF) i spissen, må ta selvkritikk på at de ikke har gjort nok for å motvirke det stigma som dessverre fremdeles i stor grad følger med det å gå i psykoterapi. For å sitere Ernst R. Midtun, næringslivskoordinator i Sandefjord kommune: "Om en leder sier at han går til psykolog, tror medarbeiderne at han er gal; men om han leier inn en coach så antar man at han er opptatt av å utvikle seg." NPF og psykologene må rett og slett være langt mer våkne i timen i møte med livscoachenes proffe merkevarebyggingsapparat. Det er ikke akseptabelt at det skapes rom for å spille på fordommer mot psykoterapi fordi fagforeningen utad er taus. Det er heller ikke akseptabelt at følgen av dette er at mennesker betaler i dyre dommer for psykoterapi forkledd som livscoaching, når disse livscoachene bak sine forførende titler og snertne vignetter har en særdeles svak, om noen, psykologfaglig kompetanse. Publikum må informeres om at privatpraktiserende psykologer uten ventelister kan tilby tjenester som ikke overgår livscoachenes i pris, men dog i kvalifikasjoner.