Den 17. desember2004 fikk Tyrkia et endelig "ja" fra EU om å innlede medlemskapsforhandlinger. Disse vil ta til 3. oktober i år. I forkant av EUs toppmøte var det en intens debatt rundt Tyrkias plass i Europa. Striden sto om landets identitet, den økonomiske utfordringen et relativt fattig land med 70 millioner innbyggere vil påføre Europa, og sist men ikke minst, Tyrkias stadige utfordringer i forhold til demokrati og menneskerettigheter. Men da møtene for alvor begynte, var det merkelig nok Kypros-konflikten som skulle bli Tyrkias Akilleshæl.
Republikken Kypros, allerede EU-medlem, krevde at Tyrkia måtte anerkjenne Kypros før EU innledet forhandlinger. Men den tyrkiske statsministeren Recep Tayyip Erdogan argumenterte for at Tyrkia allerede hadde strukket seg langt for en gjenforening av den delte øya. Ansvaret for en manglende løsning på den 40 år lange konflikten lå på gresk-kypriotene, hevdet han.
I en folkeavstemning den 24. april 2004 stemte gresk- og tyrkisk-kypriotene om gjenforening basert på en plan utarbeidet av FN, den såkalte “Annan-planen”. Forhåpningen var at et samlet kypriotisk folk ville støtte opp om en føderal løsning, hvorpå et forent Kypros ville innlemmes i EU 1. mai.
Resultatet ble ikke som det internasjonale samfunnet ønsket. Tyrkisk-kypriotene var overveldende positive (64 prosent stemte ja) mens gresk-kypriotene på sin side forkastet planen fullstendig (76 prosent stemte nei). FN-planen trengte aksept på begge sider, og ble derfor annullert.
Delt inn i EU.
Dermed gikk et delt Kypros inn i EU, representert kun ved de gresk-kypriotiske myndighetene. Den nordlige tyrkisk-kypriotiske delen, “Den tyrkiske republikken nord-Kypros” (KKTC) anerkjent kun av Tyrkia, ble på tross av sitt “ja” i folkeavstemningen den tapende part. Skuffelsen var stor for FN, som innledet forhandlingene i den tro at det var vilje på begge sider til å finne en løsning på den 40 år lange konflikten. Hva gikk så galt?
Svaret kan forklares på to nivåer; det internasjonale, og det nasjonale. På det internasjonale plan var hovedproblemet at de to viktigste aktørene, EU og FN, ikke klarte å gi like insentiver til de to partene. FN, på anmodning fra gresk- og tyrkisk-kypriotisk hold, gjenopptok forhandlinger mellom partene i januar 2004. Det ble da bestemt at det skulle holdes folkeavstemning før Kypros gikk inn i EU.
For tyrkisk-kypriotene var dette et klart insentiv uten en løsning ville de stå utenfor EU med de politiske og økonomiske tap dette ville medføre. Samme insentivet hadde ikke gresk-kypriotene, for EU hadde allerede tilbudt Kypros EU-medlemskap uavhengig av en løsning på konflikten. “EU-gulroten” virket dermed mot sin hensikt for gresk-kypriotene: som EU-medlem var det tro på at deres forhandlingsposisjon i fremtiden ville bli styrket.
Splittet ledelse.
På det nasjonale nivået, var lederskapet på hver sin side splittet om planen. I “KKTC” hadde valget i desember 2003 gitt flertall til et parti som aktivt støttet gjenforening. I sør derimot, gikk president Papadopoulos sterkt imot den avtalen som forelå. I en tv-tale ba han gråtkvalt folket om å stemme nei i folkeavstemningen.
Et av hans hovedpoeng var sikkerhetsspørsmålet, som kom til å spille en viktig rolle i den offentlige debatten i sør. Frykten var at historien skulle gjenta seg, at en ny føderal stat ikke ville fungere i praksis og ende i oppløsning.
I tillegg fryktet mange at Tyrkia fremdeles ville spille en dominerende rolle på øya. Det ble argumentert med at EU og FNs garantier ikke var nok. Ved å bruke Kypros’ turbulente historie klarte det politiske lederskapet i sør å mobilisere usikkerhet blant folket.
Advarsler fra EU. I forkant av valget gikk EU ut med sterke advarsler om konsekvensene av et gresk-kypriotisk "nei": EU ville da bringe tyrkisk-kypriotene ut av den økonomiske isolasjonen, noe som gresk- kypriotene frykter på sikt vil føre til en uavhengig stat i nord. Men det er ikke blitt noe av disse truslene. President Papadopoulos og hans regjeringsstrategi ser ut til å ha vunnet frem.
Denne strategien gikk ut på at en bedre avtale kunne reforhandles etter Kypros’ EU tiltredelse (til tross for at EU og FN benektet denne muligheten). Internt har folkeavstemningen polarisert det gresk-kypriotiske samfunn og i økende grad har den gresk-kypriotiske minoriteten (24 prosent) som stemte “ja” blitt beskyldt for å være landsforrædere.
Om gresk-kypriotene har fått fornyet styrke, så føler tyrkisk-kypriotene frustrasjon over sin maktløshet i denne situasjonen. Etter ja-resultatet i nord, gikk EU sterkt ut og lovet å hjelpe tyrkisk-kypriotene ut av isolasjonen, men dette løftet har de ikke klart å holde. Majoriteten som kjempet for Annan-planen er desillusjonert og føler seg sviktet av verdenssamfunnet.
Gresk-kypriotene, som fullverdige EU-medlemmer, har siste ord i saker som gjelder Kypros som helhet. I og med at nord-Kypros ikke er anerkjent som egen stat, kan ikke EU gjennomføre politiske og økonomiske tiltak uten samtykke fra republikken Kypros. “KKTC” har ingen offisiell stemme i EU, da dette kunne ha blitt oppfattet som om EU faktisk anerkjente staten. EU-tiltak som eventuelt iverksettes i nord må dermed gå gjennom ikke-folkevalgte organer, som for eksempel handelskammeret. Dette sidestiller politikerne og undergraver demokratiet.
Handelsavtaler utvides.
Det som har vært en fastlåst situasjon er nå i ferd med å forandre seg. Løftet om å starte forhandlinger med Tyrkia i høst kan være den katalysatoren Kypros trenger. På bakgrunn av EU forhandlingene, må Tyrkia nå utvide en handelsavtale til de ti nye medlemslandene, inkludert Republikken Kypros.
Statsminister Erdogan, med støtte fra viktige EU-land, har understreket at dette ikke innebærer en faktisk anerkjennelse. Men gresk-kypriotene vil velge å tolke det slik, og dermed foretrekker Tyrkia en nytt gjenforeningsinitiativ før 3. oktober.
Det er også nå bedre insentiver på den gresk-kypriotiske siden. For det første, minsker bekymringer rundt sikkerhetsspørsmål med et Tyrkia tatt inn i EUs varme. For det andre, er nå sannsynligheten større for at Kypros får en bedre avtale. Dette til tross, er det usikkert om det finnes politiske vilje og folkelig støtte for en ny avtale allerede til høsten.
Fortsetter situasjonen slik den er i dag er det høyst sannsynlig at motsetningene forsterkes og den tillitskapende prosessen blir ytterligere svekket. Den økonomiske og politiske forskjellen mellom partene på øya øker, noe som vil gjøre en fremtidig integrasjon desto vanskeligere.
Dette er en uholdbar situasjon. Det er nærliggende å tenke at EU skal fortsette å ha en avgjørende rolle. Men uten tilsvarende politisk vilje fra de to partene forblir et delt Kypros en verkebyll i EUs utvidelsespolitikk.
I kommisjonens rapport om EU-utvidelsen fra mars 2003, uttalte tidligere statsminister i Nederland Wim Kok at “utvidelsen er det mest vellykkede utenrikspolitiske trekket EU noensinne har tatt”. Så langt er Kypros’ fastlåste situasjon ingen bekreftelse på dette.